På startstreken uten sko – forberedelser og opplevelsen under Trondheim Maraton

Artikkelen har stått på trykk i Kondis nr. 5 – 2023

Del 1: Christina Forstrønen Bruarøy mot parallelle mål – uten sko
Del 2: Nye vaner for å unngå nye skader
Del 3: Bruk barfotsesongen til å styrke føttene – en guide til deg som vil løpe i takt med naturen

Løpet jeg hadde gru-gledet meg til siden påmelding, nærmet seg plutselig med stormskritt. Jeg så for meg smertene i legger og akilles og brukte sommeren på trening jeg håpte ville gagne meg best. Å prioritere riktig ble ofte utfordrende da jeg følte at mye måtte på plass i løpet av kort tid.

Balansen mellom styrketrening, løpeøkter og boksing ble vanskelig. For å føle meg bedre med valgene jeg tok, rettet jeg meg etter strategien til svenske Sara Enge. Denne spreke dama har jeg nevnt i en tidligere utgave av Kondis, og hun har fullført rundt 20 maratonløp uten sko. Hun trente seg også opp til sin første halvmaraton barfot på seks måneder.

Jeg sendte henne en melding på Instagram i vinter, like etter at målet om halvmaraton i Trondheim var satt. Her slo hun fast at noen kilometere uten sko var tingen, og dette fremfor styrketrening. Med hennes innspill i bakhodet prioriterte jeg treningen som lignet mest på det som ventet meg i nord.

Opptreningens største trussel

For de av dere som måtte synes at løping er noe pes, som gjerne ønsker å si seg fornøyd med økta etter noen få kilometer på asfalt uten en eneste dråpe svette, dere som ligger timevis med en god bok uten antydning til rastløshet: Det er dere som er laget for barfotløping.

Alt barfotløping krever, er tid. Tid jeg synes det vanskelig å finne. For jeg liker å løpe, og om ikke å løpe så bokse, og om ikke å bokse så fotografere. Helst på et sted som krever at føttene tar meg og fotoutstyret med, over fjelltopper eller gjennom lange gater.

Så hvordan balanserte jeg et indre instinkt om bevegelse og logisk tenking med skadeforebygging? Jo, jeg måtte si meg fornøyd lenge før jeg egentlig ville. Jeg måtte nyte minuttene uten sko og kjenne på alt som følger med. Friheten og ærligheten i denne formen for bevegelse er helt egen. Så er det å gi seg før det smeller. For det er lett å la seg motivere mer av et rundt tall på Strava enn av leggenes tilstand de kommende dagene.

Klar til start:Etter rundt to år med et fokus rettet mot føttene var Christina klar til å teste dem i Trondheim. (Foto: privat)

Tre nødvendige ingredienser

Utfordringene i sommer har vært flere enn bare mangel på tid til restitusjon. De har også vært alt annet enn hva mange ser for seg. Når jeg har snakket med folk om målet i Trondheim, eller slått av en prat med turgåere i fjellet, så er det glassbrott og skarpe steiner de lurer på hvordan det er å håndtere. Det er min desidert minste engstelse. Et kutt under foten er som et myggstikk på telttur. Det er irriterende, men ikke så irriterende at det hindrer deg i å nyte nuet.

Jeg har sett flere komme i mål etter ultraløp barfot med nærmest glattere hud enn på startstreken. I andre enden ser vi ofte løpere i sko komme i mål med både hevelse og blemmer. Både løpere i og uten sko vil altså kunne få sprekker i huden som følge av et løp, men for sistnevnte vil 21 km på asfalt kreve langt mer av muskler, sener og ledd.

1. Legger av stål
Det er helt andre krav som stilles til det som kan kalles naturlig løping, og det kjennes ikke veldig naturlig ut i starten. Å øke belastning på akilles og legger uten å nærme seg en overbelastningsskade har ikke vært enkelt.

Med overgangen til sko med null dropp endres belastningen. Plutselig jobber forsiden av leggen mindre og baksiden mer. Akillessenen blir også med på støyten. Jeg hørte en interessant podcast-episode med The Drive, der fysioterapeuten Irene Davis og legen Peter Attia diskuterer joggebølgen på 70-tallet. Før uerfarne og utrente kastet seg på løpetrenden den gangen, så var løpeskoene langt flatere, men ikke brede – bare for å nevne det.

Så hva skjer når tusenvis av mennesker plutselig gir seg i kast med en ny aktivitet? Skader oppstår, og akillesplager var det mange av. Hvorfor? Jo fordi skoene som ble brukt i hverdagene så ut som de vi går med i dag. Kanskje annet materiale, men de hadde disse millimeterne eller centimeterne med hæl. Er du vant med å gå timevis med litt hæl, så vil flate sko og tid barfot kreve at senen blir sterk i en ny posisjon.

Hva ble utfallet av skadeomfanget under løpebølgen? Jo, den moderne løpeskoen med hæl, eller dropp som vi løpere helst kaller det, tok over. Selv skulle jeg likt å se mosjonistene tilpasses skoene, og ikke skoene tilpasses mosjonistene. Det er tross alt kroppens sterkeste sene vi snakker om her, så at sko skal ødelegge for dens potensiale er kanskje ikke til vårt beste.

Jeg har både gått og løpt i disse «hælene» siden mine første steg. Dette merkes, selv etter et par år med 100 prosent av tiden i barfotsko. Både boksetreninger og løping i Altra eller Vibram Fivefingers har styrket både legger og akilles. Likevel har jeg ikke følt meg sterk nok til å ønske en løpetur helt uten sko, noe som bidro til at løpet i Trondheim føltes alt annet enn trygt.

2. Riktig løpsteknikk
Jeg har vært interessert i å optimalisere løpsteknikken min siden jeg gikk over til barfotsko, og kjent behovet på kroppen. Det er vanskelig å legge fra seg de lange og uredde stegene fra løpstiden i vanlige sko med mer demping og høyere dropp. Før løp jeg bare, men nå kreves det at jeg også tenker.

I sommer har jeg brukt en god del tid på å surfe på Youtube – på jakt etter tips og triks når det kommer til løpsteknikk, spesielt for barfotløpere.

Raskere steg, rettere kropp, utside fot deretter innside, la hæl møte bakken etter forfot og skift tyngdepunktet fra en side til den andre. Sistnevnte for å unngå en unødvendig stor belastning på hver enkelt legg ved fraspark. Mye hadde jeg hørt før, men aldri følt meg tvunget til å ta stilling til. Det store spørsmålet jeg stilte meg selv, var om kroppen ville huske og lytte under adrenalin og med tyngre bein i Trondheim.

3. Tøy og bøy, med begrensning
Tøying kan føles både nødvendig og behagelig gjennom dagen og rundt trening. Spesielt kjenner jeg på behovet etter 8 timer i kontorstolen og før en økt på ettermiddagen. Å vektlegge dette i for stor grad har jeg erfart bør unngås.

Da jeg lyttet til en podcast om føtter og løping, ble det snakket om viktigheten av stivhet. Ikke stivhet som den jeg kjenner i leggmusklene etter for høy belastning, men stivhet i ledd med tanke på effektiv løping. Jeg testet ut med bare lettere bevegelighetstrening før løping, og opplevde mindre stølhet dagen etter.

Forskning sier ofte mye forskjellig. Dermed kan det bli vanskelig å ta riktige valg for målene en har satt seg. Her kommer viktigheten av nysgjerrighet og testing, og ikke minst variasjon i egen trening, inn i bildet. Plutselig dukker det opp funn som gagner kropp og prestasjon.

Bevegelighet i muskler og ledd ønsker jeg å beholde, men dette skal jeg ikke lenger legge vekt på rett før jeg kaster beina bortover mot hardt underlag.

Beina bar:Takket være godt herda føtter kunne Christina Forstrønen Bruarøy gi seg i kast med halvmaratonløpet i Trondheim. (Foto: privat)

Klar, ferdig – halvmaraton

Plutselig var føttene plassert blant sko med behagelig demping og bein med høye sokker. Kontrasten var tydelig, og jeg elsket det. Samtidig kjente jeg på stikket i magen. Ville jeg måtte stoppe opp for å tøye, eller kanskje gå litt innimellom? Kanskje jeg til og med måtte krype siste stykket?

Startskuddet gikk, og tankene slapp. Det var ikke lenger mer jeg kunne gjøre. Nå skulle jeg få kjenne på sannheten under fotsålen og dypt inn mellom vev og muskler.

0-5 km – få kontroll
Jeg trippet over til start og stod tett blant resten av puljen. Jeg festet blikket til føttene i frykt for å bli tråkka på – frem til folk var godt spredt. Hanna, venninnen min, løp rett ved siden av. Jeg holdt følge med henne og visste at jeg lå på et trygt tempo på ca. 5.30. Her kunne jeg nyte og kjenne etter. Finne teknikken og kjenne kroppen flyte i takt med underlaget. Det kjentes utrolig bra.

5-10 km – overraskende lette bein
Publikum var spredt rundt hele løypa. Noen stod med flagg og andre med ropert. Flere gav meg en tommel opp eller høyt rop når de så at skoene var av. Det gav selvfølgelig en ekstra gnist. Etter å ha sett video fra løypa, kjente jeg til stigningen som kom etter ca. 6 km. Her var jeg overraskende lett i beina, noe jeg tror skyldtes løpsteknikken.

Jeg tenkte konstant på hvordan jeg landet. Hælen var nødt til å treffe bakken etter forfot. Dette visste jeg ville gagne føttene. Hodet var så stabilt det kunne være, følte jeg. Unødvendig hopping ville bety unødvendig bruk av leggene. Jeg nærmet meg halvveis og holdt alt av det jeg hadde lovet meg selv, så langt.

10-15 km – i lykkerus
Løypa for halvmaraton er to runder. Da jeg passerte etter én runde, visste jeg dermed hva jeg hadde i vente. En lettelse og lykkefølelse, spesielt da jeg ikke kjente noe til stivhet i leggene. De hadde jeg forventet skulle være ekstremt slitne på dette tidspunktet. Da var det bare å fortsette som tidligere, men nå kunne jeg leke med farten.

15-21 km – med mer å gi
Været var fremdeles helt nydelig. Sol og rundt 15 grader, men med noe mer skyer mot slutten av løpet. Det var som om været var planlagt med et varmere hode mot slutten.

Den siste delen av løpet var minst like gøy som de tidligere. Nå kunne jeg brenne kruttet og surfe forbi løpere i sko. Flere virka tapt for energi på disse siste kilometerne, mens jeg følte på det stikk motsatte. Leggene begynte å kjennes litt ømme, men det ville vært rart om det ikke var tilfelle. Det var fortsatt ikke noe jeg festet tankene til i innspurten, så veien mot og over målstreken gikk smertefritt.

Jeg fikk medaljen tildelt og kjente stoltheten ta over kroppen. Det var virkelig! En stor drøm var gått i oppfyllelse, og jeg finner det vanskelig å beskrive følelsen. Når forventningene var så langt fra resultatet, må man bare kjenne på det. Tiden ble 1.51, og opplevelsen har jeg ikke tall på. For å best mulig beskrive denne så kan jeg love at løpet gav mersmak og stor motivasjon.

Et mål er nådd: Christina Forstrønen Bruarøy kan stolt vise fram medaljen etter å ha klart målet om å løpe halvmaraton barbeint. (Foto: privat)

Christina Forstrønen Bruarøy

Alder: 25 år
Bosted: Oslo
Yrke: Key Account Manager for JCDecaux i Oslo / Kommende fotterapeut
Hobby: Stiløping, boksing og foto
IG: @christinafb / @wlkbrft
Foto: privat