BLOGG: Trening i ukjent farvann

https://overterskel.wordpress.com

Tekst: Jon Ilseng / Overterskel. Foto: Diverse.
 

Blir du skadet bør du trene alternativt. Blir du permanent skadet har du ikke lenger noe valg. For meg og min permanente kneskade var det på et tidspunkt ikke lenger noe å lure på.

Mitt liv som 100km-i-uka-løper var over! 
For en løper som har målt lykken i gode resultater på rask asfalt, var dette et hardt slag. Men heldigvis er livet fullt av muligheter. Jeg valgte kombinasjonen av roing og mølle for å komme tilbake i god gammel form. Første del av dette prosjektet er allerede loggført og kan leses her. Nå skal vi se hvordan det faktisk gikk. Men først dette:

Om å gå inn åpne dører.
Vi er alle vanedyr. Og det er det intet galt med. Snarere tvert imot. Innen trening er gode vaner den beste vennen du kan ha. Likevel må man hele tiden se etter nye løsninger dersom man skal bli bedre. Det er like selvsagt her, som i livet generelt. Til tider vil du møte på en åpen dør, der ny kunnskap, nye erfaring, eller et nytt miljø venter. Blir du stående på gangen er du derimot en erfaring fattigere.

Spørsmålet er derfor om du går inn den åpne døren?
 

Å ro regelmessig har gjort meg i stand til å også løpe regelmessig.
 

For min del var det romiljøet på Skullerud Sportssenter som befant seg på den andre siden av denne åpne døren.

Jeg gikk inn. Derfor løper jeg igjen. Uten særlig smerter.
 

Lykken er et mål du kan nå. 
Den mest åpenbare konklusjonen etter et vellykket gjennomført prosjekt er at man har lykkes fordi man har nådde målet. Lanserer man et oppnåelig mål vil man sånn sett ha større sjanse for å lykkes enn om målet var hårete og vrient å oppnå. Dette er noe å tenke på når man setter seg et mål. Hårete mål er veldig bra. Men ikke alltid. Derfor satte jeg sub 36 som mål for Hytteplan. Ikke spesielt hårete, og jeg ønsket å nå målet. Og jeg trodde dette skulle være mulig.

Den store drømmen er å kunne konkurrere på asfalt. Da må alternativ trening til.
 

Mer trening med alternativ trening?
Fra prosjektet ble lansert til jeg skulle løpe Hytteplanmila hadde jeg seks uker på meg. Eller fem, dersom du trekker fra de siste seks – syv dagene før konkurransen.

Den siste uka før en konkurranse vurderer jeg ikke som trening. Det du ikke har gjort før den uka, får du uansett ikke gjort noe med. Det beste du kan få til er vedlikehold og hvile.

Den nest siste uka derimot, får du gjort veldig mye. Jeg liker å kjøre hardt, gjerne med en konkurranse eller hardt testløp akkurat en uke før. Denne strukturen har ofte gitt meg toppform på rett tid. Jeg elsker denne perioden av treningen, hvor formen virkelig begynner å komme seg. Jeg lot derfor planleggingen av denne uka ligge. Fint å ha noe å glede seg til. Jeg sto igjen med 4 uker, eller drøyt 40 dager. Disse ble strukturert omtrent slik.

Bildetekst: Tre eksempler på intervaller. Prøver å løpe disse sånn ca rundt terskel. Siden jeg ikke løper like mye er jeg heller ikke like nøye med pulsen. Tunge bein dagen etter går fin på romaskin. Jeg hadde også kort tid å komme i form på. Da er det ikke så farlig om toppformen blir presset frem. Når jeg går over i ny og lengre periode frem mot våren, blir intensitetsstyring mye viktigere. Ikke tren med for hard intensitet.
 

10 dager. Hard periode med mye trening og doble økter.  
10 dager. Roligere periode med telttur. 
14 dager. Hard periode, men med mindre trening enn i første periode. Avsluttes med intervaller på asfalt og 5km konkurranse.
7 dager. Meget rolig frem mot Hytteplanmila og sub36.

Første uka, dersom vi også tar med søndag 5. september, kjørte jeg doble økter fem dager på rad. Fire intervalløkter med dobbel terskeløkt på onsdag (roing morgen / løping kveld) var drøy kost, men siden den muskulære belastningen er såpass ulik mellom roing og løping, tok jeg sjansen. Det er nettopp dette som er den den store fordelen med alternativ trening. Man holder kroppen i gang, trener hjertet, men sliter ikke ut de samme sener og muskler på hver eneste økt. Derfor kan man trene mer.

Heidi Pharo er på vei tilbake etter fødsel. Her har jeg lurt henne med på en 4×4 økt. Slike løper vi nesten aldri.

Uke nummer to kjørte jeg ingen doble økter, men intervaller mandag, tirsdag og onsdag. (løping/roing/løping). Den siste økta var en 4×4 bakkeintervall, som er forholdsvis skånsom mot kneet. Dette var 10 tøffe dager, men kneet hadde det helt fint.


To seige økter på romaskin. (t.v) 40 min progressivt og sammenhengene. (t.h) 20 + 15 + 10 min. På romaskin måler man tempo per 500 meter. To minutter er altså fire minutter per km. Jeg ror slik økter for å øve meg på å jobbe ganske hardt sammenhengende. I tillegg kjører jeg både rolige økter i 5 min per km, og enda litt raskere intervaller.​


Neste periode på 10 dager roet jeg ned. Dette skyldes delvis at livet mitt også består av annet enn løping. Her hadde jeg mye sosialt planlagt og det ble mer alkohol enn melkesyre og laktat i denne perioden. Hytteturer, teltturer og andre lystige lag vet man gjerne om på forhånd. Derfor kan man planlegge så ikke en tur på byen med gutta og en viktig nøkkeløkte kommer for tett.


Det nærmer seg løp. Da tar jeg frem de raske skoene og singleten. Her før en økt på Skullerud Sportssenter.

Fjerde uka var det klart for en ny hard uke med intervaller mandag, onsdag og fredag, samt en tempoøkt på romaskin torsdag. På dette tidspunktet begynte jeg å ro mindre. Det to siste ukene rodde jeg ingenting.



Hver dag går jeg en tur eller to med Ludo. Det er ikke trening, men restitusjon og bevegelse.


Den femte uka, nest siste uka før Hytteplan, var beinhard. Denne gruet jeg meg litt til, for her skulle jeg løpe på asfalt for først gang denne høsten. Om kneet tålte dette ante jeg jo ikke. Det ble et herlig gjensyn. Med maks innsats på slutten av intervallene både mandag og onsdag ble lørdagens 5km-konkurranse på Nøklevenn Rundt veldig tung. At jeg i tillegg løp en økt som ble avsluttet med 7km i 4 blank-tempo fredagen, gjorde ikke saken bedre. Som nevnt tidligere liker jeg å kjøre ganske hardt nest siste uka før en viktig konkurranse. Da får jeg mer igjen for den rolige siste uka med hvile.


Innspurten på Nøklevann Rundt 5km. Beina tunge av trening. Valgte også Boston, t-skorte og en treningsbukse. Godt å ha noe å gå på til det virkelig gjelder gjelder. Foto: Per Inge Østmoen.
 

Race rapport. Hytteplanmila
Å si at jeg hadde full kontroll på Hytteplan 2021 ville vitne om lite selvinnsikt. Man lever så til de grader på grensa mot slutten av et slikt løp, at detaljer gjerne vil skille suksess fra fiasko. Med få km i bena var jeg naturligvis usikker på hvordan jeg ville takle siste tredjedel, som jo er selve utfordringen på et milløp. På Hytteplanmila handler dette langt på vei om å være forsiktig nok på de litt harde km nr.3 og 4.. Det å legge igjen noen sekunder på km 7 og 8 kan også være smart. Jeg kan løypa og gjorde ingen taktiske bommerter. Det hjalp også å få følge av mellomdistanseløper Christina Toogood.

Jeg liker godt å løpe med gode dameløpere. De er proffe og oppfører seg gjerne ryddig i feltet. Dessuten løp Christina nærmest teknisk perfekt. Sånt smitter over, og jeg blir da ekstra skjerpet. Dessverre gikk sub 36-toget mitt akkurat litt for raskt for Sandnes jenta slik at hun måtte slippe rundt 7 km. Den neste hadde jeg det tungt.  Tankene om å bryte meldt hele løpet meldte seg. Men det skulle jeg selvsagt ikke gjøre. Sånn tanker får vi alle, og det er bare å bli kvitt dem Hive dem i asfalten. Like etter fikk jeg ideen om å skrive en sak med tittelen: hvordan takle å misse målet sitt med ET sekund. Jeg sleit skikkelig, mens kalkulatoren i hodet prøvde å finne ut av hvor mye jeg kunne tillate meg å tape uten å å kommer for senit i mål. Jeg sleit meg gjennom km nr 8. og henta meg litt inn på km nr 9. Siste tusen er en mental kamp mens du teller ned markeringen hver 100 meter. 200 meter før mål svinger løypa 90 grader til høyere og får 200 meter motbakke mot mål. På det tidspunktet bør du vite det om du klarer målet eller ei – så sant du ikke kollapser i bakken.

Jeg hadde en liten spurt å by på og kom i mål syv sekunder under skjema. Tid 35.53. Syv sekunder er ikke mye i den virkelig verden. I vår løpeboble vitner det som rimelig god kontroll. Syke greie. Den godeste Toogood bommet dessverre med fire sekunder. Tipper hun løper lett under på neste forsøk.



200 meter fra mål vet jeg at dette kommer til å gå. Dersom jeg ikke dør i siste bakken. Foto: Sylvain Cavatz .
 

Epilog: Noen dager etter løpet føler jeg fremdeles at jeg har lært alt og ingenting av dette prosjektet. Hvor bra funker egentlig roing som løpetrening? Har ikke peiling. Funker roing som supplement til løpetrening? Ja, helt sikkert!

Nå skal jeg ta med det jeg har lært og lage en bedre struktur på neste prosjekt. Ikke bare skal jeg bli bedre på å løpe og å ro. Jeg skal også bli bedre på å trene. Jeg er et treningstalent vel så mye som et løpetalent. Derfor må jeg beherske treningen godt for å bli skikkelig god. Sagt på en annen måte: nesten ingen av oss kan bli best til å løpe. Best til å trene kan vi derimot bli!  Og blir jeg veldig god på å trene alternativt, så blir jeg også veldig godt på å løpe igjen. Det er jeg overbevist om.  Så får vi se hva høsten og vinteren byr på. Det den i alle fall skal by på er mer alternativ trening – og da ikke bare roing.

Prosjektet slutter her. Men neste prosjekt er allerede i gang. Det heter sub35 og kommer muligens til å avsluttes i Holmestrand våren 2022. Jeg skal holde deg informert.

Jeg elsker teltturer. Her fra en fin helg på Blefjell med Bjørn Ivar. Håper det blir flere slike turer utover høsten og vinteren. Jeg er villig til å ofre noen treningsøkter for å få flere turer på fjellet. Det er greit å lage en liten oversikt over hva man ønsker å prioriterer. Eller hva man ønsker å ofre for å få til det man vil. Skal du få til alt, så får du sannsynligvis ikke til noe helt perfekt.



Jeg måtte øve meg på å ro langturer. Løsningen var å dele de opp i to økter, en morgen og en kveld. Hvor bra dette funker for en løper vet jeg ikke, men at det er godt for noe har jeg ingen tvil om.