Kondis anmelder: Dag Otto Lauritzens liv i 21 etapper

Anmeldelsen har stått på trykk i Kondis nr. 7-2026

Sykkelhistorien har en sentral plass, mens oppvekst, yrkesbakgrunn og familierelasjoner gir oss innsyn i hva som ligger bak prestasjonene, og også hva det kostet. Dårlig samvittighet overfor kona Ellen for å prioritere egen karriere framfor familien er et gjennomgående tema. Selvbebreidelsen er der, men evnen til endring synes ikke helt troverdig, og det virker heller ikke som om Ellen har hatt et miserabelt liv.

Uro og energi

Dag Otto beskriver seg selv som en urolig gutt som ikke klarte å sitte stille, og som testet grenser som i dag sikkert ville blitt diagnostisert med opptil flere store bokstaver.

En trenger saktens ikke tvile på det etter å ha lest historien om sprengningen av to dynamittkubber på 17. mai. Han ville lage en skikkelig smell – og det ble det. Han var 15 år og dynamitten hadde han attpåtil stjålet fra en byggeplass under en skoleutflukt.

Som voksen tok han ut rastløsheten ved ekstrem fysisk aktivitet og disiplin, noe som førte ham helt til verdenstoppen som syklist, men som noen ganger synes være på grensen til selvskading.

Høydepunkt i Pyreneene

Sykkelhistorien beskriver seire og smertelige tap med ytterpunkter som bronsemedaljen i OL i Los Angeles 1984 og seieren på etappe 14 i Tour de France i 1987 samt velten forårsaket av belgieren Dirk De Wolf under VM i Japan i 1990 der Lauritzen var nær ved å vinne. Dette er spennende og godt skrevet.

Seieren på Monsteretappen i Pyreneene rangeres av Lauritsen som høydepunktet i karrieren. Det var første gang en nordmann tok en etappeseier i Tour de France, så det var også en historisk seier.

Dag Otto Lauritzen:
Mitt liv i 21 etapper

Fortalt til Rune Brynhildsen
Forlag: Cappelen Damm
Sider: 221
Pris: 429 kroner

Ingen dans på roser

Profftilværelsen beskrives på langt nær som en dans på roser. Særlig kommer dette fram i de beskrivelsene Lauritzens gir av det året han hadde kontrakt med den franske klubben Peugeot Shell-Michelin. Han syntes klubben var preget av mangel på samarbeid og lagfølelse. Det var et hierarki der de etablerte franske rytterne ble prioritert.

Han så seg derfor raskt om etter andre klubber og signerte en kontrakt med den amerikanske klubben 7-Eleven. Der ble han i fire år og deretter to år til med det samme laget, men med det amerikanske telekommunikasjonsselskapet Motorola som sponsor. Som bosatt i Belgia var dette fine år både for sykkelkarrieren og for familien.  

De siste to årene som proff (1993-94) hadde Lauritzen kontrakt med den nederlandske klubben TVM-Bison Kit. Han holdt fortsatt høyt nivå og vant blant annet 15. etappe i Spania rundt og tok en 7. plass under VM i Oslo i 1993. Året etter avsluttet han karrieren med  å sykle Tour de France en siste gang.

Dopingskandalen i 1998

I forbindelse med Tour de France i 1998 ble massøren til det franske laget Festina stoppet på grensen med EPO i bagasjen. Sykkellaget ble kastet ut av rittet, og politietterforskningen spredte seg raskt til de andre lagene. Seks lag valgte å trekke seg i protest mot politiets pågående etterforskning underveis i rittet. 14 lag fullførte (ProCyclistsStat). Marco Pantani vant rittet foran Jan Ullrich.

Etterdønningene av skandalen varte ved i årevis, og sentrale personer ble dømt til fengsel og bøter. Lauritzen går imidlertid ikke nærmere inn i dette ut over en mer generell referanse til doping i sykkelsporten og andre idretter. Dette til tross for at dopingsaken mot hans tidligere klubb TVM var en av de mest omfattende og graverende.

«Jeg gjorde meg mine egne tanker. Men jeg satt ikke med bevis, og det er ikke min jobb å være domstol», slår Lauritzens fast i boka.

Mot slutten av boklanseringen i Oslo hos forlaget Cappelen Damm under ledelse av TV 2-direktør Trygve Rønningen, ble det stilt spørsmål om alt ble fortalt i biografien. Jeg tenker Lauritzen har fortalt det han vil fortelle, svarte Brynhildsen og lot spørsmålet bli hengende i lufta.