Runar Sæthers beretning fra den lange, bratte og våte Bob Graham-runden

Tekst og bilder: Runar Sæther

5. September løp jeg den klassiske Bob Graham-runden i Lake District i England. Som første nordmann fullførte jeg runden - på 16 timer og 5 minutter - noe som er den raskeste høstrunden og den tolvte beste tida totalt sett noensinne. Det var en fantastisk opplevelse under veldig tøffe forhold.

Runden har stått på min «bucket list» i flere år, og etter hvert som løp etter løp ble avlyst, ble det stadig klarere for meg at dette var året for å gjøre et forsøk. Jeg tilbragte mye tid i Lake District gjennom sommeren, og i månedsskiftet juli/august gjennomførte jeg den tøffeste treningsblokken med ca. 300 km og 20 000 høydemeter i løpet av knappe to uker – alt i fjellet og 90 prosent i Bob Graham sine fotspor. Jeg har nok aldri vært bedre trent for denne typen terreng og såpass mye klatring, og det ga meg godt med selvtillit før start.

Støttespillere var en nødvendighet for å få gjennomført og godkjent runden.

Detaljert plan

En detaljert plan med splitter for hver enkelt fjelltopp og for de fem etappen man deler runden inn i ble lagt, basert på trening og tider fra andre løpere som hadde gjennomført like raske eller raskere runder enn det jeg planla for. For å få runden godkjent kreves det dessuten at man har et vitne på hver fjelltopp, noe som løses ved at man har en eller flere supportløpere for hver etappe.

Dette skulle vise seg å være den største utfordringen med tanke på gjennomføringen da det ikke er så veldig mange som er komfortable med å løpe i den hastigheten som jeg planla for. Men etter mange e-poster, meldinger og telefonsamtaler falt alt omsider på plass, og etter å ha avlyst ett forsøk 22. august på grunn av stormvarsel stod jeg klar utenfor Moot Hall på torvet i Keswick klokka 04.00 lørdag 5. september.

De to første etappene er kjent som de raskeste og mest løpbare, men samtidig er den første stigningen opp til Skiddaw den med mest høydemeter. Jeg hadde kjent meg veldig pigg i dagene før forsøket, og godfølelsen fortsatte opp fjellsiden. Jeg hadde tre supportløpere på denne etappen, men to av dem slapp allerede tidlig opp første fjell. Var dette et godt tegn eller hadde jeg åpnet for hardt?

Terrenget mellom de tre første toppene er tøft, særlig i høst- og vinterforhold. Det er vått med myr og gjørme opp til knærne og seige lange stigninger. Jeg hadde laget en ganske optimistisk plan for denne delen, og med veldig våte og dårlige forhold var jeg forberedt på at dette sannsynligvis ikke ville holde. Derfor var jeg veldig overrasket da vi kom til toppen av Blencathra (tredje fjelltopp) ca. 5minutter før skjema. Når jeg i tillegg blir guidet ned en stupbratt fjellside, en rute jeg selv aldri har forsøkt under trening, var jeg hele 12 minutter foran skjema da jeg satte ut på etappe to etter et raskt bytte av våte klær og et stykke kald pizza.

Bakkene var mange og lange.

Stålkontroll

Og godfølelsen fortsatte. Jeg hadde kun én supportløper på etappe to, men han hadde til gjengjeld stålkontroll på navigasjonen og splittene. Vi økte hele veien til tross for tidvis forferdelig vær med tåke, null sikt, vind og generelt ufyselige forhold, og ved neste bytte før etappe tre var jeg hele 35 minutter foran et skjema til 16 timer. Og jeg følte meg fortsatt veldig bra.

Den tredje etappen er den jeg liker minst og som også er den lengste både med tanke på tid og kilometer. Den starter bratt opp ei fjellside, fulgt av lange biter med seigt terreng, myr, slake motbakker som tar ekstremt mye energi, og lite inspirerende topper. Når du i tillegg har vært på bena noen timer og fortsatt kun er halvveis, er dette en tøff nøtt for hode og motivasjon.

Andre halvdel av etappen liker jeg normalt sett bedre, men denne dagen var det vått, glatt og dårlig sikt i tåkehavet. På vei opp til en av de høyere toppene, Bow Fell, begynte jeg dessuten å føle meg litt svimmel og uvel. Jeg fikk i meg litt ekstra mat etter klatringen og krysset fingrene for at det ville hjelpe. Etter 25-30 minutter var jeg tilbake i godt driv. Det vil si – så godt som mulig. På de sleipe steinene gikk det langt tregere enn jeg ønsket, og vi tapte mye tid i forhold til planen. Men jeg kom meg gjennom og ned til Wasdale, slutten av etappen, fortsatt med 5 minutter til gode på 16-timersplanen min. Jeg hadde mistet nesten en halvtime på etappen i tillegg til at leggene nå krampet litt, men jeg var nå to tredjedeler inn i runden og skulle starte på den etappen jeg liker best.

Uten næring og litt fotpleie duger helten ikke.

Fullstendig ødelagt

Etappe 4 består av mange bratte og tidvis tekniske klatringer, men også et fantastisk vakkert område. I godt vær kan man se helt til Irland, Skottland og Wales fra de høyeste toppene, men i dag så vi mest innsiden av hetta på regnjakka. Det pøsregnet og blåste, og vi så fint lite. Det var bare å bite tennene sammen og fortsette å pushe. Til tross for drittværet holdt vi oss til planen, og jeg kunne løpe ut på siste etappe fortsatt med 16 timer innenfor rekkevidde.

Rundens siste lengre klatring går greit – vi tar inn 30 sekunder i forhold til planen, og dette fortsetter for de to aller siste toppene også. Jeg har selvtillit og ser frem til å komme ned fra fjellet og de siste 8 kilometerne på asfalt. Men de 8500 høydemetrene har krevd sitt. Særlig når man faktisk skal ned det samme antall høydemeter. Knærne og fremsiden av lårene er fullstendig ødelagt, og hvert steg er smertefullt. Etter å ha vært i godt humør og ganske snakkesalig hele dagen, er det nå helt slutt. Jeg er stille og har mer enn nok med meg selv. Jeg forsøker å pushe tempo, men det vil seg ikke. Jeg taper tid hele veien, og innser at håpet om sub 16 svinner hen. Men det vil fortsatt bli en sterk tid, og jeg kjenner på en utrolig glede og tilfredshet idet jeg løper de siste meterne tilbake til Moot Hall der jeg startet 16 timer og 5 minutter tidligere.

Tusen takk til Jacob Adkin, Ellis Bland, Andy Berry, Danny Jones, Richard Keefe, Charlie Lowther, Andy Fid, Paul Cornock, Laura og Anne Bakker – dette vil ikke ha vært mulig uten dere!

Urmennesket Sæther beveger seg godt i ura.

Så sliten går det an å bli.

Men desto større blir også gleden.