Bli Kondismedlem! Les alle artikler i 9 kondisjonerte blader hvert år. 10 fra 2012
KONDISbladet nr.7
KONDIS-Årgang 2011
KONDISarkivet (se oversikt over alt Kondis-innhold siden 1999, og les mange smakebiter)
Engelskmennene har uttrykkene ”slow starter” og ”late bloomer”. Charlie Spedding var begge deler.
Av Øystein Madsen
Han ble født i 1952 i den lille byen Ferryhill i Durham som i 50-åra ble omtalt som den styggeste byen i Nord-England, ”og etter hva jeg kan skjønne har de lokal byplanleggerne gjort hva de kunne for å beholde denne statusen.”
I engelsk skole ble boklige prestasjoner nøye rangert, ”og jeg var jevnlig nummer 40 eller 41 av de 42 elevene. Da vi skulle løpe 100 yards fikk jeg størst forsprang fordi jeg var minst. Jeg likte å løpe og leke og var sikker på at nå skulle jeg være først i mål. Etter tjue yards var jeg nummer to, etter femti nummer tre, og i mål sist.”
Men da løpene ble lengre gikk det bedre, og Charlie skjønte at dette var noe han kunne hevde seg i. Som 18-åring dro han på Commonwealth Games i Edinburgh og så at Ron Clarke heller ikke denne gangen fikk det gullet alle unnet ham. På 10.000 m ble han slått i spurten av skotten Joseph Stewart. ”Jeg lærte to ting den dagen: At du ikke alltid får det du fortjener, og: Hvis du har vilje nok, kan du oppnå det du trodde var umulig.”
Da han begynte å trene med Gateshead Harriers, ble han ytterligere inspirert. Han oppdaget at også løpere som Brendan Foster og andre han så opp til også bare var mennesker av kjøtt og blod: ”Det gikk an å løpe sammen med dem!”
Men økt trening ga også mange skader. Akillesproblemer kom og gikk. Under en av operasjonene ble det meget dramatisk da han gikk i et anafylaktisk sjokk. ”You nearly died”, sa legen etterpå.
Konkrete mål
Men Charlie var snart i full aktivitet igjen. Han fullførte utdannelsen som farmasøyt, tok full jobb hos faren og trente to ganger om dagen. I 1977 løp han 5000 m i Warsawa på 13.28,7, men ble utsprintet av tre russere. Han dro et år til Boston, trente godt der, vant noen gateløp, men syntes ikke han fikk resultater som sto i forhold til treningen. Han var i feltet på 10.000 m og satte ny egen bestetid med 28.17 da Lopes satte europarekord på Bislett med 27.24. I EM i Aten i 1982 ble han nummer åtte. Spedding var skuffet, men med Cova, Vainio, Lopes, Antibo og Steve Jones foran seg var det ikke så galt.
Som 30-åring innså han at han trengte noe som kunne få fart på løpskarrieren. Han trengte noe konkret å strekke seg etter. Han kjente seg selv godt og mente han kunne gjøre noe stort dersom han ville det nok. Sammen med kameraten og rådgiveren Lindsay Dunn satte han opp to mål:
1. Bli engelsk mester på 10.000 m
2. Ta en olympisk medalje
I 1983 klarte han mål 1 til tross for at ingen trodde på ham før start. Flere hadde bedre bestenotering og større spurtstyrke. Men da Spedding satte inn støtet tre runder før mål og ”ran for home”, klarte ingen å følge ham. 28.08 var en pen tid, men samtidig visste han at det ikke ville bli noen olympisk medalje på banen. Han måtte løpe maraton.
Han fant ut at Houston Marathon i januar 1984 passet som en første prøve på distansen. Han tok ut sparepengene sine og betalte de 750 pundene billetten kostet. Det ble en av de jevneste maratonene noensinne. Det tok arrangørene et kvarter å avgjøre hvem som var først av Spedding og italieneren Magnani. Tredjemann var ett sekund etter. Men Spedding fant ut at å avslutte etter 42 km var noe annet enn å avslutte på bane. På maraton kunne han spurte mot de fleste. Overraskende og gledelig for Spedding var at han fikk 8000 pund for seieren. Turen hadde lønt seg godt.
For i det hele tatt å få løpe OL i Los Angeles i august måtte Spedding løpe London Marathon i april. Og fordi Hugh Jones og Geoff Smith på forhånd hadde løpt på 2.09, måtte han være beste brite.
Oppgaven var meget vanskelig. Men Spedding hadde et mål. Han og klubbkameraten Kevin Forster startet pent, men begynte rundt halvveis å plukke hardtstartende konkurrenter som overmodne epler. Etter 30 km så de de fire lederne foran seg. Blant disse var favoritten Ikangaa og Øyvind Dahl. Ikangaa gjorde stadige små rykk, men ved 35 km begynte han å se plaget ut.
Spedding fortsatte sin jevne fart, men det kostet ham stadig mer. ”Jeg visste jeg ledet London Marathon, men klarte ikke å tenke på at jeg skulle vinne eller komme til OL. Jeg var bare opptatt av å sette det ene beinet foran det andre så godt jeg kunne. Hvorfor er den siste kilometeren så mye lenger enn de andre?”
Men viljen var sterk, og han vant på 2.09.57. Gjennombruddet og OL-billetten var i boks.
I månedene fram til OL holdt han seg skadefri og fikk trent godt. Han var ikke av de som løp mest; det ble rundt 170 km i uka, men dette var ispedd spesialøkter med 32 km lange intervalløkter på vei. Tolv innsatser på mellom ett og fem minutter med fem minutter i vanlig maratonfart mellom skulle gjøre ham beredt til å møte fartsøkninger underveis.
Alle de store
107 løpere startet i solskinnet denne ettermiddagen i Los Angeles. Mange anså feltet som det sterkeste som noen gang var samlet. Verdensmesteren fra 1983, Robert de Castella, Alberto Salazar, Juma Ikangaa, Toshihiko Seko, Carlos Lopes, Rod Dixon – alle de store var der.
Det første rykket kom etter bare 15 km. Ikangaa økte farten og fikk med seg en liten gruppe, deriblant de Castella. ”Skulle jeg bli med, eller holde min jevne fart? Jeg fant fort ut at dette var min sjanse, og at jeg ikke kunne la en slik gruppe komme løs. Vi passerte halvveis på 1.05, og jeg kjente meg fin, så bra som det går an i 2.10-fart og med 32 grader i skyggen, som for øvrig knapt fantes.”
Ved 33 km var det bare fire mann igjen. Spedding regnet ikke med å kunne slå noen av dem i en avslutning på banen og ville øke farten. ”Jeg trodde jeg hadde tenkt igjennom alle slags situasjoner på forhånd, men ikke den at jeg i en OL-maraton med bare 9 km igjen skulle synes at det gikk for sakte.”
I samme nå skiftet Lopes gir, og Spedding, irlenderen Treacy og kenyaneren Nzau var sjanseløse til å følge ham. Nzau ble borte etter noen kilometer til. Nå var resten smerte og en kamp for sølv eller bronse. ”Jeg forsøkte resten av løpet, også på oppløpet, å ta sølvet, men jeg klarte ikke å tette den lille uka til den grønne trøya to meter foran meg”.
Men outsideren hadde nådd sitt store mål.
Året etter ble han nummer to i London Marathon etter waliseren Steve Jones. Tiden 2.08.33 er stadig den nest beste oppnådd av en brite noensinne. Og han er den siste mannlige brite som har tatt medalje på maraton i OL, VM eller EM.
Han kom sent, men godt.
Maraton menn, OL Los Angeles 1984
1. Carlos Lopes, POR 2:09:21
2. John Treacy, IRE 2:09:56
3. Charlie Spedding, GBR 2:09:58
4. Takeshi Soh, JAP 2:10:55
5. Rob de Castella, AUS 2:11:09
6. Juma Ikanga, TAN 2:11:10
7. Joseph Nzau, KEN 2:11:28
8. Djama Robleh, DJI 2:11:39
Sitatene i kursiv er henta fra Speddings sjølbiografi ”From Last To First”.
Charlie Spedding
Født: 19.05.1952
Sivil status: Gift, far
Yrke: Farmasøyt
Nasjonalitet: Britisk
Meritter: Bronse på maraton i OL 1984 og 6. plass i 1988, britisk mester på 10.000 m 1983, vant Houston Marathon og London Marathon 1984
Perser: 2.08.33 på maraton, 28.08,12 på 10.000 m, 13.28,7 på 5000 m, 7.54,0 på 3000 m, 4.01,84 på 1500 m
Aktuell med: Sjølbiografien ”From Last To First”
25 år senere kom boka
Charlie Spedding ventet 25 år etter sin tredjeplass på maraton i OL i 1984 til han ga ut sjølbiografien From Last To First. Det tok også lang tid fra han begynte med løping til han vant noe.
Om sitt løp i Los Angeles sier han: "Jeg ble nummer tre, men jeg var definitivt ikke blant de tre mest talentfulle løperne i feltet. Så hvordan kunne jeg vinne en medalje?"
Det er dette boka hans handler om. Så vi har alle noe å lære av den. Hvordan vi kan benytte de evnene vi har fått, og at på enkelte gode dager kan vi til og med yte over vårt vanlige nivå.
Øystein Madsen
Om å overgå seg sjøl
Som en smakebit på Charlie Speddings bok, ”From Last To First”, tar vi med de tre første avsnitta i boka:
”Talent er nøkkelen til prestasjoner, i alle fall er det slik vi ofte tenker. Jeg vant en bronsemedalje på maraton i OL, men jeg var definitivt ikke en av de tre mest talentfulle løperne i verden. Jeg var en talentfull løper sammenlignet med gjennomsnittsløperen, men du konkurrerer ikke med gjennomsnittsløpere i en olympisk finale. I denne elitegruppa var jeg ikke spesielt talentfull. Så hvordan klarte jeg å vinne en medalje?
Folk flest tror at prestasjonsnivået vårt vil være på samme nivå som talentet vårt, forutsatt at vi har trent godt for det vi satser på. Men har du noen gang hatt en dårlig dag, en virkelig dårlig dag, da du presterte godt under det talentet ditt skulle tilsi? Den rette linja mellom talent og prestasjon kan bli bøyd nedover på grunn av omstendigheter.
Jeg tror at hvis du kan bøye linja ned på en dårlig dag, så kan du også bøye den opp. Jeg tror at i noen tilfeller kan du skape de omstendighetene som gjør at du kan prestere på et høyere nivå enn det talentet skulle tilsi. Dette er en av sportens skjønnheter. Det er dette som gjør at utkommet av hver øvelse er usikker. Det er dette som gir ”underdogen” håp og drømmer – og som gjør at idrett gir livene våre lidenskap og spenning.”
Bli Kondismedlem! Les alle artikler i 9 kondisjonerte blader hvert år. 10 fra 2012
KONDISbladet nr.7
KONDIS-Årgang 2011
KONDISarkivet (se oversikt over alt Kondis-innhold siden 1999, og les mange smakebiter)
