Hvor vondt vil du ha det?

Dette er en kommentar som gir uttrykk for skribentens egen mening.

Jeg skal innrømme det: Selv om jeg ikke er «haugammel» enda, begynner alderen å sette sine spor. Jeg har vondt både her og der – både når jeg sitter stille og når jeg er i aktivitet.

Når jeg løper, sitter de største smertene i leggen. Årsaken er dårlig blodsirkulasjon. Etter tre til fem minutters løping kjennes det som om leggen skal eksplodere. Da pleier jeg å stoppe, gå noen meter og gjerne tøye litt før jeg setter i gang igjen.

Men det avhenger av terrenget. Oppoverbakker er verst. Nedover går derimot helt fint. Flatt er ganske plagsomt.

Av den grunn har jeg de siste årene nesten utelukkende løpt intervaller. Etter fem minutters oppvarming er det rett på terskelintervaller. Etter en times tid er både jeg og leggen fornøyd. Det vil si: Jeg er fornøyd. Leggen klager. Men tre-fire dager senere er vi klare for en ny økt begge to.

Jeg skulle selvfølgelig gjerne vært smertene foruten. Kunne løpt sammenhengende rolige turer slik som før, uten nevneverdig ubehag.

To forskjellige spørsmål

For en tid siden var jeg hos en karkirurg.

Hun spurte hvor langt jeg klarte å gå før jeg måtte stoppe. Helst ville hun ha svaret oppgitt i meter.

Jeg pleier å løpe, svarte jeg. Og jeg kan kanskje løpe fem til ti minutter før jeg tar en liten pause for å tøye leggen.

Men etterpå slo det meg at vi egentlig snakket om to forskjellige ting. Det er ikke et spørsmål om hvor langt jeg klarer å løpe før jeg må gi meg. Det er et spørsmål om hvor vondt jeg er villig til å ha det før jeg stopper.

Hun var opptatt av funksjon. Hvor langt kunne jeg gå før smertene tvang meg til å stoppe? For en karkirurg er det et naturlig spørsmål. Hun møter mennesker som ønsker å kunne gå til butikken, hente posten eller komme seg gjennom arbeidsdagen uten smerter.

Jeg er heldigvis ikke der.

Smertene i leggen min bestemmer ikke hvor langt jeg kan bevege meg. De bestemmer hvor ubehagelig det blir å fortsette. Det er en vesentlig forskjell.

Et annerledes forhold til smerte

I helsevesenet blir smerte ofte behandlet som en begrensning. I utholdenhetsidrett er smerte i mange sammenhenger en del av «arbeidskravet». Vi trener oss opp til å tåle smerten. Ikke all smerte, selvfølgelig. Smerte som varsler skade eller sykdom bør tas på alvor. Men den sviende følelsen i lungene mot slutten av en intervalløkt eller konkurranse, eller den tunge stivheten i lårene de siste kilometerne av et langt løp, er ikke nødvendigvis et signal om å stoppe. Tvert imot.

Gjennom årene har vi løpere utviklet et ganske spesielt forhold til ubehag. Vi bruker fritiden vår på aktiviteter som gjør oss andpustne, slitne og tidvis ganske nedkjørte og elendige. Vi melder oss frivillig på konkurranser som vi vet kommer til å gjøre vondt. Kanskje er det derfor mange løpere sliter med å svare på spørsmål om funksjonsevne.

Hvor langt kan du gå eller løpe før du må gi deg?

Tja.

For oss som driver med utholdenhetsidrett, flytter grensene seg hele tiden. Det som for andre oppfattes som et stoppunkt, oppfatter vi ofte som et punkt der jobben begynner.

Det betyr ikke nødvendigvis at vi er tøffere enn andre mennesker. Men all treningen vi har vært gjennom gjør at vi tolker kroppens signaler på en annen måte.

Målet er å fortsette

Det er også derfor jeg fortsatt løper.

Leggen min har ikke blitt bedre. Den blir sannsynligvis bare gradvis verre. Jeg kjenner fortsatt den sprengende følelsen etter bare noen få minutters løping. Jeg må fortsatt stoppe, gå litt og tøye. Rett og slett lure kroppen til å gi meg noen nye minutter og et nytt intervalldrag.

Hvis målet hadde vært et smertefritt liv, ville jeg sannsynligvis valgt en annen aktivitet. Men målet er ikke først og fremst fravær av smerte, men å kunne fortsette å løpe.

Jeg forstår godt spørsmålet karkirurgen stilte. Det var riktig spørsmål for henne. Hun trengte et mål på funksjonen min. Et antall meter.

Men jeg er ikke sikker på om tall er det mest interessante her. Jeg kan fortsatt trene, løpe og stille til start i en konkurranse dersom jeg vil. Det blir bare mer ubehagelig enn før.

Spørsmålet er derfor ikke hvor langt jeg klarer å løpe før jeg må stoppe.

Spørsmålet er hvor vondt jeg er villig til å ha det før jeg velger å gi meg.