Til deg som ikke sprekker på Hytteplanmila
I flere år har jeg laget videoreportasjer fra Hytteplanmila og latt meg imponere over løperne. Men jeg hadde aldri prøvd løypa selv. Det gjorde jeg en kald novemberdag. Og det ble en ganske annen opplevelse enn å følge eliteløperne fra setet på en topptrimma el-sykkel.
En kald novemberdag befant jeg meg plutselig på Hønefoss, i et ærend som ikke hadde noe med løping å gjøre. Det ble til slutt en del timer å "slå i hjel", og jeg tenkte at nå... nå skal jeg prøve den Hytteplanmila-løypa. Jeg kom meg fram til Holehallen og parkerte bilen. Det var lite som minnet om den solrike høstdagen for 2-3 uker siden. Da skinte solen fra knallblå himmel, tusenvis av løpere passerte i alle retninger på oppvarming, og lukta av tigerbalsam lå tungt over parkeringsplassen. Denne dagen i november var jeg den eneste på stedet, hvis jeg ser bort fra noen lekende barn i naturbarnehagen der. Tåka lå like tjukt som tigerbalsamen gjorde i oktober. Det var null grader, og veien var stedvis ganske glatt.
Jeg fikk av meg jeansen i bilen og byttet den ut med mer løpevennlige klær. For en sjelden gangs skyld ble det tights - med ullboxer under. Vel ute av "garderoben" unnet jeg meg litt oppvarming. Det ble en kilometer fra startområdet og bortover veien. Der snudde jeg og kjørte noen stigningsløp tilbake. Kroppen virket sånn passe interessert i å løpe. Men planen var egentlig å ikke kjøre maks gass, men litt sånn halvkjapt. Planen var heller ikke å løpe hele løypa. Jeg tenkte å ta de første 2,5 km fra start, men deretter ta en snarvei over til sist del av løypa - og få totalt 6 km. Men, jeg hadde en åpning i hodet om at dersom alt var tipptopp, så skulle jeg fortsette rett fram etter 2,5 km og ta hele greia.
Om forfatteren
Tom-Arild Hansen (49) er journalist og redaksjonssekretær i Kondis. Han har en allsidig yrkesbakgrunn og er tidligere profesjonell danser. Han har medvirket i forestillinger ved de fleste av landets teater- og showscener, samt deltatt som proffdanser i "Skal vi danse" fire ganger. I Kondis brenner han blant annet for å produsere engasjerende videoinnhold. Han er mest glad i å løpe, men oppdaget for noen år siden også gledene ved å gå på rulleski.
Pang! Startskuddet gikk i mitt eget hode. Jeg var i gang. Første 600-700 meter gikk greit. Hm. Beina var plutselig OK. Dette går jo fint. Så begynte det nedover. Litt glatt, men ikke krise. Jeg passerte gjenbruksanlegget og klokka ga lyd for første kilometerpassering. 3:52. Jøss! Det skjer bare en gang hvert skuddår at jeg ser sub 4 på kilometertid. Jeg følte meg som Therese Johaug.
"Løpet" fortsatte, og nedoverbakken fortsatte. Beina gikk som en visp. På føttene hadde jeg et par Saucony Endorphin Pro 2, kjøpt i mai 2022. De skulle egentlig brukes til fartsøkter, men slike har det ikke blitt mange av i mitt skadepregede løpeliv. Dette var vel femte eller sjette gang jeg brukte dem. Litt etter passering 1 km var nedoverfesten over. Nå ble det flatt. Men så tungt det plutselig var!? Noen hundremetere seinere kom det en motbakke. Eller, mer en mot"kul" Men den var tung ja! Mye tyngre enn på elsykkel, for å si det sånn. Jeg kom meg over kulen, og løp inn i et parti jeg ikke husket fra sykkelturene her. 2 km ble passert. Jøss. 3:58. Jeg var imponert over at jeg fortsatt var sub 4, for beina hadde glemt at dette var gøy for noen sekunder siden.
Så kom en mot"kul" til. Den var heller ikke noe i nærheten av voldsom, men den kostet så mye at jeg skjønte at det i hvert fall ikke ble noen 10-kilometer i dag. Vel på "toppen" tok jeg 90 grader til høyre og inn på snarveien. Da gikk det nedover igjen, men jeg var ikke særlig positivt innstilt til at jeg knapt var halvveis. Til tross for at snarveien på grus er mye nedover, løp jeg neste kilometer på 4:07. Oops! Tankene gikk til da jeg syklet ved siden av Gilje Nordås og Pinto her 17. oktober. De hadde nok litt mer antilope i steget enn meg.
På dette tidspunktet bestemte jeg meg for å prøve å opprettholde farten så godt det lot seg gjøre fram til 5 km. Deretter puste litt og jogge resten. Som sagt så gjort - neste kilometer gikk på 4:11 før det ble 4:13 på den femte. Ah! Pust i bakken og 50 meter gange. Jeg klarte det. Eller, hva klarte jeg egentlig? Ikke klarte jeg 10-kilometeren. Ikke klarte jeg målet om 6 km med litt fart. Jeg karret meg til 5 km etter et fullstendig feildisponert løp.
På veien fra 5 km og fram mot 6 km og "målgang" tenkte jeg mye over løypa. Hvor lett man hadde det i starten, og hvor gøy det var å se på klokka da. Så tenkte jeg på alle de som løper fort i denne løypa, og som disponerer bra. Hvordan klarer de det? Jeg ble fullstendig revet med, og hadde jeg hatt åtte kilometer igjen etter de to første, så hadde nedturen blir brutal.
Derfor: Dette er en hyllest til alle som klarer å disponere kreftene sine godt i Hytteplanmila-løypa. Til dere som ikke lar dere lure av den lette åpningen. Til dere som klarer å holde igjen når beina vil gå raskere. Dette gjelder enten du løper på 30, 40, 50, 60 minutter eller mer. For det er ikke bare sluttiden som imponerer, det er evnen til å disponere kreftene slik at man faktisk kommer seg gjennom hele distansen. Neste gang jeg dekker Hytteplanmila, skal jeg heie høylytt på alle jeg sykler forbi. Heia alle!
