Fra lys til mørke – til lys igjen

Om artikkelforfatteren

Alf B. Dahl (f. 1955) er en av landets beste veteranløpere med maraton på 2.59.17 og norsk klasserekord som 68-åring som et høydepunkt. Men den spreke pensjonisten gjør mye mer enn å løpe. Han har skrevet bok, «Min Camino», om sin vandring langs pilegrimsleden til Santiago de Compostela, og han har også sin egen blogg kalt «Livet». (Foto: privat)

Artikkelen har stått på trykk i Kondis nr. 5-2024

Min treningshverdag har vært noenlunde lik de siste to-tre årene. Jeg satte et mål ved inngangen til 2022, men starten på året var langt ifra bra: Hamstringsskaden gjorde det nesten umulig å løpe, og alternativ trening måtte gjennomføres. Det ble mye forskjellig, og treningsmessig er jo det bare bra, men når du er løper, er det å løpe du har lyst til! Ikke roing, ellipse, vannjogg og skigåing! Men som Jon Ilseng skrev: «Hjertet vet ikke hva du holder på med».

I vater

Det å være skadet er noe av det verste for alle idrettsutøvere. Men det går jo over, også i mitt tilfelle. Jeg skal ikke plage deg som leser dette med alle øktene fram mot målet i 2022, bare kort si at kroppen etter hvert kom i vater, og jobben mot målet, Valencia Maraton 4. desember 2022, var i gang. Målet var å sette ny norsk rekord på distansen i min aldersklasse. Målet ble nådd, tiden ble 3.00.35, og på podkasten «I det lange løp» noen dager senere sier Jann Post til Kristian Ulriksen «Hvor var det han rotet bort de 35 sekundene?»

Den kommentaren likte jeg! Den var så «To the point». Hvorfor det sier du kanskje? Jo, saken er nettopp at for svært mange maratonløpere, unge og gamle, er det et mål i seg selv å komme under 3 timer på distansen.

Da jeg hørte Jann Post si det, tenkte jeg: Fyren har jo et glitrende poeng. Klart jeg må prøve å komme meg under 3 timer på maraton. Som tenkt, så gjort. Noen uker etter løpet i Valencia var jeg i gang igjen, og nå var målet å hente inn de fordømte 35 sekundene fra 2022.

Da startskuddet gikk et år senere, også denne gangen i Valencia, datoen var 3. desember 2023, var jeg klar. Jeg hadde trent jevnt og trutt, lyttet til gode råd og hadde til og med hatt min egen treningsrådgiver, han som i sin tid stod i spissen for etableringen av Tromsø Løpeklubb, Jon-Geir Iversen.

Og målet ble nådd! Som den første nordmann i min aldersklasse var jeg kommet i mål under 3 timer! Jeg var euforisk, overlykkelig, fullstendig utslitt, men ubeskrivelig glad og stolt.

Fosterstilling

Men det hadde kostet! To år med hard satsing hadde sin pris. De siste to-tre månedene før løpet hadde jeg allerede bestemt meg for at dette løpet skulle bli det siste der satsingen og prioriteringen overskygget nesten alt mulig annet i tilværelsen.

Derfor var gleden desto større da jeg lå i fosterstilling på hotellrommet noen timer etter løpet og gråt av glede over at «dett var dett». Nå skal det bare jogges videre her i livet. Intervaller er historie, og på langturene framover skal jeg tenke som Odd Børretzen som sang «Jeg seiler så sakte jeg kan».

De første månedene etter løpet var alt bare «lek og song hele dagen long». Jeg gikk rolige skiturer, trente bare en gang per dag i stedet for to slik jeg hadde gjort over flere år. Overskudd og humør var til stede i fullt monn, og alt var bare herlighet og glede. En stund.

De første signalene på at alt allikevel ikke var helt som det skulle, kom da jeg begynte å kjenne på rastløshet i hverdagen, en slags utålmodighet, i hvert fall noe i den dur, og det begynte å plage meg.

Etter hvert kom også en følelse av frustrasjon, en følelse av at tilværelsen ikke var så bra som jeg hadde ønsket, håpet på og trodd på. I januar hadde jeg fått meg en liten jobb som frivillig i Matsentralen Nord-Norge, en institusjon i Tromsø som har «redusert matsvinn» som sin forretningsidé. De gjør en veldig flott jobb for folk i byen som trenger en håndsrekning, og det å få lov til å jobbe der noen timer i uka, var helt strålende.

Skoen som trykket

Men allikevel! Så var det treningen da, og det var her skoen trykket! Humøret ble ikke bedre av å gå rundt og kjenne på rastløshet og frustrasjon! Jeg luftet det for noen gode venner, betrodde meg litt så å si, og svaret jeg fikk var unisont: «Du må bare gi deg selv tid, det går over det der, det er bare tålmodighet som må til». En sa 3 måneder, en annen sa 6 måneder.

Jeg hadde mest følelsen av at de bare sa noe bare for å si noe, i aller beste mening selvfølgelig, i den mening å trøste!

Jeg fant ingen trøst i de velmente ordene. Det fant jeg fort ut. Og tålmodighet er det jeg har aller minst av! Jeg klarte rett og slett ikke å slå meg til ro med hverken de gode rådene, eller å trene bare en gang per dag. Jeg var blitt sulten igjen, sulten på mer!

Da jeg hadde tatt inn over meg at nedtrappingen måtte avløses av opptrapping, var det min kone Anita som først fikk vite det. Hun er en person som vil alle vel, og jeg er heldigvis intet unntak, og hun sa tørt at «må du, så må du». Anita skal jobbe noen år til, og siden hun nettopp passerte 60, er jeg «home alone» ennå en stund.

Oversikt og innsikt

Opptrappingen er ikke ordentlig i gang ennå. 2024 har treningsmessig vært litt opp og ned så langt. Jeg gjorde forleden en vurdering av de ukene som er gått i år og ga hver uke en tallkarakter («Terningkast») der snittet ble 3,5. Denne vurderingen ga både oversikt og innsikt, og helt ærlig var jeg overrasket over det lave gjennomsnittet. Det blir ikke gode resultater av slikt!

Innenfor fotballen sier man ofte «There is always a next season». Og det er det definitivt innenfor løping også. 2025 er ennå et stykke unna, men alle som har levd en stund, vet at tiden fyker av gårde. Derfor er jeg allerede i gang med å se fram mot neste år. Da fyller jeg 70 og er dermed yngst i klassen. Det gir jo nye muligheter.

En tanke jeg har lekt litt med er å satse seriøst mot norske rekorder. Jeg vet at det ikke blir lett, for i 2023 ble flere av de rekordene forbedret av en kar som heter Ivar A. Sandø. Han har klasserekordene både på 5 km, 10 km og halvmaraton, alle rekordene satt i samme år, i 2023. En strålende prestasjon!

På maratondistansen derimot, er klasserekorden gammel. Den ble satt i år 2000 og blir altså 25 år gammel i 2025. Tiden er 3.14.20 og ble satt i London av Hans Rostad.

«Mellomsesong»

Da er skapet satt på plass igjen. Jeg er tilbake i komfortsonen. I skrivende stund er det mai, og det er god tid til å forberede seg til 2025. Inneværende år blir en «mellomsesong», og det er jeg glad for. Slitet fra 2022 og 2023 sitter fortsatt i minnet. Min treningskamerat siden 2007, Jon-Geir bruker å si at jo eldre vi blir, jo smartere må vi trene. Det er nok noe i det!

Tiden vil vise hva resultatene blir. Det absolutt aller viktigste er at løpegleden går hånd i hånd med deg på alle løpeøktene. Gleden, humøret, miljøet, det sosiale – på alle øktene der du løper alene, inne og ute, må de tingene være med. Lev livet i lange steg!

Da er lyset kommet tilbake, og det er lys i tunellen for å si det slik. Bare det ikke er toget som kommer.