Marianne Telle løper for løpingen i seg selv og det hun kaller øyeblikksglede

Hva tenker folk på mens de jogger eller løper? Og hvorfor løper noen nesten hver eneste dag, året rundt i alt slags vær? Og det uten å ha andre mål enn løpingen i seg selv

Noen mennesker løper for medaljer og heder, penger og priser, ære og berømmelse. Andre løper av helt andre grunner, og en av dem skal du få møte i dette innlegget. Marianne Telle er ute og løper før manga av oss har stått opp.

Det aller første Marianne trekker fram når hun blir spurt om sin tilnærming til løping, er at den er, og har i mange år vært, en viktig del av livet hennes.

– Med det mener jeg absolutt ikke å løpe så fort og langt som mulig, men tvert imot det løpingen gir meg i form av opplevelse og øyeblikksglede. Jeg løper for løpingen i seg selv, og det gir meg mye.

Kretsmester på 400 m

Marianne er en av de som i yngre år hadde et helt annet forhold til det å drive med løping.

– Min distanse den gang var 400-meter, og mye av poenget var selvfølgelig å komme i mål så fort som mulig.

Hun startet å konkurrere allerede som 12-åring, og holdt det gående til 18-årsalderen.

– Høydepunktet i karrieren var nok å bli kretsmester på 400 meter i Østfold, forteller hun.

I likhet med veldig mange andre ungdommer som starter med idrett i ung alder, tok idrettskarrieren slutt et par år før hun fylte 20 da andre interesser meldte seg. Men løping for løpingens egen skyld tok ikke slutt, den forble en del av livet, men nå på en helt annen måte.

Det viktige er å få løpt

Marianne kaller i dag sitt forhold til løping for «en del av min mentale livskvalitet». Før fuglene har våknet rundt klokka 6 hver morgen før arbeidsdagen starter, er hun i joggeskoene og i gang og løper gjerne på stier i lysløypa eller rundt Prestvannet.

– Samtidig er det slik at dersom det er drittvær eller såpeglatt ute, løper jeg gjerne på treningsstudio. Det viktige er å få løpt.

Inntil for 3-4 år siden løp hun med propper i ørene.

– Noe av det smarteste jeg har gjort er å slutte med det. Jeg oppdaget plutselig at alle naturens lyder gikk meg hus forbi når proppene blokkerte for all lyd utenfra. I tillegg fylte det hodet med andres ord og musikk, ikke mine, forklarer hun.

Nesten rituelt

– Å starte dagen med en løpetur er for meg nesten noe rituelt. Når jeg går ut døra hjemme, lenge før folk flest har stått opp, kjenner jeg både på hverdagslykke og mestringsfølelse. Og på en måte begynner arbeidsdagen allerede da. Jeg rydder hodet og planlegger oppgavene som ligger foran meg. Og det er god plass til å tenke kreative tanker. Tankene får løpe fritt, jeg er i min egen lille boble. Så når selve arbeidsdagen begynner, har jeg mer energi enn jeg hadde da løpeturen startet.

Marianne har sin egen favoritt-trasé, nemlig Praha, en by der hun har løpt halvmaraton seks (!) ganger.

– Byen er vakker, det er mye å se på, mennesker som heier, musikanter og glade medløpere. Det er plass til alle type løpere, og slagordet er at «all runners are beautiful».

Midnight Sun Marathon er også et arrangement hun gjerne deltar på.

– Jeg må innrømme at det skjer noe i hodet mitt når et startnummer kommer på. Da blir jeg 18 år igjen, da klikker det litt i skolten, og plutselig får sluttiden en viss betydning. Men det går fort over, smiler hun.

Trente for ensidig

Mange som driver med idrett og trening, opplever å bli skadet. Marianne er intet unntak, og forklarer skaden som oppsto med at hun løp for mye og trente for ensidig over en for lang periode. Da kom skaden.

– Dersom man skal si noe positivt om det å bli skadet, er det at det er da det virkelig går opp for deg hvor mye løpingen betyr. Det er når du mister noe, at du savner det. Når alt går på skinner, tar du det som en selvfølge.

Marianne løper gjerne alene, men setter også stor pris på det sosiale ved å løpe sammen med andre.

– Det er to veldig forskjellige ting, det å løpe alene sammenlignet med det å løpe sammen med noen. Jeg vil ikke unnvære noen av delene.

Avslutningsvis framhever hun gleden ved å løpe, det som ofte kalles løpegleden. Den kan være en litt skjør ting dersom løpingen blir et pes i en travel hverdag. Og det kan den bli dersom den skal presses inn blant alt mulig annet. Det å ha gode rutiner på løpingen, faste tidspunkter og en timeplan som gir rom for løping, er viktig.
– For meg er ikke løpingen noe jeg gjør «når jeg har tid». Løping er en del av det som gjør livet godt å leve.

Praha er Marianne Telles favorittby når det handler om løping. Hele seks ganger har hun fullført halvmaratonløpet der. (Foto: privat)

Alle intervju i serien "Løping som mentalt kosttilskudd"

Kristin Lindberg: – I mitt hode er det hverdagstrimmen som er viktigst
Hans Johan Tofteng: – Det gikk opp for meg at jeg måtte ta rev i seilene
Edgar Broks – fra NM-gull i volleyball til løping som tilstedeværelse i nuet
Elin Wintervold: – Løpingen er mitt fristed
Hilde Sjurelv: – Grete Waitz gjorde at jeg ble misjonær for løping
Løpingen betyr fremdeles mye for Thomas Føre som starta Northern Runners
Cathrine Henaug har et hårete mål om å ta et friår og bare løpe
Roger Mikalsen ønsker å løpe til han fyller 100 år
Nils Harald Moe jogger, flytter jern – og ser på seg sjøl som en lykkelig pensjonist
Kjersti Irina Rosanoff Aronsen: – Løpingen er for meg en mental gullgruve
Terje Håkstad: – Jeg har aldri angret på en løpetur
Løpingen er blitt en del av Ole Jørgen Ørjaviks personlighet
Magnar Slåtto: – Gleden med løping kom for alvor frem da prestasjonsmålene forsvant
Marianne Telle løper for løpingen i seg selv og det hun kaller øyeblikksglede
Fastlege Jorid Degerstrøm bruker løping som mentalt kosttilskudd