Kilian Jornet med kritisk blikk på utviklingen av trail-løpingen

Gjennombruddet til fjell- og terrengultraløping kom omtrent parallelt med at Kilian Jornet entra scenen og vant Ultra-trail du Mont Blanc som 21-åring i 2008. Ja, trolig var fenomenet Kilian en medvirkende årsak til den veksten som har vært i både antall løp og antall deltakere i fjelløp.

I nærmere 20 år har Kilian Jornet vært en dominerende løper på både ultralange løp og kortere fjelløp. I tillegg har han satt en rekke FKT-er (Fastest Known Times) og gjennomført ekspedisjoner som ingen har gjort før han. Nå er han blitt 38 år og befinner seg fortsatt på et høyt sportslig nivå. Som en fjelløpings «grand old man» har han også opparbeidet seg en status som gjør at mange lytter når han deler sin tanker. Og det er nettopp det han gjør i den lange artikkelen han nettopp har publisert: «Trail Running 2026, where are we, where are we going.»

Artikkelen er strukturert i følgende ti punkt (her oversatt til norsk): 

1. Den olympiske drømmen?
2. Finansieringen av eliten: premiepenger vs. sponsorpenger
3. Døden av ulendte løp
4. Antidopingutfordringen
5. Triatloniseringen av terrengløp
6. Tilbake til den lokale tilhørigheten
7. Teamdynamikken og konkurransekalenderen
8. Utøveren som et mediehus
9. Fjelløpingen ser til Kina
10. Treningstrender

Vi skal ikke her gå inn på alle punktene, men for den som er interessert i hvor fjelløpingen er på vei – for både eliteløpere og mosjonister – kan artikkelen absolutt være verdt å lese. Kilian Jornet ser utviklingstrekk som han både liker og misliker.

En fare han peker på er at det er blitt så dyrt å delta i de store løpene at mange føler seg ekskludert, noe han oppsummerer med denne setning: «Etter hvert som fjelløping blir mer og mer profesjonalisert, vil utfordringen for de kommende åra bli å passe på at idretten ikke blir en eksklusiv leikegrind for eliten og de velstående».

Treningstrender

I siste punkt – treningstrender – nevner Kilian både varmetrening, karbohydratinntak, pustesensorer, laktatmåling og norsk dobbel terskel-trening. Konklusjonen er imidlertid at det ikke er mer eller mindre vitenskapelige nyheter som avgjør hvor god en blir:

«Som mennesker liker vi de fancy, raske løsningene som vi tror vil gjøre oss til mye bedre idrettsutøvere, mens realiteten er at 99 prosent av vår kapasitet kommer fra GRUNNLEGGENDE og INDIVIDUELL kjedelig og uspennende trening. Håpet er at vi endelig gir mer oppmerksomhet til dette: Å bedre forbindelser med andre mennesker og naturen, bedre generell ernæring, mindre stress og mer grunnleggende treningstanker rettet mot den individuelle kapasiteten som hver og en av oss har.»

Så vil jeg tro at Kilian Jornet ikke mener at 99 prosent av den treningen han sjøl har gjort har vært kjedelig og uspennende. Da hadde han neppe holdt på slik han har gjort fra han var liten gutt til han nå nærmer seg 40. En av bekymringene hans er nettopp at de ulendte og på grensa til farlige fjelløpene er ferd med å bli borte fordi så mange uerfarne løpere er kommet til at arrangørene ikke tar sjansen på å bruke slike traseer da risikoen blir for høy og forsikringskostnadene blir for store. Tromsø Skyrace som han sjøl var med på å arrangere, er eksempel på et slikt løp som er blitt borte.

Motreaksjon

Kilian Jornet uttrykker også et ønske om større lokal tilhørighet for terreng- og fjelløpingen. I en stadig mer globalisert idrett har han tro på at det vil komme en motreaksjon:

«Samtidig som terrengløp blir mer eksklusivt på grunn av høye påmeldingsavgifter og de logistiske utfordringene ved å delta i konkurranser, vil det vokse fram svært lokale og «lukkede» grupper og miljøer. Disse søker en mer tilgjengelig form for idrett med dype røtter i det lokale landskapet.»

For egen regning kan jeg nevne at veksten i Backyard Ultra-løp de seinere åra kan være en slik lokal folkeliggjøring av ultraløpingen – sjøl om det varierer i hvor stor grad Backyard-løpene går i terrenget.