Et blikk bak prestasjonene til de gode norske juniorløperne

Artikkelen har stått på trykk i Kondis nr. 7-2025

Første litt fakta. Jeg tar for meg de europeiske topp U18- og U20-listene for 1500, 3000 og 5000 m i 2023 og 2024 samt mesterskap i 2023 og 2024.

 Denne artikkelen ble påbegynt før resultatene for 2025 ble kjent, og jeg kommer tilbake til 2025 etter hvert.

Når man ser nærmere på topplistene, så preger norske løperne listene blant gutta, mens vi blant jentene har færre gode løpere. 800 m er jo også mellomdistanse, men det er ikke uten grunn at 800 m ikke er tatt med. Der er det kun juniorverdensmester på ski, Malin Hoelsveen, som har toppresultater i 2023 og 2024.

Jeg har på ingen måte glemt at Jakob Ingebrigtsen toppet stor sett alt av europeiske topplister da han var junior, og at det i samme periode var gode prestasjoner fra andre norske utøvere, men det å ha den bredden av juniorer som Norge har nå, tror ikke jeg at vi har hatt tidligere.

Det er nok gutta som har prestert best i juniorsammenheng de siste årene, men nå får vi flere og flere jenter som også begynner å komme med prestasjoner på godt europeisk nivå.

Er det intensitetsstyring med laktatmålinger og dobbel terskeltrening som er svaret på fremgangen (den norske metoden), eller er det andre faktorer, som for eksempel at det nå er flere som faktisk tror at man kan nå toppen i friidrett og løping selv om man kommer fra et land med en lang vinter?

For å prøve å finne ut mer av dette så har jeg sendt noen spørsmål til trenere som trener en del av disse juniorene i dag. Flere av trenerne har vært utøvere selv i ung alder.

Trenerne om nivået på og bakgrunnen for de gode juniorene

Børre Fjeld Halvorsen: Tidligere utøver og trener for Andreas Fjeld Halvorsen
Hans Jørgen Borgen: Tidligere utøver og trener for mange utøvere i Ullensaker/Kisa
Asle Rønning Tjelta: Tidligere utøver og trener for flere utøvere samt tilknyttet Friidrettsforbundet

– Er du enig eller uenig i min påstand at Norge aldri har hatt et bedre generelt juniornivå i europeisk sammenheng på mellom- og langdistanseløping?

Børre Fjeld Halvorsen:

– Enig. Vi har gode norske juniorer/ungdommer i nesten alle årskull, spesielt blant gutter, men også jenter er på gang selv om bredden er klart tynnere hos jentene.

 Hans Jørgen Borgen:

– Enig. Vi ligger milevis foran tidligere generasjoner tidsmessig, men de er også vesentlig bedre om man sammenligner med internasjonalt nivå. Vi har hatt enkelte veldig gode enere tidligere, men ikke i nærheten av den bredden som vi har nå, for begge kjønn. Og da snakker vi om bredde på høyt internasjonalt nivå på alle distanser fra 1500 m og lengre. 

 Asle Rønning Tjelta:

– Jeg er enig i at den bredden og de resultatene som Norge har hatt på juniorer de siste årene har vært helt fantastiske, og jeg kan ikke huske en liknende bredde i toppen verken i U20- eller U23-klassen på mellom-/langdistanse i Norge! 

– Hva mener du er grunnen til at det er så mange utøvere som har så gode prestasjoner sammenlignet med tidligere? Gå gjerne tilbake til 1990-2000-tallet.

Børre Fjeld Halvorsen:

– Endret i treningsfilosofi. Ingebrigtsens har vist at ting er mulig de siste 10-15 årene. Det er en endring i mentalitet der det er aksept for å trene mer. Jeg tror det har vært aksept for det i f.eks. fotball og langrenn i Norge i mange år, men ikke i så stor grad innen friidretten. Noen flere velger å løpe i stedet for å drive andre kondisjonsidretter enn tidligere.

Hans Jørgen Borgen:

– I hovedsak så trenes det veldig mye bedre fra yngre alder. Vi har fått veldig god kompetanse på dette i Norge, og dette er det mange juniorer som utnytter. I tillegg er dagens generasjon av juniorer også enda mer seriøse utøvere enn tidligere. De tar de riktige valgene for å kunne tåle den høye treningsmengden som mange ligger på nå.

 Asle Rønning Tjelta:

– Jeg tror at suksessen til Ingebrigtsen-brødrene har påvirket troen på hva som er mulig innenfor mellom- og langdistanseløping selv om man er fra Norge. Jeg tror at den erfaringen og treningen som er gjort av våre store navn som Ingebrigtsen, Karoline, Sondre, Hedda med flere, har vært gull verdt for bredden i norsk løping, men at den også har fungert som en fantastisk inspirasjon for de unge, lovende løperne på mellom- og langdistanse.

At vi har hatt disse ledestjernene som virkelig har vist vei, og samtidig har vært åpne om hvordan de trener og prioriterer, har gjort at hele eliten og de yngre løperne har fått noen fantastiske rollemodeller.

– Kan du si noe om forskjellen i måten man trente på dersom man går + 15-20 år tilbake i tid sammenlignet med treningen som utføres i dag?

Børre Fjeld Halvorsen:

– Generelt trener man nok mer nå, men med vesentlig mer kontroll på treningen. Sammensetning av økter har også endret seg med fokus på dobbel terskel opp mot behov for restitusjon (1500 m og oppover). Flere juniorutøvere har også fått muligheten til å utforske høydetrening som et element. Det er også viktig å påpeke at spesielt sko har gitt mulighet for å trene med mindre risiko for skader enn før på tilsvarende treningsvolum.

Hans Jørgen Borgen:

– Hovedforskjellen er at man trener mer og mer kontrollert, og at de fleste gjør det etter den norske modellen. Bedre sko gjør at det kan trenes mer mengde, men riktigere og kontrollert trening forsterker også denne effekten.

– Høydetrening for juniorløpere som satser på mellom- og langdistanse – hvordan stiller du deg til det? Og hva er bakgrunnen for ditt valg eller mening?

Børre Fjeld Halvorsen:

– Positiv så lenge det brukes i kontrollerte former. Jeg tror samtidig at man må skille litt på mellomdistanse. Viktigheten er nok ganske liten for en 800 m-løper, men at det kan være et element på 1500 m og oppover. Vi ser også at flere miljøer lykkes bra uten høyde i junioralder.

Samtidig er det færre seniorutøvere som ikke benytter høyde som et element i treningsarbeidet. Hvis man har et langsiktig perspektiv og ønsker å satse inn i senioralder, tenker jeg det ikke er noen ulempe å teste dette ut tidlig. Men det er meget viktig å tilegne seg kompetanse på området før man tar det i bruk. Høyde gir blant annet mulighet til å trene på noe høyere intensitet uten at mekanisk belastning øker vesentlig. Unge utøvere er veldig utsatt for belastningsskader ved stor treningsmengde og høy fart, samtidig som de har kropper som er skjøre på grunn av kroppslig utvikling. For juniorløpere som trener stort volum, tror jeg dette kan være en mulighet, selv om dette selvfølgelig er politisk ukorrekt å si og mene ... 

Hans Jørgen Borgen:

– Et vanskelig spørsmål, men vi har erfart at det er bedre å samarbeide med utøverne for å gjøre det på en best mulig måte enn å overlate dette til utøverne selv. Vi har erfart gode resultater med høydetrening og har erfart større utfordringer med for mye hardtrening eller syretrening som var mer vanlig før man begynte med dobbel terskel i Norge.

Asle Rønning Tjelta:

– Høydetrening for yngre løpere er en spennende diskusjon og må ses i sammenheng med målsettingen med å dra til høyden, nivå og alder. 

Det ligger nok en god treningseffekt i bare det å være på leir sammen med en stor treningsgruppe, lære av hverandre, få innarbeidet gode treningsrutiner, noe som vil være fordelaktig enten man er på treningsleir i høyden eller i lavlandet. 

Det finnes flere eksempler på svært gode juniorløpere i Norge i dag som ikke har benyttet seg av høydetrening per dags dato – det er også viktig å fremheve. Samtidig er tilbakemeldingen fra andre som har benyttet høydetrening, at de føler de oppnår en god treningseffekt. Om dette er grunnet «høyden» i seg selv, eller at man kanskje er mer nøyaktig i treningsarbeidet og kan trene på en lavere hastighet med større stimuli enn i lavlandet, blir ofte diskusjonen.

Trening i ung alder

I Norge i dag så er jeg av den oppfatning at vi har to leirer når det gjelder trening og spesialisering i ung alder. Mange er av den oppfatning at barn skal prøve mest mulig, og at spesialisering er helt unødvendig før man kommer inn i ungdomsårene 13-16 år og kanskje eldre.

Samtidig finnes det andre som har sterke oppfatninger om at spesialisering må skje ganske tidlig i barneårene, allerede fra 10-12-årsalder.

Utøvernes oppfatninger

Jeg har stilt noen spørsmål til noen av våre største talenter innenfor mellom- og langdistanseløping for å se om det er mulig å finne noen sammenhenger og slik prøve å forstå hvorfor de er på det høye nivået som de er på nå. 

Utøverne
Andreas Fjeld Halvorsen
Håkon Moe Berg
Wilma Bekkemoen Torbiörnsson
Magnus Øyen
Marte Hovland
Andrea Nygård Vie
Kristian Bråthen Børve

– Kan du fortelle litt om din idrettslige bakgrunn og hvilke idretter du har drevet? Jeg tenker da på idretter hvor du har trent en del seriøst. Gå gjerne tilbake til 10-12-årsalderen?

Andreas Fjeld Halvorsen:

– Jeg startet med fotball, og det var det jeg drev mest med da jeg var yngre. Jeg løp min første friidrettskonkurranse da jeg var 10 år og begynte med friidrett etter det, men det var fortsatt fotball jeg satset på. Det var flere ganger jeg først var på fotballtrening for så å dra rett på friidrettstrening etterpå. Innenfor friidretten drev jeg litt med alt fram til jeg var 12-13 år gammel, og det var også da jeg valgte å slutte med fotball og bare drive med løping.

Håkon Moe Berg:

– Jeg drev med mange forskjellig idretter da jeg var ung, som ski, løping, turn, fotball, skøyter – egentlig alt Kyrksæterøra hadde å by på. Jeg trente egentlig ikke noe seriøst på noen av dem, men gjorde mye forskjellig som medførte mye hverdagsaktivitet.

På ungdomsskolen satset jeg mer på ski enn løping, men skitreningen innebar naturligvis også mye løping på sommeren. Frem til jeg begynte på videregående besto en vanlig treningsuke av 2 til 3 intervalløkter i uka, enten på ski eller som løping. Alle intervalløktene var generelt veldig harde, og terskel var et ukjent begrep. I hallen på Kyrksæterøra var det ofte 1000 metere eller 200 metere det gikk i. Mengden på øktene var ikke så stor, men det var høy intensitet. Vi kjørte så å si alltid oppimot maks på siste draget.

Den rolige treningen frem mot videregående gikk i korte joggeturer eller skiturer. Joggeturene var sjelden over 40 minutter, og også da var intensiteten ofte «høy» (høyere enn det jeg har nå). Jeg jogga nesten raskere da enn det jeg gjør nå. Stort sett fikk jeg rundt sju økter i uka på dette tidspunktet. Det er også viktig å få med at jeg i denne perioden ikke «satset» spesifikt på noen idrett. Jeg drev bare med det fordi jeg syntes det var gøy.

Wilma Bekkemoen Torbiörnsson:

– Jeg drev med mange ulike idretter da jeg var liten. Jeg spilte mye håndball og fotball og drev med langrenn. Det er disse idrettene jeg har trent mest seriøst, men jeg har også prøvd andre idretter. Jeg spilte fotball lengst (fra 1. klasse til slutten av 9. klasse) fordi det var det jeg syntes var gøyest, og der jeg hadde ambisjoner frem til jeg startet å løpe.

Magnus Øyen:

– I 10-12 årsalderen drev jeg på med fotball og langrenn, men det var mest for å være med venner. Men jeg vil si det var ganske seriøst, men ikke i nærheten av det samme som det jeg holder på med nå. Som ung brukte også sykkel veldig mye som fremkomstmiddel, og da sykla jeg som regel nesten alt jeg greide. Så i sommerhalvåret fikk jeg rundt 20-30 minutter med intensiv sykling så å si hver dag. Jeg tenkte faktisk ikke på det som trening da, men sett i etterkant kan det ha lagt et grunnlag for meg, slik at jeg tåler mye trening nå.

Marte Hovland:

– Eg gjekk på idrettane turn, dans, handball og fotball i mange år. Handball gjekk eg vel på til eg gjekk i 8. klasse, trur eg, men på slutten var eg berre med på treningane og ikkje kampane fordi eg hadde fotballkampar/samlingar i helgene og prioriterte heller fotballen. Fotball spelar eg enno. Friidrett begynte eg med for nokre år sidan.

Andrea Nygård Vie:

– Som barn prøvde jeg meg på litt forskjellig – fotball, turn og håndball. Det jeg likte best var håndball, som jeg spilte fra 2. klasse og fram til ungdomsskolen. Da jeg begynte på ungdomsskolen, startet jeg også med friidrett ved siden av. Jeg hadde en kusine som drev med stavhopp, og jeg så veldig opp til henne. Så i starten var det faktisk stav jeg hadde lyst til å drive med, men da jeg kom på friidrettsbanen, skjønte jeg ganske fort at det var mellomdistanse som passet meg best. Da koronapandemien kom, ble det vanskelig å drive med lagidrett, og det gjorde at jeg valgte å satse fullt på løpingen.

Kristian Bråthen Børve:

– Jeg har vært på turn, hip pop-dans, fotball, allidrett, ski og skiskyting. Men det var mest fotball på sommeren og ski og etter hvert skiskyting på vinteren. Fotball var nok mest for det sosiale, mens ski og skiskyting var idrettene mine. Frem til 12-13-årsalderen så var trening mest et resultat av at jeg var med på mange aktiviteter, men fra 12-13-årsalderen så begynte jeg med mer seriøs trening, men da rettet mot ski og skiskyting.

– Hvorfor valgte du å satse på løping?

 Andreas Fjeld Halvorsen:

– Det er vel ofte sånn når du er ung at det som gir mestringsfølelse, er gøy, og opp gjennom årene så har jeg hatt mange fine øyeblikk og opplevd mye, så det kom egentlig av seg selv.

Håkon Moe Berg:

– Jeg satset på løping fordi jeg opplevde mest mestring der, og fordi det var min sterkeste side. Jeg trivdes også med å gå på ski, men ble omsider gått ifra av jevnaldrende da de over natta ble 20 kg tyngre.

På løpebanen opplevde jeg stor mestring med Lerøy-lekene og omsider UM. Jeg møtte min nåværende trener, Ola Sakshaug, allerede tidlig i løpekarrieren, på Lerøy-lekene 2019-2020. Han har vært en inspirasjon helt siden den gang. Siden løping er så målbart, kunne jeg lett sammenlikne prestasjonene mine fra år til år, noe som bidro til mestringsfølelse. Dette står i kontrast til langrenn hvor det var mye vanskeligere å se om man egentlig hadde blitt noe bedre da man ofte kun sammenliknet seg med andre.

Wilma Bekkemoen Torbiörnsson:

– Jeg begynte å satse løping fordi jeg likte følelsen av å prestere og sette perser. Jeg begynte å like mer individuell idrett istedenfor fotball fordi jeg syntes fotball ble for seriøst, og i tillegg så var det mange som sluttet på fotball. Det gjorde at jeg syntes løping var gøyere, og så er det ingenting som slår følelsen du får når du løper fort eller vinner et løp.

Magnus Øyen:

– Jeg satsa fotball frem til covid, men da den kom, ble alt nedstengt, så da begynte jeg med egentrening mest rettet mot fotball. Jeg trivdes godt med sprint- og løpetreningen der og følte jeg fikk en rask progresjon. Jeg ble etter hvert med på noen konkurranser (200 m og 600 m). Jeg gjorde det bra der og fant ut at jeg kunne klare å kvalifisere meg til Lerøy-lekene og etter hvert UM, og siden det har det bare balla på seg.

Marte Hovland:

– Eg såg at det var der eg hadde størst potensiale, og det er jo kjekkast å halde på med det du er best i. Det som er gøy med friidrett er at det er veldig lett å måle framgang og sjå om du blir betre. Ein kan måle framgangen i treninga mykje lettare enn i for eksempel fotball.

Andrea Nygård Vie:

– Da jeg startet med friidrett, så jeg egentlig ikke for meg at jeg skulle bli mellomdistanseløper. Men på mitt aller første stevne meldte jeg meg på en 800 meter, og det ga virkelig mersmak. Etter hvert som resultatene begynte å komme, og jeg fikk delta i U18-EM i Jerusalem, økte motivasjonen enda mer. Da skjønte jeg at jeg faktisk kunne bli god, hvis jeg var villig til å satse. Det å trene mot bedre tider og internasjonale mesterskap er hovedmotivasjonen min, men også miljøet rundt betyr mye. Mellom- og langdistansemiljøet i Norge er veldig fint – det er mange som støtter hverandre, og det gjør det ekstra gøy å drive med dette.

Kristian Bråthen Børve:

– Jeg satset noen år på både ski, skiskyting og løping, men valgte til slutt løping fordi jeg prestere på et høyere nivå sammenlignet med ski og skiskyting. Jeg fikk også tidlig muligheten til å representere Norge internasjonalt. Jeg likte også bedre løpetrening enn trening for ski og skiskyting. Jeg elsker å vinne, og jeg vant mer med joggesko enn ski på beina.

– Kan du si noe om hvordan du har trent oppgjennom årene?

Andreas Fjeld Halvorsen:

– Frem til jeg var 10 var det bare fotball, og fra jeg var 10 til 13 var det fotball, løping og friidrett generelt. Fra jeg var 13 har det vært målrettet mot løping, og ettersom jeg begynte såpass tidlig, har det vært en jevn progresjon på mengden siden den gang.

Håkon Moe Berg:

– Som nevnt hadde jeg liten treningsmengde med høy intensitet helt til jeg begynte på Strinda VGS og fikk Ola Sakshaug som trener. Selv på førsteåret på VGS slet jeg til tider med å finne motivasjon til å øke treningsmengden, og det var sjelden jeg bikket over 90 km i uken. Til tross for fortsatt lav treningsmengde hadde jeg greit fokus på fellesøktene vi hadde, og jeg utførte alle disse øktene på bra vis. Kanskje ofte en del over terskelintensitet da de jeg trente med hadde en del bedre terskelfart.

Dette førsteåret på VGS ble nærmest et overgangsår mot en mer «norsk treningsfilosofi». Da jeg begynte på VG2, tok jeg meg virkelig sammen og ble langt mer seriøs i treningsarbeidet. Jeg trener nå svært likt som de fleste i Norge som satser mot 1500 m ++. Altså dobbel terskel, en del mengde, motbakke på lørdag, osv. Ser ut til å funke bra.

Wilma Bekkemoen Torbiørnsson:

– I starten da jeg begynte å løpe i mai 2019, så trente jeg lite løping. Jeg løp to-tre ganger i uken, og så spilte jeg fotball imellom. Siden da har jeg økt mengden gradvis, og etter hvert sluttet jeg med fotball fordi jeg ønsket å satse mer på løping. I dag så følger jeg den tradisjonelle norske modellen og bruker systematisk høydetrening for å prøve å bli så god som mulig.

Magnus Øyen:

– I starten var det mye lek, og jeg hadde ikke så mye struktur på ting, men etter hvert ble det mer målrettet og systematisk. I G14-G15 begynte jeg å øke i volumet og løp tre intervalløkter i uka der jeg løp nesten alt jeg hadde. Det var som regel 8 x 1000 m på tirsdag, 16 x 400 m på torsdag og 2 x 8 x 200 m på lørdag. Jeg hadde en del joggeturer og fotballtrening ved siden av. I G16-17 var det kun løping jeg trente, bestående av dobbel terskel i mengdeperioder og mer polarisert trening i konkurranseperioder

Marte Hovland:

– Eg har alltid trent veldig mykje og allsidig. Heilt sidan eg var lita, har eg trent med fleire ulike lag. Eg trente fotball med mitt eige lag og dei som var eldre enn meg. Da eg blei eldre, begynte eg og å spele med gutane. På handballen trente eg òg med fleire lag. Der trente eg med laget mitt og damelaget. Det blei som regel minst to treningar på ein dag. Eg gjekk frå ei trening til ei anna. Eg hugsar veldig godt at på fredagar etter skulen var det først basis (ulik aktivitet til oppvarming, f.eks. basketball eller innebandy først og so styrketrening etterpå) som varte i 1,5 time. So var det 30 minutt pause før handballtrening med laget mitt klokka 16.30-17.30, og so var det rett på handballtrening med damelaget klokka 17.30-19 og so heim til fredagstacoen og Mesterens Mester. I tillegg denne dagen hadde eg gym på skulen. Neste dag hadde eg kanskje kretskamp med fotballen, og på søndagen hadde eg først fotballtrening med dei som var eldre enn meg og so fotballtrening med gutane etterpå. So sånn gjekk no dagane. Det var aldri ein dag utan trening eller aktivitet.

Eg har vore veldig lite skada og sjuk opp gjennom åra, og det trur eg har ein samanheng med at eg har trent veldig mykje og variert og har derfor fått eit godt grunnlag slik at kroppen toler mykje trening og belastning. Eg har også trent mykje styrke og skadeførebyggande trening.

Eg var òg ein av dei som stod igjen etter trening for å spele litt meir fotball. På skulen var eg alltid med gutane og spelte fotball i ballbingen i friminutta, og i gymmen var eg alltid ein av dei som sprang og gjorde mest når me hadde konkurransar osv.

Eg har alltid hatt eit veldig stort konkurranseinstinkt, og eg elskar å vinne og hatar å tape. Eg trur det også kan ha påverka treninga og gjort at eg alltid yter 100 prosent.

Andrea Nygård Vie:

– Da jeg først begynte å satse, trente jeg i en sprintgruppe. Jeg hadde gjerne to til tre intervalløkter i uka, i tillegg til en del sprint- og hekktrening, samt rolige løpeturer og styrke på dagene mellom. Etter hvert ble treningen min mindre sprintpreget, men jeg fortsatte med tre intervalløkter i uka og hadde fortsatt litt hekk og sprint som variasjon. Det er egentlig først de siste to årene jeg har trent mer spesifikt rettet mot mellomdistanse. Nå består treningen av intervaller på tirsdag, torsdag og lørdag, med rolige økter og styrke imellom. Jeg prøver også å være flink til å forebygge skader ved å være forsiktig med treningsmengden. Jeg legger gjerne inn alternative økter i stedet for bare løping, og lar være å pushe hvis jeg kjenner meg syk eller sliten.

Kristian Bråthen Børve:

– Fra 12-13 års alderen ble treningen mer seriøs med flere treningsdager samt ski-/basistrening hele året i tillegg til felles fotballtreninger på sommeren. Helgene på sommerhalvåret ble ofte brukt til langturer, gjerne på sykkel og etter hvert rulleski. Treningen hadde mer og mer fokus mot ski, og løping var en naturlig del av den treningen. Et resultat av dette er nok at jeg har trent en del mengde gjennom barne- og ungdomsårene. Jeg løp mitt første løp på bane i 2019, men begynte ikke med seriøs løpetrening før 2021, og da ble det fort terskeltrening og etter hvert dobbel terskel++ (som alle andre) fra videregående.

Tidlig spesialisering?

Hva kan vi lære av dette – er tidlig spesialisering viktig? Etter det vi har hørt så spesialiserte vel Jakob Ingebrigtsen seg tidlig, men om vi ser til de andre brødrene Ingebrigtsen samt Sondre Nordstad Moen og Karoline Bjerkeli Grøvdal med flere, så har vel alle de vært skiløpere i ungdommen og sikkert drevet med mye forskjellig uten at jeg ha gjort et dypdykk i deres bakgrunn.

Ser man historien til de utøverne som har blitt intervjuet som allerede har nådd langt som utøvere, så er det ingen av dem som har spesialisert seg spesielt tidlig, men de har testet mye forskjellig i ung alder. Helt personlig så er jeg av den oppfatning at tidlig spesialisering kan ødelegge mer enn det man kanskje ønsker å oppnå med tidlig spesialisering.

Man kan nesten påstå at de har blitt gode fordi de har fått muligheten til å teste ut forskjellig ting, og at idretten med toppsatsing har kommet som et naturlig valg for hver enkelt utøver.

Skader

Selv om det er veldig mange fremragende resultater blant norske juniorer, så er det også litt for mange skader. Da jeg ble kjent med denne idretten, så snakket man mye om skader. Siden vi kom fra skiidretten med mindre skader så var skadeproblemtikken et ganske ukjent tema, men et tema som jeg dessverre har blitt litt for godt kjent med de siste årene.

Mange karrier har blitt ødelagt på grunn av skader, og dessverre så kjenner jeg alt for mange som har vært og er skadet, bare det siste året. Jeg er redd at dette kanskje er det største hinderet for at Norge skal få enda større bredde og produsere enda flere gode juniorer som kan ta steget opp til å bli gode seniorløpere etter hvert.