Edgar Broks – fra NM-gull i volleyball til løping som tilstedeværelse i nuet

Edgar Broks vokste opp og bodde i Brøstadbotn de første 20 årene av sitt liv. I hans omgivelser var det på den tiden fotball om sommeren og ski om vinteren som var hovedaktiviteten for de fleste.

– Jeg husker godt at da jeg gikk på folkeskolen, var vi flere som vinterstid gikk på ski til skolen. Og hjem igjen etter skoletid – 6 km hver veg! Og det var ikke akkurat oppkjørte løyper heller, vi gikk/grynna i veggrøfta, minnes han.

Idrettsinteressert

Interessen for sport og idrett kom i ung alder. Som 8-åring satt han foran TV-skjermen, som den gang viste bildene i sort/hvitt, og så på OL fra Grenoble i 1968 og fire år senere, i 1972, fra Sapporo da Erik Håker ledet etter første omgang i slalåm. Andre omgang gikk i 4-tiden på natta og unge Broks hadde vekkerklokka på ringing og fikk med seg at den norske gullfavoritten kjørte «ut» i andre omgang.

Men idrettsinteressen var vekket, og på folkeskolen fikk de utdelt såkalte «distansekort» i 1. og 2. klasse der man kunne notere, og senere summere, alle skiøktene. Det ene året summerte han 650 km i løpet av vinteren. Ikke dårlig for en 8-åring!

Norgesmester i volleyball

Allikevel er det innenfor volleyballen at Edgar har nådd til topps i Norge. Det hele startet i 13-14 års alderen. Volleyball-laget fra Brøstadbotn ble norgesmester flere ganger. Senere ble han medlem og trener i BK Tromsø, og i perioden 2002–2009 var han president i Norges Volleyballforbund. Det er ingen overdrivelse å si at Edgar har smakt på livet som toppidrettsutøver!

Spranget er derfor stort, for å si det mildt, til dagens joggeturer der det er løpingen i seg selv som er verdien. Da ses det ikke så mye i været, men på ekstreme dager er mølla på jobb et godt alternativ.

– Jeg løper gjerne tre-fire ganger i uka. Alle øktene går rolig, men jeg har over tid gjort de litt lengre enn før, og mange av øktene er nå mellom 60 og 90 minutter, forteller han.

På løpeøktene er det nuet som teller, og derfor er det å ha noe «på øret» helt utenkelig for meg

– Jeg har i grunnen hatt løpingen som en del av livet mitt i mange år, men det har aldri vært det å løpe som fort som mulig som har vært min motivasjon. Snarere har jeg sett på løpingen som en del av min mentale helse. På løpeøktene er det nuet som teller, og derfor er det å ha noe «på øret» helt utenkelig for meg. Jeg føler virkelig at jeg lever «ordentlig» når jeg løper, og jeg liker å presse meg litt. Allikevel må jeg føye til at intervaller ikke oppleves som spesielt artig. Et annet aspekt ved løping er for meg at det har bidratt til å mestre stress. En løpetur før en konkurranse eller et foredrag jeg skal holde, gjør noe med konsentrasjonen og fokuseringen på oppgaven som ligger foran, det fungerer rett og slett som stressmestring.

Edgars første halvmaraton

Edgar forteller at han meldte seg på halvmaraton i Tromsø (Midnight Sun Marathon) tidlig på 2000-tallet.

– Treningsgrunnlaget var sånn passe. Ikke det helt store, men bra nok til å gjennomføre, tenkte jeg. Mens jeg stod der på startstreken, la jeg merke til to litt eldre damer. De hadde samme klubblogo på løpetøyet, og jeg antok de kunne være i klasse 60+ begge to. Ved passering 10 km var humøret fortsatt bra, og jeg følte jeg hadde kontroll. Ved passering 15 km var alt snudd på hodet; jeg var bortimot tom. Jeg følte meg helt jævlig og var rett og slett nødt til å begynne å gå!! Etter å ha gått et stykke ble jeg forbiløpt av – ja, hvem tror du? De to damene i 60+!! Jeg følte meg ydmyket der de kom sigende forbi – jeg tror jammen de snakket sammen også! Det var rett og slett et «sannhetens øyeblikk», og nederlaget var bare å konstatere. Men jeg kom meg i mål, å gi opp var aldri aktuelt! Jeg kom meg i mål på så vidt under to timer. Klokka var langt over midnatt, og noen av kameratene mine stod og ventet i målområdet fordi vi hadde avtalt å gå på byen etter løpet. DET ble det ikke noe av. Jeg kreket meg til bilen og kjørte hjem.

Det heter at «ethvert løp lever sitt eget liv», og det kan Edgar skrive under på.

Framover

Det har senere blitt flere halvmaratonløp, et par stykker, og i tillegg noen milløp med startnummer på brystet. Og flere skal det bli:

– Min svigerbror og jeg har nemlig lagt en plan sammen. I juni skal vi løpe halvmaraton i Midnight Sun Maraton, og i september står halvmaraton i København for tur. Det gleder jeg meg veldig til. På treningene framover skal grunnlaget legges for å kunne gjennomføre distansen med stil, selv om sluttiden ikke betyr noe som helst. Her gjelder det gamle olympiske motto fra OL i 1908: «Det viktigste er ikke å vinne, men å delta». Dersom disse to løpene går bra, og gir mersmak, skal nye mål settes.

Det heter at «ethvert løp lever sitt eget liv», og det kan Edgar skrive under på!

Edgar Broks har i år planer om å løpe halvmaraton i både Tromsø og København, men viktigere enn å løpe fort, er det å få en fin opplevelse og fullføre med stil. (Foto: privat)

Alle intervju i serien "Løping som mentalt kosttilskudd"

Kristin Lindberg: – I mitt hode er det hverdagstrimmen som er viktigst
Hans Johan Tofteng: – Det gikk opp for meg at jeg måtte ta rev i seilene
Edgar Broks – fra NM-gull i volleyball til løping som tilstedeværelse i nuet
Elin Wintervold: – Løpingen er mitt fristed
Hilde Sjurelv: – Grete Waitz gjorde at jeg ble misjonær for løping
Løpingen betyr fremdeles mye for Thomas Føre som starta Northern Runners
Cathrine Henaug har et hårete mål om å ta et friår og bare løpe
Roger Mikalsen ønsker å løpe til han fyller 100 år
Nils Harald Moe jogger, flytter jern – og ser på seg sjøl som en lykkelig pensjonist
Kjersti Irina Rosanoff Aronsen: – Løpingen er for meg en mental gullgruve
Terje Håkstad: – Jeg har aldri angret på en løpetur
Løpingen er blitt en del av Ole Jørgen Ørjaviks personlighet
Magnar Slåtto: – Gleden med løping kom for alvor frem da prestasjonsmålene forsvant
Marianne Telle løper for løpingen i seg selv og det hun kaller øyeblikksglede
Fastlege Jorid Degerstrøm bruker løping som mentalt kosttilskudd