Fra konserthus til gateløp

Sammen med andre og gjennom andre

Det er seksti år siden jeg ble født, men det jeg har på hjertet startet i januar 2020 med vektreduksjon og etablering av hverdager med trening. Målet var halvmaratonløpet, men en salto mortale i Drammen Turnhall høsten 2021 markerer selve livsstilfornyelsen; jeg forberedte meg, satset eksplosivt, svevet ganske elegant rundt i en sirkelbevegelse og landet mykt og trygt i et basseng fylt med skumgummi.

Jeg hadde inntil da aldri trent systematisk før jeg var femtiåtte år. Det er nærmest overrumplende hvor bra kroppen har respondert på målrettete og regelmessige styrkeøvelser og løping. Gjennomføringen har vært avhengig av gode relasjoner og sosiale rammer. Jeg kunne for eksempel ikke redusert kroppsvekt eller etablert treningsrutiner uten instruksjon, oppfølging og heiarop fra andre. Sammen med andre og gjennom andre er banneret som motiverer meg.

En salto i Drammen Turnhall snudde opp ned på mye for artikkelforfatteren. (Foto: privat)

Livsstilfornyelse og livsstilfornøyelse

Livstilfornyelsen ble en fin del av forholdet mellom kona og meg. Jeg livnærer meg av musikk og hun er jordmor. Vi er bosatt i hennes barndomsby Sandefjord, byen er et fint sted med mildt klima og gode løpeforhold nærmest hele året. Sammen reduserte vi begge vekten, og vår viktigste forse er at vi ikke har vært alene om tilbakeslag, men også seire med å holde vekten. Som ung nyutdannet arbeidet jeg som orkestermusiker. Jeg spilte frilans blant annet i Oslo-Filharmonien, noe jeg kommer tilbake til. Nå er jeg ansatt på Universitetet i Sørøst-Norge, der jeg har undervist i musikk i snart tre tiår.

Under oppveksten var min deltakelse i barne- og ungdomsidrett noe jeg unngikk. Jeg utmerket meg ikke på skøyter, og på skiturer i marka gikk det tregt. På fotballbanen ble jeg satt til å være målvakt. En av de store gutta truet meg på en slik måte at jeg løp inn i eget mål med ballen. Jeg skjønte fort at det ikke var så lurt. På ungdomsskolen vanket jeg et års tid i Bærum Roklubb, men sluttet etter at jeg rodde et skolemesterskap i Horten. Åren skar ned i vannet, og sculleren gikk rundt.

Livsstilfornøyelsen er det ultimate ved halvmaratonopplevelsen i Wien, det var komplett uvirkelig. Tidligere motvilje og argumentasjon mot idrett, konkurranser og trening har på en merkelig måte snudd seg til mestring- og seiersfølelse. Og selvfølgelig, jeg kan sammenligne med musikalske mestringsopplevelser da jeg som ung ville bli god til å spille musikk.

Pål Runsjø mens han veide 118 kg og var nokså utrent. (Foto: privat)

Livsløgn med halvmaraton som mål

Vektreduksjonen startet med et snev av livsløgn. Jeg innrømmet aldri fedme som begrunnelse for vektreduksjon, men uttalte ved flere anledninger at jeg sparte tusen kroner i uken på ikke å kjøpe lunsjmat, is, sjokolade og rosinboller i jobbkantina. Jeg gikk ned noen motiverende kilo, noe som bidro til motivasjonen og de store endringene som skulle komme. Våren 2020 ble jeg deltaker på et forskningsprosjekt om vektreduksjon i regi av Helse Sør-Øst. I et randomisert utvalg ble jeg trukket ut til å innta kun tusen daglige kalorier, inntil jeg nådde vektmålene mine. Jeg satt stille i tre måneder og spiste meget magre måltider. Det fantes ikke mer energi enn til å gå til bilen. Trening var utelukket.

Sommeren derpå var tøff med grillmat og drikke, men dypt motivert gikk det likevel bra å stabilisere inntaket av kalorier. Jeg startet trening først da jeg høsten 2020 ble koblet til en personlig trener. Treneren var en lokal fotballproff i trettiåra, han heter Alexander Gabrielsen og trente med meg to ganger i uka i to måneder. På min bestilling trente vi med kroppsvekt utendørs i treningsstativer, og løpetreningen var på et grunnleggende nivå. Innledningsvis klarte jeg seks armhevinger, men jeg var ivrig og avsluttet med tjue. Det var en kjempeprestasjon. Jeg startet løpinga med å løpe to stolper og gå én stolpe, men avsluttet med en tretusenmeter på femten minutter. Det var konge, jeg gjorde det ikke alene; «vi er sammen om det», insisterte treneren. I etterkant har jeg tenkt at uten hjelp av ham og hans holdninger, ville ikke egentrening og progresjon mot halvmaraton vært mulig.

Ny identitet og nye forbilder

Den påfølgende våren og sommeren trente jeg på egen hånd opptil tre ganger i uka. Høsten 2021 fikk jeg kontakt med Andreas Gjørstad, en konkurranseturner som lærte meg styrketrening. For selvbildet og speilbildet ble det feiltastisk, både feil og fantastisk. Det fantastiske er at jeg likte å løfte jern. Det feiltastiske er at jeg ikke venner meg til de kroppslige forandringene – jeg ser nå bedre ut, jeg har blitt sterkere og har ikke lenger fedme. Prosjektet lodder imidlertid dypt i identiteten, både personlig og sosialt. Jeg som gjemte meg redd og skamfull i fotballmålet som barn, kommuniserte nå naturlig om trening med to toppidrettsutøvere i fotball og turn. Sånn identitetsmessig er det unektelig litt rart at jeg ikke lenger er den jeg var.

I det første treningsopplegget var treneren og jeg opptatt av hvordan motivasjon og prestasjon kan medvirke til resultater. Det som krevdes av ham som fotballspiller, kunne jeg forstå med hva som krevdes av meg i min musikkarriere. Jeg viste like stor innsatsvilje som de unge han trente, og han sa at motivasjonen min var givende for oss begge. Da forsto jeg med et smil hva han mente. I musikk handler fellesskapet og prestasjoner om sammen med andre og gjennom andre, da blir musikken en fantastisk lydlig berøring for både utøvere og lyttere.

Samtalene skapte dypere interesse hos meg omkring forbilder og psykologiske krefter i idrett. Et eksempel er Braut Haaland. Ikke fordi han spiller fotball, men fordi han kom før lagkameratene på trening og gikk hjem senere enn dem, morgen som kveld. Fra å være en hvem som helst ung mann, ble han en av verdens beste. Jeg har lært av det, vi er alle hvem som helst. Hvem som helst i alle aldre kan konsentrere seg om iver og flid på trening, fremfor å vektlegge dagsform, følelser og humør. Gjennom ham som forbilde, kunne jeg forsterke mitt eget selvbilde og vite at jevnlig innsats og at jeg har gjort så godt jeg har kunnet, ja, det er bra nok.

Med erfaring fra både musikk og nå også idrett, er at jeg selvfølgelig er opptatt av fremgang. Jeg måler tid når jeg løper en distanse, og jeg øker belastningen i styrketreningen. Men parallelt opplever jeg mer og mer hvor stor helsegevinsten er, og det gir enorm glede å være aktiv. Et hovedmål «frem i tid», er at jeg skal trene og være i fysisk aktivitet resten av livet. I min tilværelse kan det være krevende for både ektefelle, venner og kolleger, de både støtter meg og undrer seg (sannsynligvis) over det snevet av narsissisme jeg har forsterket. Det er på en annen side konstruktivt å ta seg selv på alvor, man må anerkjenne seg selv og treningen. Da jeg stilte til start i halvmaraton i Wien, startet jeg å hulke etter hundre meter, det var som om jeg tok meg selv på alvor. Forskrekket stoppet jeg følelsesutbruddet etter et par løpesteg, men det gjorde egentlig svært godt å kjenne på det dypt personlige som har fulgt livsstilsendringen. Som jeg skrev tidligere, jeg er ikke lenger den jeg var for to år siden. Jeg har heller ikke blitt en ny tenåringsutgave av meg selv, men jeg venner meg derimot sakte, men sikkert til, at en helt ny og godt voksen tredjeutgave av meg selv tar plass. Det er en fornøyelse.

En del av løpetreninga foregikk på stadion i Sandefjord. (Foto: privat)

Styrketrening hørte også med. (Foto: privat)

Med forfengelighet gatelangs i Wien

Jeg håper at min fortelling kan inspirere og skape treningsglede. Det jeg har på hjertet, er ærlig og gjennomtenkt, med en liten porsjon selvironi. Det har vært litt galskap; jeg som kun har trent halvannet år av mitt liv, løp halvmaraton i Wien. Det er ganske sprøtt. Treningsmålet var i utgangspunktet å mestre grunnleggende trening og etablere treningsrutiner. Ettersom jeg ble trygg på at risiko for skader avtok, vokste ideen om halvmaraton. Halvannet år etter at jeg startet trening, løp jeg i Wien, musikkens vakre hovedstad. Byens betydning i klassiskromantiske musikk betyr mye for meg. I Wien spilte jeg som trettiåring i gallahabitt og lakksko. Med stolthet reflekterer jeg over at den samme forfengelige «meg» løp gatelangs forbi konserthuset i gloret treningsdrakt og joggesko.

Wien er for meg både et minne om et konsertoppdrag på nittitallet og offensiv trening til vårens halvmaraton. Den gang spilte jeg Vårofferet med Oslo-Filharmonien, nå risikerte jeg å bli et våroffer i form av skader eller hjertestans. Sannheten er imidlertid mindre pompøs. Jeg projiserte iver og flid fra musikken den gang til dagens treningsforberedelser. Det er en slags logikk, fra å øve skalaer som trettenåring, spilte jeg konsert i Wien som trettiåring. Fra å løpe to lyktestolper i Sandefjord for et par år siden, sprang jeg over to mil i Wien. Timevis med styrketrening og løping har skapt idrettsglede på samme måte som jeg opplevde musikkglede. Det var et privilegium å spille musikk i en berømt og forgylt konsertsal. I all ydmykhet; det er privilegium å være frisk og kunne delta i løpefesten i den samme byen.

Halvmaraton i Wien hadde vært umulig hvis det som tidligere nevnt ikke hadde skjedd sammen med andre og gjennom andre. Takk til dem som har medvirket til at jeg kunne melde meg på og delta på løpefesten, både forskningsteamet til Helse Sør-Øst, lederen av vektreduksjonskurset, to trenere, ektefellen og en kollega dertil. Mor og far på over nitti har humret i bakgrunnen. Både musikk og idrett fyller nå tilværelsen, og å løpe gatelangs i Wien forente de to interessene.

Oppvarminga ble ikke skulka da halvmaratondistansen skulle løpes i Wiens gater. (Foto: privat)

Kroppslige endringer

Konkurranseinstinktet finnes i både musikk og idrett. I en del idretter skal man knuse motstanderne. Musikk handler derimot om å ikke knuse andre. Bandet fremstår best som samspilt og i dialog med publikum. Selv var jeg som ung drabelig god til å spille bratsj, det kan jeg nå være til å løpe også. Løpefesten i Wien var ikke en kamp mot meg selv eller mot alderen, nei, det var et musisk fellesskap med tusenvis av andre personer i bandet. Håpet var at kroppen ville fungere, jeg ønsket å være litt bedre på selve løpsdagen enn ellers, men aller best var opplevelsen av å være med; jeg sto på podiet, det var som en stor konsert.

I ettertid reflekterer jeg ikke bare over kroppens nye funksjonsevne. Jeg har oppdaget en jålete rød tråd fra musikkens gallaantrekk til muskler som gror i armer og bein. Jeg føler meg flottere i treningstøy som seksti, enn da jeg var ung i kjole og hvitt. Formen er på topp, det er struttende stolthet og mindre farlig fett på kroppen, jeg løfter tyngre og springer raskere. En morsom ting som overrasket meg negativt med vektreduksjonen, var at fett som forsvant fra halsen, over brystkassen og over rumpen, medvirket til at huden ble rynkete. På en måte savner jeg fettfylt hud på halsen, brystet og rumpen, siden vektreduksjonen medførte en rynkete «look» i speilbildet. Vel, man er jo den man er, og jeg jubler like herlig over å ha nådd realistiske mål. Det er dog ikke til å tro; siste observasjoner fra «kassa» og stompen, er at den slappe huden strammer seg og etterfylles, men nå med muskler. Sagt på en annen måte, Rom(p)a ble ikke bygget på en dag.

Musikanter og løpere i vakkert samspill under Wien Halvmaraton. (Foto: arrangøren)

De beste klarer det, dette klarer jeg

Jeg har lurt på hvordan jeg skulle trene effektivt til halvmaratonløpet. Jeg var uten skader, frisk, i god form, trente styrke i bein og rygg/mage, løp intervall og kunne springe ti til tolv kilometere uansett vær. Ti uker før konkurransen trente jeg tre løpeturer i uka, en langtur over en mil, en eksplosiv økt med ti bakkeintervaller og en tretusenmeter.

Jeg spurte på en facebookgruppe for løping og inspirasjon hva andres erfaring med trening i forkant av halvmaraton var. Det var overraskende mange hyggelige svar. En fyr jeg merket meg, skrev at han startet som en utrent overvektig mann. Han var riktignok yngre enn meg, men han løp etter hvert sin første halvmaraton. Han antok at jeg hadde et godt utgangspunkt for å klare distansen. Planen var å være tro mot et treningsopplegg med tre løpeturer. Men selvfølgelig lurte jeg innerst inne på om jeg kunne trene mer effektivt for å kunne sikte meg inn på bedre tid, for eksempel ta en daglig løpetur på tjue minutter. Selv la han seg på to timer på halvmaraton, noe som er betydelig raskere enn min anslåtte løpstid. Det skulle bare mangle, han var ti år yngre enn meg. Men det ingen vet, er at jeg innerst inne trodde jeg kunne være en løpskanon som Braut Haaland (dog uten å løpe etter en ball). Med innbillingens styrke, råskap og eksplosivitet, førte den lille løgnen meg gjennom tidenes løp.

Den samme fyren på Facebook anbefalte meg å trene jevnlig på mila og legge inn et par turer opptil tjueen kilometer de siste ukene før halvmaraton. Når maratonen er i gang, ville jeg oppleve at det er god flyt på distansen jeg trener. De siste kilometerne kunne jeg ta på vilje og kose meg med publikumsbrølet. Ja, det fantes bedre råd, men disse funket for ham, og jeg lyttet til ham.

Man må forestille seg for å skape virkelighet. Som alle forstår, springer idrettsutøvere tre ganger så fort som meg. På den annen side trente jeg en periode jevnlig på tretusen meter og hoppet etter et år med trening førti-ish kassehopp på halvannet minutt. Jeg synes min egen innsats har vært formidabel. Innsatsen består i hverdagslig iver og flid, men det er i tillegg en avgjørende konkurransefaktor; forbildet Braut Haaland kan ikke spille bratsj ...

Avslutningsvis vil jeg gjerne gi uttrykk for at hvem som helst av oss har gjennomføringsevne og kan endre varige rutiner fra ingen aktivitet til å bli aktive. Jeg er som de fleste vanlige folk langt eldre enn jeg føler meg, men min kontrakt med meg selv, var at jeg skulle springe halvmaraton. Tiden jeg la opp til var raus, så hjertet ikke stoppet midt i løpet. Det var sprøtt, og jeg var skrekkslagen, men spenning og glede fulgte med. Jeg aktiverte en musikalsk drivkraft i minner fra Wiens forgylte konsertsal. Konkurranseinstinktet mitt knegget og sa at dette kunne aldri noen Braut Haaland å gjøre. Motivasjonen var godt forankret i en bærekraftig livsløgn som stikker dypere enn endorfiner, en form for velbefinnende dekket med bladgull; jeg er vel så god som ham.

En endring fra tilnærma ingen aktivitet til et fysisk aktivt liv er mulig ifølge Pål Runsjø. (Foto: privat)