AV MERKEGROSSIST OG KONDIS-PRESIDENT TIM BENNETT

Les også:
Ny rekord i Birkebeinerløpet
Kirsten Melkevik best av damene
Tore Kristen Stafseth best i HalvBirken
Rekordmange i Ungdomsbirken
Sverre Slethaug vant UltraBirken
Glimt fra Barnas Birkebeinerløp
De eldste og de yngste: Klasseresultater og bilder
Åge Ludvigsen med 59. merke!
Myhre ogm Ouren vant trippelen
Samleside: kondis.no-reportasjer fra i fjor og tidligere år

NM i terrengløp var innlagt i Birkebeinerløpet 2010:
Senior: Favorittene innfridde i NM
Junior og UM: Spennende NM for de unge
Veteran-NM: Få deltakere i veteran-NM


På jakt etter merke nr. 10
Lillehammer 18.9.2010. Klokken er 09.15 og jeg sitter på bussen til Sjusjøen. Silja er vinket farvel til litt tidligere på morningen, for hun skal løpe halve distansen. Det siste hun sa til meg var  "du klarer det"!

Så der satt jeg på bussen og tenkte på det som skulle skje. Nervøs var jeg ikke. Til det er jeg blitt for gammel og avslappet. Eller for gammel og sløv...I år var første gang i klasse 45-49 år - og i forhold til klassen jeg kom fra, så var merkekravet lettere. Skovalget var gjort utifra hva de innfødte sa om forholdene. Veldig bløtt og dermed også glatt underlag. Ergo ble det Adizero XT. Et trygt og godt valg!

Klar til start
Vel oppe i startområdet med 40 min til start surret jeg litt rundt, pratet litt med folk jeg møtte, småjogget litt og følte meg ganske så opplagt. Leggene som hadde plaget meg hele uka etter en tøff trappeøkt mandag, kjentes også rimelig greie ut. Normalt sett pleier jeg å luske bort til start i seineste laget og må dermed stå bakerst. I år var jeg tidligere på plass og stod ganske langt fremme. Bortsett fra at jeg på vei inn i startslusa hadde et nesten overtråkk!
Mine ankler lever sitt eget liv og har for vane å skape litt uro, men det gikk bra!

Bang - starten gikk og jeg var i gang. Den nye starten er bra med en lett og fin motbakke på menyen. Jeg avanserte hele tiden og var ganske fort helt oppe i teten av pulja.  Greit med en sånn start, siden jeg vet at i stipartiene mister jeg fort plasser. Jeg hadde en enkel strategi : prøve å flytte beina så lett jeg kunne i terrenget og kjøre hardere og tøffere på grusveistrekkene. Dette hadde jeg trent på de siste 14 dagene. Jeg har en klar begrensning i skogen og plasserer beina stort sett galt! Å se meg i skogen blir som å se en kenyaner med dårlig teknikk på hinderpasseringene - det ser keitete  og lite gjennomtenkt ut.
 
Ligger godt an
Første merkekravsjekk var ved Spiten - etter ca 8 km. Passerte på 34.13. I forhold til merket lå jeg 2 min foran. Da slapp litt av angsten. Tidligere har jeg jeg her ligget bak kravet. Så starten var bra og kroppen fortsatt fin. Dermed ingen grunn til å endre taktikk.

Med tanke på at det er så mange som løper sammen, så er det veldig stille. Ingen sier noe, alle er tydeligvis veldig konsentrerte. Jeg føler en viss trang til å skravle med noen, men skjønner fort at det nok er nytteløst. Så jeg blir også en av de løpende zoombiene. Kanskje bra egentlig, for dette gjør sitt til at jeg også blir rimelig konsentrert og klarer å stokke røttene min sånn passe bra over stokk og stein. Litt på glattisen føler jeg meg noen ganger, men ser fort at det gjelder de fleste andre også.

Det jeg sliter mest med nå er at shortsen begynner å bli våt av svette - dette igjen fører til at shortsen blir tung og sklir ned. Så jeg må stadig vekk, dra  opp shortsen!  Og tenker mest på at jeg nå ser ut som en av de som drar shortsen altfor langt opp...Heldigvis er det stort sett bare trær som er tilskuere her. Etter 13,3 km kommer vi til Finnsveen. Ny sjekk av merketiden - klokka mi viser 1.02.21. Merkekravtiden er 1.05.14. Det betyr at jeg nå er 2 min og 53 sek foran! Jeg har økt!!!

Stup i gjørma
Det er en bra følelse, særlig når jeg vet at de siste 4-5 km stort sett er løping utfor. Hvilket jeg vet jeg mestrer bra. Litt ubevisst slapper jeg nå noe av fordi jeg har alt under kontroll. Sånt no straffer seg...Så med 4 km igjen, ned en gressbakke skjer det : jeg tråkker over kraftig med venstre ankel, går på trynet skikkelig og ligger i gjørma. Panikken er der med engang. Kommer meg kjapt opp igjen, men har vondt - veldig vondt. Og hinker avgårde. Etter en 4-500 meter klarer jeg sånn nogenlunde å løpe ordentlig igjen. Det gjør  vondt, men jeg MÅ løpe! Og har ikke tid til å gamble. Kjenner ankelen godt og er redd for å tråkke over igjen, for skjer det så brekker jeg garantert ankelen!

Men det går bra, og igjen er jeg herre over situasjonen og gamper på. Den siste km er helt problemfri, bortsett fra at man kanskje kunne gjort slutten litt morsommere. Jeg blir litt utålmodig av å hele tiden se mål, men aldri liksom komme nærmere.

Men til slutt er man der. Tiden blir 1.39.06 - som er 4 min og 11 sek foran merkekravet. Jess - jeg har klart mitt 10 merke! Og selv med overtråkket har jeg klart å øke også i på siste strekket. Med andre ord - jeg har hatt en perfekt dag. Etter Norseman har jeg vært preget at motløshet, slitasje og generelt følt meg råtten. Dagens opptur var dermed ekstra kjærkommen. Og med Silja sitt ansikt som det første jeg ser etter målstreken - kjenner jeg at jeg har en liten klump i halsen. Heldigvis blr det ikke grining da en mikrofon plutselig stikkes opp i trynet mitt. Og jeg kommer med noen kommentarer som ikke akkurat er gjennomtenkte!

Gutten i godtebutikken
Etter en god og varm dusj rusler jeg bort til der premiene deles ut. Med en barnslig følelse av 100 % glede - akkurat som når man som liten gikk berserk i godtebutikken, gliser jeg bredt, leverer lappen med strekkoden og sier "jeg skal ha mange premier"...Og slik blir det - plakett for 10 merker, pokal for plassering i klassen og tallerken som årets birkebeiner. Og dermed er birkensesongen 2010 over. Men jeg kan allerede nå love at jeg løper neste år også - jeg har jo tross alt løpt alle de 13 løpene som er arrangert - og ser for meg at jeg etter hvert klarer merket minst 25 ganger...


Som jeg alltid gjør etter målgang - sjekker klokka....Og det er kanskje heller ikke veldig vanskelig
å se hvilket merke jeg liker...

FOTO : Finn Olsen