Cristina Pulido Ulvang: Bitt av basillen igjen

Om artikkelforfatteren 

Cristina Pulido Ulvang (f. 1967) er en translatør som kompenserer for stillesittende arbeid ved å løpe. Hun har ingen treningshistorie fra ungdomstiden, men hun har vært aktiv løper de senere årene. Hun er opptatt av å motivere barna sine til å være aktive, og liker best turer der hun kan se fjorden. (Foto: Emilia Pulido Ulvang)

Artikkelen har stått på trykk i Kondis nr. 8–2024

Mannen min overrasker. Han ser veldig rolig og stille ut, men innimellom så er han ambisiøs. I flere år har han dratt ut den første dagen som kartet i lokalområdet er åpnet, for å sikre seg en god plassering på topplistene. I år ville han klatre enda høyere i Nordstrand «kommune», som er inndelingen Stolpejakten bruker på de forskjellige byene og områdene rundt om i Norge. Man får plassering på topplisten i forhold til når man har fullført alle stolpene i den kommunen.

100 stolper på 1 dag

Jeg syntes det var en spennende plan og valgte å slenge meg med. Jeg tenkte at det måtte være en fin måte å være fysisk aktive på, sammen, spesielt når åpningsdagen var 1. mai. Planen var å dra ut på elsyklene våre så snart kartet ble åpnet i appen til Stolpejakten. Det jeg ikke hadde helt tatt innover meg, var at vi ikke bare skulle ta det ene kartet som gjaldt nabolaget vårt, men alle de forskjellige kartene som falt under «kommunen» vår. Vi skulle altså ta 100 stolper på 1 dag.

Første stolpe ble tatt klokka 06.20. Vi fulgte med på topplisten i appen, og så at vi var de første som tok en stolpe. Det var en flott vårmorgen, med sol og akkurat passe temperatur. De neste stolpene gikk som en lek. Men snart kunne vi se at noen andre også var på jakt. Og de bevegde seg raskt. Raskere enn oss på elsyklene. Her gjaldt det å pushe på om vi skulle få en god sluttplassering.

Vi syklet til skogsområder og parkerte syklene i bunnen og løp så fort vi kunne opp bakkene for å ta de vanskelige stolpene som gjemte seg der. Det første kartet dro oss ut til dammer gjemt blant villabebyggelse og til fantastisk utsikt over Oslofjorden.

Det neste kartet var litt mer utfordrende, og syklene måtte vente en god stund på oss mens vi jaktet stolper i Brannfjellskogen. Nå begynte vi å treffe på andre stolpejegere på tur, de som ikke hadde behov for å ta alle på én dag.

Dagens tredje kart var på Mortensrud, godt sør for der vi hadde begynt turen. Vi hadde nok ikke lagt opp den mest logiske løypa for dagen. Men det var et forholdsvis lite kart, og vi fikk se Oslofjorden igjen, selv om den nå var lenger unna.

Det begynte å bli varmt, og jeg begynte å føle meg sliten. Vi hadde holdt på i 6,5 timer allerede. Både de fysiske og de elektriske batteriene begynte å gå tomme, så vi dro hjem og tok en pause mens vi ladet sykkelbatteriene.

Styrkeprøven

Snart la vi ut på veien igjen. Nå skulle vi til Holmlia, enda lenger sør i Oslo. Så gøy det var å bli enda bedre kjent i denne bydelen, med masse spennende å se.

Da vi begynte på det siste kartet, Hvervenbukta, var armene ganske så slitne og humøret var nok ikke helt på topp. Jeg måtte ta en liten pause og beskue fjorden, mens jeg lurte på om dette virkelig var verdt det. Svaret var et klart ja. Vi hadde et prosjekt, og det skulle jeg fullføre. Her gjaldt det å gi alt jeg hadde igjen. Og det klarte jeg.

Men så var det slik at det lå igjen én stolpe på Holmlia-kartet, som vi måtte ta på hjemveien, på toppen av Ljansviadukten, broen langs den tidligere jernbanelinjen fra Oslo til Østfold. Akkurat klokka 19 tok vi den siste stolpen i Nordstrand «kommune», og så var det å hive seg på sykkelen igjen og sykle de siste 4 kilometerne, oppover, hjem. Turen føltes uendelig lang, og det var ikke rart. Vi hadde syklet totalt 62 kilometer og vært ca. 10,5 timer i aktiv fart.

Vel hjemme reflekterte jeg over dagens odyssé og var fornøyd med sjetteplassen. Ja, jeg hadde fått drahjelp av elsykkelen i bakkene, men jeg ville ikke ha klart en slik tur uten slik hjelp. Samtidig var jeg klar på at en såpass lang tur fikk være en engangsforeteelse.

Stolpejakt som fysioterapi

Få uker etter den famøse maituren begynte jeg å få ganske vondt i venstre hofte, og jeg fikk konstatert stram hofteleddsbøyer. Snart slet jeg med å løpe, for ikke å snakke om å gå. Jeg oppdaget fort at turer i variert terreng hjalp. Jeg hadde fryktelig vondt den første halvtimen, men så ville smertene gi seg. Jeg tvang meg selv derfor ut på tur, om og om igjen. For å gjøre turene mer interessante, valgte jeg å oppsøke fjorden siden jeg finner større glede der enn i skogen.

Kyststien vest i Frogn

Ekspedisjonskart Kyststien vest i Frogn spilte en viktig rolle i min egentrening. Ekspedisjonskart er litt mer krevende, både i forhold til avstand og gjennomføring. Her var det ikke snakk om å sykle. Dette kartet var såpass utfordrende at vi brukt fem dager på det. Terrenget varierte veldig, fra en ganske enkel og vakker del fra Ramme ned til Hvitsten, til en veldig krevende del fra Skiphellebukta til Solbergstrand.

Jeg er ikke så vant til å klatre på svaberg og syntes sistnevnte strekning var skummel, vond og vanskelig. På et tidspunkt måtte jeg sette meg ned og klage litt høyt. Da spurte sønnen min omsorgsfullt om vi skulle snu og dra tilbake til bilen. Det var ikke aktuelt, sa jeg, dette var bare ha en liten utblåsning. Og om jeg avbrøt nå, ville jeg måtte komme tilbake en annen gang, og det hadde jeg ikke lyst til!

Heldigvis var de nordligste partiene mye enklere å gå. Så gøy det var å oppdage steder som trange Hallangpollen og lille Gylteholmen. Det var også deilig å slippe mygg på dette kystkartet. Best av alt: Dette var genial styrketrening, og beinet mitt ble sterkere av disse lange turene.

Hovedmosjon i 2024

Da jeg begynte på de første turene i vår, var Stolpejakten ment å være et tillegg til annen mosjon. Etter et par år med bare noen få stolpeturer ble jeg virkelig inspirert igjen i år. Til tross for luftveisinfeksjon på vårparten og beinet som var så fryktelig vondt i flere måneder, var jeg på tur flere ganger i uka, i tillegg til i helgene.

Hvis vi spoler frem, kan jeg si at jeg hadde ikke sett for meg at jeg fortsatt skulle holde på sent i november – og ha planer om å jakte på nissestolper i desember. Forrige helg var jeg på tur i en by jeg ellers ikke ville ha besøkt, og det blåste surt i ansiktet mitt mens jeg trasket i nysnøen. Jeg skal ikke påstå at turen var like lystbetont hele tiden, men jeg var veldig fornøyd med å ha denne muligheten.

Så heldige vi er som bor i et land hvor frivillige tilrettelegger for at folk kan komme seg ut og i bevegelse. Tusen takk til alle de klubbene som ordner slike fine turer til oss!