Les også:
Tokyo Marathon - mitt «Skyrace»

Det er ikke verdens undergang, men trist er det. For etter alt jeg har investert av treningstimer og penger for å lykkes i Tokyo Marathon, er det surt å kun sitte igjen med DNS/Did Not Start. Men slik ble det, for jeg kom meg aldri til start i Tokyo Marathon! 

Med beinet høyt

Her ligger jeg med beinet høyt. Det banker og slår helt opp i hoftekula. Jeg er ikke terminal, men terminert som løper! Hvor lenge det varer, vil tiden vise. Jeg håpet i det lengste på gode nyheter, men måtte bite i meg resultatet fra Unilabs. MR-bildene lyver ikke: «Akillessenen er svært tendinotisk fortykket. Benede påleiringer ved festet for senen dorsalt på calcaneus. Svært uttalt tendinose i akillessenen og benede påleiringer i festet.» Men det kunne jo vært verre! Et tretthetsbrudd eller en real avrivning av akilles hadde vært tøffere å forholde seg til. Jeg skal likevel tillate meg å deppe litt, men bare litt.

«Alt» gikk tapt

Det er surt når feriebudsjettet for de neste fem årene gikk tapt, og akilles muligens aldri mer blir den samme. Men sånn er livet for flere enn meg. Fra sofaen ser jeg Erik Valnes og Linn Svahn bli skadet dagen før VM begynner, og Iivo Niskanen ble syk og måtte bli hjemme. Våre fremste atleter hadde ett mål for øye: å komme seg til start i VM. Slik gikk det ikke, alt gikk tapt.

Våre livsvilkår

Både gamle rønnere og unge atleter er underlagt de samme livsvilkårene. Vi må alle deale med den virkeligheten vi møter. Ordtaket «Det kommer ikke an på hvordan man har det, men hvordan man tar det» er ikke utslitt. Det er sant. Jeg kunne gravd meg ned og dyrket sorgen over det inntrufne, men hva hadde jeg høstet? Kun sure «frukter» og destruktive tanker som hadde trykket meg ned. Hvordan Valnes, Svahn og Niskanen har det nå, kan jeg bare ane. Men at de kommer tilbake til skisporet, det er jeg sikker på.

Drømmen

Hvordan det blir med meg, er det vanskeligere å forutsi. Min drøm var å samle alle de seks store maratonløpene i verden. Tokyo er det vanskeligste å komme med på. Ja, det er nærmest umulig. Derfor gikk jeg inn med alt jeg var i stand til av penger og treningstimer, men tapte. Dersom akilles leges, er det høyst usikkert om jeg vil våge å legge alt i potten for å være med i Tokyo en gang til. For jeg har rett og slett ikke råd til å tape alt en gang til! For de som vurderer å signere opp til dette løpet, vil jeg nok anbefale å reise med en av de store turoperatørene som tilbyr løpet. Der antar jeg det er forsikring som sikrer deg om du på grunn av skade eller sykdom må bli hjemme.

Hva nå?

Hva nå? Ja, det spørsmålet stiller jeg meg. Løpingen har vært min store lidenskap så lenge jeg kan huske. De siste 15 årene har jeg også levert løp jeg vil kunne skryte av til barnebarna mine. Løping har blitt en identitetsmarkør og bidratt til livsmestring. Akkurat nå er det som å kave rundt i opprørt hav og lete etter noe som kan holde meg flytende. Men jeg er god i opprørt hav. Jeg er trent for å håndtere vanskeligere situasjoner, de store «dypene». Som prest møter jeg mennesker som strever med både livet og døden. Noen er så redde for å leve at de bare vil dø. Andre er livredde for å dø, men orker ikke å leve. Da er det rett og slett grusomt å være til. Både sykdom og tap kan føre til en eksistensiell krise i livet.

Krisen

Forskning viser at toppidrettsutøvere som brått eller planlagt slutter å trene, sliter med sitt nye liv. Joacim Walltin i Norske Idrettsutøveres Sentralorganisasjon (NISO) hevder at ni av ti toppidrettsutøvere uttrykker angst for et liv uten idrett. Med to treningsøkter om dagen ved siden av jobb og familie, har løpingen betydd enormt mye for meg. Fra den ene til den andre dagen var det bråstopp. Verken kropp eller hodet var forberedt på den eksistensielle tsunamien som traff meg! Det å ligge her på sofaen gjør noe med min livsanskuelse. Den mobiliteten og styrken jeg har kjent på, er borte. Det er faktisk litt skremmende. For hva skal jeg bruke alle mine treningstimer til nå?

Vanskelig å forstå

Jeg vet det er vanskelig å forstå at en godt voksen rønner kan tenke som jeg gjør. Da jeg postet på Facebook at jeg var skadet, fikk jeg mange støtteerklæringer, men en stilte et spørsmål ved min satsning og skrev på Facebook-siden min: «Vanskelig å skjønne og delta i din "løpebobleverden". Det finnes kanskje andre mål i livet enn å løpe fort?» Mitt svar var: «Absolutt, men du kan vel anerkjenne min glede og sorg?» Jeg fikk aldri noe svar.

Vi behøver hverandre

Jeg ber ikke om forståelse for min satsning, men håper på støtte og hjelp når jeg sørger. Som mennesker er vi utlevert til hverandre. På vår vandring eller løp i livet jubler og gråter vi. Din glede og sorg smitter over på meg. Selv om det ikke var jeg som vant 20 km med skibytte i VM, jubler jeg og kjenner på glede over at Johannes Høsflot Klæbo lykkes. Når Valnes, Svahn og Niskanen gråter, kjenner jeg på sorgen. I det øyeblikket vi distanserer oss fra den andres gleder og sorger i livet, er det vi som blir fattigere. Derfor er jeg glad for å kjenne på hele mitt følelsesregister. Når nasjonalsangen synges og vårt flagg går til topps, gråter jeg av glede. Når våre atleter, du og jeg, av en eller annen grunn er tynget av sorg og kjemper, trenger vi hverandre. I gode, trygge fellesskap kan vi dele både sorgen og gleden. Da kan vi erfare å få styrke til å reise oss igjen! For i fellesskapet finnes de ressursene vi kan dele med vår neste, så solen igjen vil kaste lys inn i den mørke tunellen.

I'll be back!