Christina Forstrønen Bruarøy – en ekte barfotentusiast

Regnet har akkurat gitt seg, og mørket har senka seg så mye at det er vanskelig å få tatt skarpe bilder. Men lufta er frisk og mild, og Christina Forstrønen Bruarøy løper i shorts, noe hun bruker å gjøre også gjennom vinteren.

– Bare jeg er varm på overkroppen, så klarer lår og legger seg fint, forteller hun.

Men på føttene har hun på seg et par Vibram Fivefingers, som gjerne blir regna som den mest klassiske barfotskoen. Den er flat og er en slags fothanske med en «finger» til hver tå. I dem steger hun nokså lydløst av gårde på både asfalt og grus. Eller kanskje er det bare pustinga mi som overdøver lyden av både hennes og mitt fotisett.

Lufta er mild og høstfargene fine på løpeturen rundt Voldsløkka i Oslo denne novemberkvelden. (Foto: Runar Gilberg)

Tettere på naturen

Vanligvis løper hun tre turer på 8-10 km i uka. I tillegg blir det minst ei styrkeøkt og tre ukentlige boksetreninger der hun varmer opp med jogging. Så til sammen blir det en eller annen form for trening daglig.

I sommerhalvåret løper og går hun en god del uten sko på beina, og hun har også planer om å forlenge barfotsesongen.

– Det er noe eget med å gå helt barbeint. Da kommer du enda nærmere underlaget og tettere på naturen. Du må se deg for oftere, og du legger bedre merke til detaljene, forteller hun når vi forlenger praten etter løpeturen.

Så glad i å gå barfot er Christina at hun for mange år siden tatoverte «WALK» på venstre og BAREFOOT» på høyre fot. Hadde det vært nå, hadde hun kanskje fått skrevet «RUN BAREFOOT» i stedet.

For sjøl om hun har løpt hele livet, har løpinga bare blitt viktigere og viktigere.

– Får jeg ikke løpt, blir jeg rastløs og fungerer dårligere i livet ellers. Løping er min type meditasjon. Når jeg løper, får jeg lov til å ha bare en tanke i hodet om gangen. Resten av døgnet er det så mange tanker der. Jeg liker derfor å løpe aleine, sjøl om jeg også synes det er fint med selskap på lengre eller rolige turer. Men da må de jeg løper med, dele gleden over å løpe og nyte det slik jeg gjør. Jeg vil ikke dra på løpetur med folk som klager eller sutrer.

Muligens tenkte hun sitt da jeg nevnte min egen dårlige form i den første motbakken på turen vår, tenker jeg. Men jeg trøster meg med at hun i alle fall ikke gira om og løp ifra meg.

Oppfordringen ble for mange år siden risset inn med tydelige boksetaver. (Foto: privat)

Trente med Tjalve

Og det å konkurrere med andre er da heller ikke så viktig for Christina. Det vil si, hun er med på boksekonkurranser og kom til intervjuet med et blått øye etter å ha mottatt et heftig slag dagen i forveien. Til neste år er målet å være med i bokse-NM.

Hun har også vært med på noen løpskonkurranser. I grunnskolealder var hun fast med på fotballtrening og holdt på med det frem til videregående. I tillegg la hun inn løpe- og fjellturer for seg selv.

Etter to år i Forsvaret flytta Christina fra Vestlandet til Oslo for å studere. Da ble hun med i Tjalve med tanke på å utvikle seg som løper og delta i konkurranser. Men det var da hun pådro seg den vonde og langvarige plantar fasciitt-skaden.

– Det ble nok for mye trening for fort, og jeg ble skada før jeg rakk å delta i løp, forteller hun.

Skaden var så invalidiserende at hun knapt nok klarte å gå. Livskvaliteten sank, og Christina begynte å undersøke om det kunne finnes en vei ut av uføret.

– Via Internett kom jeg i kontakt med folk som hadde positiv erfaring med å trene opp føttene med barfotgåing og -løping. Sjøl starta jeg veldig forsiktig med 200 meter barfotjogging. Etterpå gjorde det så vondt at jeg måtte vente ei uke før jeg kunne ta neste lille økt, men gradvis kunne jeg øke lengden på turene, og etter hvert løp jeg to-tre kilometer barbeint på kunstgraset ved Bislett. Da jeg skjønte at dette gikk veien – at jeg kunne bli helt bra – var jeg overlykkelig, forteller hun og legger til:

– Sjøl da skaden var på sitt verste, hadde jeg bestemt meg for at jeg skulle finne ut av det og trene meg opp til å kunne løpe igjen. Og jeg var også klar på at jeg ikke bare skulle bli så bra at jeg kunne løpe sjøl om det gjorde en del vondt. Jeg skulle løpe smertefritt.

Misjonering

Det har hun nå gjort i to år. Det første året var hun så usikker på om den framgangen hun hadde opplevd ville vare, at hun ikke drev noen misjonering for det å løpe barbeint. Nå er hun imidlertid så trygg på at det hun har gjort var riktig, at hun ikke klarer å la være å dele det med andre.

– Jeg vil gjerne hjelpe andre som sliter og få fram hvor viktig det er at vi tar vare på beina. Det er de som bærer oss, og de vi balanserer på. Foten er ikke laga for å bli pressa sammen i en smal og spiss sko. Om en ikke går så drastisk til verks at en går eller løper barbeint, så bør en i alle fall bruk sko som er så breie at en kan sprike med tærne.

– Bruker du aldri «ikke-barfotsko», for eksempel hvis du skal i et bryllup eller et annet festlig lag?

– Nei. Sjøl 17. mai går jeg i barfotsko. Egentlig er jeg opptatt av fashion og mote, men jeg tok et valg om å glømme den verdenen når det gjaldt sko. Jeg og beina mine liker å gå i barfotsko, og da kunne jeg enten eie det valget jeg hadde tatt, eller forsøke å gjømme det. Jeg eier det, smiler hun med dårlig skjult stolthet.

– Men er ikke begrepet «barfotsko» et oksymoron – et ord som motsier seg sjøl? Hvordan definerer du «barfotsko»?

– Det er en sko som er brei nok foran til at du kan spre tærne og tråkke ned uten at noe blir pressa sammen i en unaturlig posisjon. Skoen skal også ha nulldropp og være fleksibel slik at den bøyes og ikke hindrer en naturlig bruk av foten.

Christinas kriterier for at noe skal kunne kalles for "barfotsko" er at de skal være flate, fleksible og så breie at en kan sprike med tærne. (Foto: Runar Gilberg)

Masse følelser

Christina innrømmer at det er en diskusjon innad i «barfotmiljøet» om hvilke sko som er innafor og hvilke som ikke er det.

– Jeg er nok blitt mer puritaner etter hvert. Dette er rett og slett blitt veldig viktig for meg. Å løpe barbeint gav meg livet tilbake, og dermed ligger det masse følelser i det. Om jeg ikke hadde funnet ut av det, hadde jeg kanskje i dag sittet inne og spilt piano eller sett på Netflix. I tillegg er jeg slik laga at når jeg går inn for noe, så går jeg «all in». Jeg må snakke om det og skrike det ut på veien. Rett som det er, får jeg høre: «Ikkje la hon begynne igjen». Men jeg kan ikke la være – det er veldig personlig drevet.

Sier hun. Og når jeg spør om hun har noen økonomiske bindinger eller grunner til å promotere barfotsko, er hun klar på at det har hun ikke.

– Men jeg skulle gjerne hatt det som jobb. Behovet er der. Utvalget av slike sko til både løping og sivil bruk er altfor dårlig i Norge. I både Sverige og Danmark er det mye bedre.

God balanse

Men Christina klarer seg og er glad for å kunne bruke av fritida til å hjelpe andre.

– Jeg er overbevist om at det å bruke slike sko gir mange helsefordeler. Breie nok sko minsker risikoen for skeivstilling av stortåa. Det styrker foten og fotbuen, og balansen blir bedre. Ikke minst er dette viktig når vi blir eldre. Det er jo en sammenheng mellom hvor god balanse vi har, og hvor lenge vi har igjen å leve.

Sjøl ligger hun slik sett godt an, for når jeg spør henne hvor lenge hun kan stå på ett bein med øynene lukka, svarer hun at det er lett og blir stående i god balanse på ett bein helt til jeg må be henne avslutte slik at vi kan gjøre ferdig intervjuet.

Christian forteller også at barfotløpinga har gjort henne flinkere til å kjenne etter hvordan beina og resten av kroppen har det.

– Jeg har fått mye bedre kontakt med føttene og tærne. Nå kjenner jeg når de er slitne, og når jeg kan gi gass. Hvis jeg for eksempel er sliten etter å ha hoppa mye på boksetreninga dagen i forveien, løper jeg helt rolig på sti dersom jeg skal løpe. Jeg er kommet tettere på min egen kropp og er blitt bedre kjent med den.

– Driver du noen form for styrketrening for foten i tillegg til løpinga og gåinga?

– Ja, jeg bruker rulle og en triggerpunktball som jeg masserer sena under foten med. Så gjør jeg tåyoga der jeg løfter tærne på ulike måter og øver på å kontrollere tærne. Jeg legger også inn litt tåhev og balansetrening og er bevisst på å bruke tærne aktivt når jeg både løper og går, forteller hun.

Arbeidsføtter

Fra oppveksten husker jeg at far min hadde skikkelige arbeidshender etter mange år med hardt kroppsarbeid som bonde.

Christina Forstrønen Bruarøy har arbeidsføtter. Føtter som er i ferd med å bli ordentlig herda.

– Jeg kan springe på ganske skarpe steiner. Grus er bare god massasje, avslutter hun. Mer entusiastisk – og samtidig mer jordnær – enn de aller fleste.

Christina Forstrønen Bruarøy

Alder: 24 år
Bosted: Oslo
Kommer fra: Os utenfor Bergen
Yrke: Account Manager, utendørsreklame
Sivilstatus: Singel
Idrettslag: Bokser for Sportsklubben 1909
Trener: Sin egen
Idrett: Løping, boksing, snøbrett, styrketrening
Perser: 11.02 på 3 km i forsvaret,
Meritter:
2016: 1. plass rekrutter kvinner HH-mila i Forsvaret
2017: 2. plass Bergen Skogsmaraton 8,5 km (tid 37.07)
2018: 7. plass kvinner BCM 5 km (tid 20.13)
2018: 1. plass kvinner Ulvenvatnet Rundt terreng 6,65 km (tid 29.20)
2019: 1. plass kvinner X-run 2019 i Oslo (nesten frisk fra tretthetsbrudd)
(Foto: Runar Gilberg)

De bare beina kan også ta Christina Forstrønen Bruarøy med opp på høye fjell. (Foto: privat)