For en vinter vi har hatt. Etter at jeg kom meg igjen etter rundene på Bislett i starten av desember har det i grunnen vært snø og skiføre. Ganske mye snø og veldig fine forhold i løypene
både rundt Kongsberg og på Blefjell. Og det har blitt mange mil. På ski.
Drømmevinter (Foto: Privat)
Jeg har skulka intervalltreninga med Gamlekara i BK ski i vinter til fordel for lengre turer med hodelykt opp mot Knuten. Rett og slett for at det har vært for fine forhold på fjellet til å kave rundt i ei lysløype. Så får vi se da. Hva slags effekt dette har hatt på kapasiteten.
Jeg har de siste åra nesten blitt mer glad i å løpe en å gå på ski. Og nå husker jeg hvorfor. Før renn går siste uka til å sjekke vær, smøretips og glide ski. Denne gangen var det håpløst. Tror at jeg har ombestemt med 20 ganger. Søkte til slutt hjelp på Intersport hvor vi ble enige om en kriseløsning med felleski. Men jeg er bekymra for gliden. Så jeg klargjorde også både rubb og voks. Men natt til fredag forsvant det siste av kuldegrader. Da var det bare å gå i bua igjen kl 06.00 fredag morgen og legge på grunnklister. Så var skia klare.
Tok toget med Rudi og Henrik og satt som vanlig å filosoferte over at to timer i tog er ganske langt å gå tilbake neste dag. På racebriefen på hotellet brukte Ådne også nesten en time til å gå gjennom løypa. Det sier jo sitt… Vi var en god gjeng som gikk ut å spiste god middag etterpå.
Kule startnummer
Samme gjengen møttes til frokost i matsalen kl 05.00 på lørdag. Greit å få litt ut av dagen. Eivind hadde konkludert med at det var kaldt siden han frøs på tærne da han våknet. Da ble det bare å pakke inn klisteret med voks da… basert på temperaturen på Eivind sine tær.
Som alltid litt hektisk på start. Jeg fikk orden på skia og konkluderte med at de var knall. Frank (Løke red.anm) kom i kjent stil 15 min før start. Hadde heldigvis god smørehjelp av Pekka, men sleit litt med å få igang GPS klokka.
Og DER var vi i gang! Endelig! Skia satt som spiker og jeg hang lett på en gjeng som la i vei i et offensivt tempo. Vi var 22 mann med hodelykter som snirklet oss oppover løypene retning Lygna. Soloppgangen var magisk. Og det så virkelig ut til å bli en bra dag.
Eneste problemet i dag var egentlig at gutta hadde dårlig tid. De trodde vi var med i et sånt renn. Så om jeg dro frem mobilen for å ta bilder ble de borte gitt. Da ble det ikke noe videre bilder.
Rudi spurte meg i går om det var slik at det alltid blir en litt tung periode når man løper lange ultraløp. Jeg måtte jo innrømme at det stort sett gjør det ja. Og jeg husker godt duppen jeg fikk før Lygna i 2019. Og nå var vi på Lygna før jeg hadde begynt å tenke at det var uendelig langt dit. Hadde riktignok måttet slippe gutta i de siste bakkene og fant igjen feltet på matstasjonen. De første 56 km hadde jeg klart meg på 1,5t Tailewind og en New energi. Det funka veldig bra. Det er genialt med flytende næring når man går på ski da man slipper av med staver og votter. Og med Tailewind får du egentlig i deg alt du trenger.
Kudos til Ådne som er arrangør og kjører et knirkefritt arrangement med god stemning og servise hele veien! (Foto: Privat)
Fra Lygna til Harestua er det 4 mil. Det går heldigvis en del nedover, men det var ikke utprega raske forhold. Men utover dette er nok det løpets kjedeligste strekk. Jeg tvang meg til å holde tempoet oppe, for her kunne det lett blitt litt bedagelig. Det eneste som holdt motivasjonen min oppe var Gunnar sin lovnad om å stille med pølse på Harestua. Det var helt fantastisk. Der la smørekspert Siljan Hjukse på et lag Neroklister under skia og hadde spikerfeste opp fra Stryken.
Det lange vannet Hakloa er noe man både kan grue og glede seg til. Det er noen km med ensidig staking, men det er heldigvis flatt. Jeg staka bra på og i kjent stil kom en gubbe opp på sida og lurte på om jeg hadde gått langt. Fra Gjøvik??? Oi, må si du holder bra tempo ennå da. Du er god til å stake. Dagen var allerede bra, men den toppes når man får gubbekudos for staking over Hakloa.
Sola gikk ned, Kikut ble passert. Lykta kom på. Og jeg var litt lei av å gå på ski. Blir litt som jeg sa til jentene før; «nei, du kan ikke si du er sliten etter en kilometer, men det er lov å bli lei av å gå på ski» Selv jeg kan bli litt lei av å gå på ski etter 12 mil når løypene er isete og skia litt glatte. Men nå var det sjarmøretappen igjen. Først kjempe seg opp til Frognerseteren og så renne ned mot Holmenkollen med utsikt over hele Oslo. En flott avslutning på en fantastisk dag.
Jeg kom i mål etter 11 timer og 24 minutter som var solid pers og ny løyperekord for damene. Endte som nr 10 av 22 startende. Frank Løke slo jeg heldigvis med god margin. Det er jo tross alt det viktigste…
Neida, det viktigste er opplevelsen. Følelsen av å ta toget til Gjøvik og gå på ski tilbake til Oslo sammen en gjeng bra folk. Det blir en bra lørdag det!
Og så må vi få med flere på dette slik at Ådne kan fortsette å arrangere Norges lengste skirenn. Der er han ganske god [🥇]
Mer informasjon
Pendlerrennets hjemmeside
Pendlerrennet på Facebook
