Elias Landøy Rasmussen følger i foreldrenes fotspor
I 2002 ble Karl Johan Rasmusssen nummer åtte på maraton i EM i München. I år ble Elias Landøy Rasmussen nummer sju på 3000 m i U18-EM i Rieti. Også Elias mor, Bente Landøy, var langdistanseløper på høyt nivå, og eplet ser ikke ut til å falle langt fra stammen.
Intervjuet har stått på trykk i Kondis nr. 7-2026
Høstformen har så langt vært god med blant annet gull i U20-NM på 5 km gateløp og bronse i NM terrengløp. I NM terreng valgte 17-år gamle Elias å stille i 18-19-årsklassen for å ha mulighet til å kvalifisere seg til nordisk og videre til EM terrengløp som går i Beograd 13. desember.
Men sesongens høydepunkt så langt er sjuendeplassen på 3000 m i U18-EM.
– Etter en skadeprega sesong i fjor hadde jeg egentlig ikke EM som et mål. Persen var ikke bedre enn 8.51, og det virka langt fram. Men så fikk jeg trent bra gjennom vinteren, og i juni vant jeg Tyrvinglekene på 8.14 og ble klar for EM.
Der løp Elias på 8.15, og at han var bare noen få sekunder bak de beste i Europa, var en stor inspirasjon. 3000 m er hoveddistansen, men han liker også gateløp godt, og i sommer slo han alle i det 10 km lange Sentrumsløpet i Haugesund på sterke 30.17.
– Jeg har alltid likt å delta i gateløp. Det er mindre stress og nerver ute og går der enn når jeg løper på bane, forteller Elias som både i fjor og i år vant Djupadalten, det store mosjonsløpet i Haugesund. Med 28.03 i årets løp var han bare 27 sekunder bak Urige Butas legendariske løyperekord.
Skaderisiko
Trener Karl Johan foreskriver opp mot 150 km løping i uka på det meste, men på grunn av risikoen for skader, så gjøres ofte en del av treninga på sykkel eller ellipse slik at løpsmengden blir noe mindre.
– I uker med konkurranser er jeg gjerne nede i 120-130 kilometer, forteller Elias som ikke følger den norske modellen til punkt og prikke.
– Vi har foreløpig maks én dag med dobbel terskel per uke. I stedet har jeg litt større mengde, som oftest 10 km med intensitet, på dagene med bare ei intervalløkt. Jeg måler nok også laktat i langt mindre grad enn mange andre på mitt nivå gjør. Jeg måler på morgenøkta på dager med dobbel terskel, men ikke på enkeltstående intervalløkter.
Elias mistenker likevel ikke faren for å lage et ikke-optimalt program for å forhindre at sønnen slår persene hans.
– Nei, det gjør jeg ikke. Han vil nok bare bli glad, og 800 m-persen hans har jeg allerede tatt, humrer Elias og legger til:
– På 3000 m er jeg bare 4 sekunder bak persen hans, så den bør nok ryke om ikke altfor lenge. Siden jeg er mer seig enn rask, så kan det godt hende at 10 000 m blir hoveddistansen på sikt. Maraton har jeg ingen planer om, så den rekorden kan det godt hende pappa får beholde.
Mental styrke
Elias har løpt og vært aktiv hele livet, men først for to-tre år siden begynte han å trene mer systematisk. Framgangen har med andre ord kommet fort, og det er nettopp det å se framgang som er den største drivkrafta.
– Løping er på en måte en tung sport å holde på med – det krever mye, og en må være sterk mentalt. Men samtidig liker jeg den friheten det gir å komme seg ut. For å unngå skader løper jeg nesten alt på grus ute. Bare hvis det er snø og glatt, løper jeg inne, men heldigvis er det stort sett bart også om vinteren her i Haugesund.
– Hvordan er det å være løper i en familie der både mor og far har vært så gode?
– Det er motiverende at de har vært gjennom det samme og gjort det så bra. Det gjør at jeg kan vite at det er mulig også for meg. Men de har ikke pressa meg – dette er noe jeg har lyst til å gjøre sjøl, understreker Elias som er den eneste i søskenflokken som satser løping.