Simen Østensen i høstform også som løper

Foto: Bjørn Johannessen

Simen Østensen

Intervjuet stod på trykk i Kondis nr. 8–2023

Simen Østensen er som en god vin, han blir bare bedre og bedre med alderen. Han er også av den oppfatning at en bankett uten alkohol er et møte. Derfor setter han seg stadig i «vinn-vin-situasjoner» – som da han i høst løp København Halvmaraton på 1.07.16 og utkonkurrerte alle på banketten etterpå.

Storform om høsten

Simen er kjent for å være i storform om høsten, derav kallenavnet «Høstensen». Som langrennsløper, med sesong fra november til mars, ble merkelappen ansett som et stikk. Formtoppen kom ofte for tidlig. Som supermosjonist i løpesko høster Simen nå bokstavelig talt fruktene av høstformen. Han er konkurranselysten og noterer seg stadig for imponerende prestasjoner med startnummer.

Helgen etter København Halvmaraton ble han nummer tre i et gjevt motbakkeløp til Synshorn. Anledningen var et vennepars bryllupsfeiring. Tre dager seinere ble han igjen nummer tre i prestisjetunge Skjennungstua Open – kun slått med 30 sekunders margin av Even Brøndbo Dahl, og han var like bak Fredrik Sandvik. Fire dager seinere imponerte han nok engang med 30.40 på Norgesløpets 10 kilometer.

Etter en konkurransefri helg, inkludert en 50 kilometersøkt rundt hele Oslo, vant han Ivar Formos Minneløp på klar ny løyperekord, 1.01.58. Løpet går i ulendt terreng og Simens GPS viste 516 høydemeter fordelt på 18,3 kilometer.

Allerede helgen etter sprengåpnet han under Hytteplanmila, men klarte likevel å krige seg inn til 30.11. Med et optimalt løpsopplegg hadde Simen garantert brutt den «magiske» 30-minuttersgrensen. To uker seinere var Simen tilbake i manesjen med 2. plass på Kullamannens 100 kilometer. Det faktum at han var så mye som 34,5 minutter foran en merittert løper som Didrik Hermansen, setter prestasjonen i perspektiv.

Valencia Marathon

I skrivende stund har Simen fått Kullamannen ut av beina og forbereder seg til maraton i Valencia. Selv om han nå definerer seg som mosjonist, har han fremdeles ambisjon om å trene hver dag. Trenings- og konkurranselysten er høy selv 18 år etter han debuterte i verdenscupen på den klassiske 5-mila i Holmenkollen. Om han ikke er bedre trent enn noen gang, kan det heves over tvil at Simen er blodtrimma og i veldig god løpeform. Den ydmyke Bærumsgutten tar det hele med knusende ro.

– Formen er ganske bra om dagen. Den har overlevd noen gode fester. Så lenge det er høst, er jeg i form, sier han lattermildt.

– Idretten har gitt mange oppturer, men også en rekke nedturer. Nå som jeg primært løper, passer det endelig veldig fint å være i form om høsten.

Simen referer til kallenavnet «Høstensen», som han antar det var Petter Northug som døpte han. Han erkjenner at navnet var nokså passende fordi han ofte var i toppform før sesongen begynte for alvor.

– Jeg har nok vært litt for glad i å ta i på trening. Til tider tok jeg ut litt for mye overskudd og form på trening. Det har vært en del samlinger, både i høyden og i lavlandet, som har gått tøft for seg. Fremdeles er jeg nok litt for glad i å ta i på trening. Jeg får si som Tor Arne Hetland: «Det er bedre å være i form én gang, enn aldri å være i form.»

Simen er ingen angrende synder, men om han fikk sjansen igjen, kunne han tenkt seg å ha litt mer is i magen på trening slik at formutløsningen kom om vinteren. Det handlet ikke nødvendigvis om at enkeltøkter ble for harde, men at summen av treningen over en periode ble for stor.

– Når langturene går litt for fort, de lange terskeløktene blir litt for intensive og de virkelige harde øktene blir ekstremt harde, da brenner man for mye overskudd. Det er en hårfin balansegang, som det er vanskelig å styre.

NM-gull på 15 km:Vi ser Simen Østensen i fint driv under langrenns-NM i 2014 der han gikk inn til seier på 15 km klassisk. (Foto: Arne Brunes)

Supermosjonisten

Selv om toppidrettssatsningen er lagt bort og Simens daglig virke er som økonom, opptar idrett og trening fremdeles mye av hverdagen.

– Idretten betyr veldig mye. Jeg finner stor glede i å trene og være i form. Det er naturligvis en del treningsøkter som ikke er like lystbetonte, men jeg har satt meg et litt barnslig mål om å trene hver dag. Videre er det veldig sosialt. Mange av mine beste venner er glade i å trene, og idretten er en fin arena å møtes på. Det gjelder både konkurranser som København Halvmaraton og treningsturer i hverdagen.

Det er fort gjort å undervurdere en toppidrettsutøver som gir seg i kast med en ny idrett. Simen er vant til å være blant de beste. Med all respekt, 1.07.16 er veldig fort. Samtidig er det bortimot ti minutter bak verdenseliten.

– Det er veldig fascinerende med løping. Man kan være skikkelig fornøyd med eget løp, men samtidig være langt bak de som løper virkelig fort. Skal man dra en parallell til Birkebeinerrennet, blir det kanskje som å gå på 2.40 hvis det vinnes på 2.20. Det er veldig langt opp, så det nytter ikke å sammenligne seg med de beste. Jeg ble veldig positivt overrasket over min egen prestasjon i København. Jeg regnet med jeg kunne løpe under 1.10, og hadde et håp om under 1.09, men å løpe 1.07.16 var over all forventning.

Opplevelsen ga absolutt mersmak. Simen kan garantere at han vil løpe mange gateløp fremover. Han synes også det er spennende med ultraløp. Som nevnt imponerte han nylig enormt ved å bil nummer to på Kullamannen 100 kilometer. Simen mener slike påkjenninger passer han godt.

– Jeg har en kropp som tåler å holde på ganske lenge, så det er spennende å teste hva man kan klare, og å være litt i ukjent farvann. En liten spiss på det hele i Kullamannen var å løpe gjennom natta. I korona-tiden var det å jage kilometer på ski i Marka – noe som eksempelvis resulterte i en langtur på 550 kilometer. Sammen med Anders Aukland og Joar Thele gikk vi frem og tilbake og rundt og rundt på et vann. Når formen er som den er, trigger slike utfordringer meg.

Simen ønsker å vedlikeholde et visst nivå, slik at han på strak arm kan bli med hvem som helst på trening, en utfordring eller konkurranse.

– Jeg har brukt mye tid på å komme i ganske god form, så det vil jeg gjerne ivareta. Drivkraften er å alltid være i så god form at man kan hive seg rundt og bli med.

Løping vs. langrenn

Simen har gjennom en lang karriere trent for å prestere som langrennsutøver. Som glad mosjonistløper ser treningen nokså annerledes ut, både i mengde, aktivitetsform, struktur og intensitetsstyring. Han mener likevel nøkkelen for å bli virkelig god er tilsvarende i begge idretter.

– Det er en del forskjeller på treningen som skal til for å bli skikkelig god i langrenn sammenlignet med løping. Felles er nødvendigheten av kontinuitet over tid. Det ser man på alle de beste – det være seg Marit Bjørgen, Therese Johaug eller Jakob Ingebrigtsen. I det store bildet er kanskje ikke hvordan man løser treningen på detaljnivå så viktig, men du må unngå skader og sykdom, for å oppnå kontinuitet. Mine beste sesonger kom som et resultat av solid kontinuitet.

Simen fikk selv aldri eksperimentert med det etter hvert velkjente dobbel terskel-regimet som eliteutøver. Med bakgrunn i at han er litt for glad i å ta i på intervalløktene, antar han det nok var like greit.

– Det hadde nok bikket over for min del. Såpass med selvinnsikt har jeg, sier han med en kledelig latter.

– Man skal beherske seg ganske mye, for at belastningen med slik trening ikke skal bli for stor. Øktene burde heller ikke være for lange, for å unngå og drepe alt overskudd.

Treningssmartness

Simen har lært mye av å trene med dyktige utøvere. Én av dem han vil trekke frem, er Petter Northug.

– Noe av grunnen til at Petter ble så god, er at han var ekstremt treningssmart. Han hadde stålkontroll på det kroppen tålte, og hvilken trening som skulle til for at han ble bedre. Deretter gjorde han alltid det som var best for han. På fellestrening kunne det for eksempel innebære at Petter la seg bakerst i feltet og klaget på at han følte seg dårlig. Han gikk nok og kontrollerte fordi han antok det var det beste for han på akkurat den økta. Denne treningssmartnessen tror jeg kjennetegner mange av de beste.

Selv om Simen beundrer Northugs evne til å fintune treningsbelastningen, har han aldri evnet å finne balansen helt selv. Han erkjenner at det blir mye «lapskaustrening» i hverdagen.

– Jeg går nok snarere i motsatt retning; det går mye over stokk og stein. Jeg er altfor glad i å trene halvhardt. Som mosjonist har det ikke så mye betydning. Det er nok ikke optimalt, men så lenge beina tåler det, kommer jeg nok til å fortsette slik.

– Samtidig er det nok mange mosjonister som med fordel burde unngå å bli slave av sin egen pulsklokke, og heller lære seg til å styre intensiteten og treningsbelastningen på følelse. På samme vis kan det være lurt å ikke laminere en treningsplan, men heller la ting styre seg selv. Det kan være fint å ha noen faste dager man løper intervall, men det er så mange andre ting som påvirker i en hektisk hverdag. Jeg tror ikke man er tjent med å legge for detaljerte planer. Snarere tror jeg det kan bli et hinder for mange. Man burde tørre å være litt løssluppen og ta ting litt på følelsen.

Et annet vesentlig element Simen trekker frem, både for eliteutøvere og mosjonister, er å få litt variasjon i timeantall, intensitet og dermed totalbelastning, fra uke til uke.

– I perioder av elitekarrieren kunne 100 timer i måneden være standarden. Da søkte jeg ikke å ligge jevnt på 25 timer i uka, men snarere ha noen uker på 30 timer og noen på 15 timer. Intensiteten var litt høyere i ukene med mindre trening, mens man primært holdt det rolig da antall treningstimer var veldig høyt. Denne tankegangen tror jeg kan være fin å ha med seg uansett nivå.

10 km-løperen: I Norgesløpet (bildet) ble Simen Østensen (2509) nummer tre totalt med 30.40. I Hytteplanmila seinere på høsten ble tida forbedra til 30.11 med tilhørende seier i klasse 35-39 år. (Foto: Marianne Røhme)

Drivkraft

En annen karakter Simen har trent mye med, helt fra oppveksten og gjennom elitekarrieren, er jevnaldrende Martin Johnsrud Sundby. Noen av langturene Martin tok initiativ til, minnes Simen som rene mareritt.

– Martin inviterte gjerne på langtur på søndag, fra Sørkedalen til Løvlia. Jeg sa alltid ja, men jeg grua meg hver eneste gang. Det var bånn gass opp til Heggelivann og bollestopp ved Løvlia. Deretter var det bånn gass hjem igjen også. Var Martin i godt slag, ble det gjerne to ganger opp til Heggelivann. Han har alltid vært typen som liker å trene mye og hardt. Sånn sett skiller han seg en del fra Petter Northug. Martin hadde aldri en dårlig dag. Det var inspirerende å trene med Martin også. Han viste vei for hva som var mulig.

Til tross for at fellestreningene med Martin Johnsrud Sundby bar preg av engstelse og ubehagelig høy intensitet over tid, ble Simen alltid med. Godfølelsen han satt igjen med etterpå var en sterk drivkraft. Det motiverer han også i dag.

– Dess hardere og tøffere øktene er, dess bedre følelse sitter man gjerne igjen med etterpå. Det er én av grunnene til at jeg fremdeles holder på.

Simen har ingen postere på veggen av store idoler, men han kan nevne noen forbilder.

– Jeg må trekke frem Bjørn Dæhlie, spesielt i perioden fra OL på Lillehammer til OL i Nagano, altså fra jeg var 10-14 år. I senere tid har jeg vært så heldig å trene sammen med flere av de jeg ser opp til, som Anders Aukland, Martin Johnsrud Sundby og Petter Northug.

Simen nøt årene som toppidrettsutøver. Han synes likevel det er befriende å kunne unngå den nokså strenge strukturen på treningshverdagen.

– Det er noe av det jeg savner minst ved å være toppidrettsutøver. Nå trener jeg akkurat det jeg vil, og veldig lystbetont. Jeg liker å ta ting på gefühlen, slik at det blir lavterskel. Jeg løper gjerne 120-150 kilometer i uken. Det inkluderer én fellesøkt med Frogner Runners langs Frognerkilen, pluss én – kanskje to – intervaller i egen regi. Ellers er det mye transportløping til og fra jobb, samt én og annen langtur i marka når jeg har tid til det (se eksempeluke i tabellen).

Samhold på og utenfor trening

Simen trener gjerne én til tre ganger i uka sammen med gjengen i Frogner Runners. Samholdet verdsetter han høyt.

– Det er alfa og omega. Det gjør det enklere å komme seg på trening, og det gjør treningen mer lystbetont. Slik har det tidligere også vært å være en del av landslaget.

Gjennom en lang karriere har han opparbeidet seg en fin merittliste. Hans internasjonale gjennombrudd kom under Tour de Ski 2006/2007 der han ble nummer tre sammenlagt. Siden tok han én verdenscupseier i lagsprint sammen med Martin Jonsrud Sundby, og han ble norgesmester på både 15 kilometer og 50 kilometer. Simen har også vunnet Marcialonga og Skandinavisk Cup sammenlagt.

Han synes det er vanskelig å vurdere prestasjonene opp mot hverandre dersom han skal ta hensyn til både prestasjon og opplevelse.

– Det var magisk å bli nummer tre i Tour de Ski. Det kom overraskende på både meg og folk rundt, men jeg innså nok ikke hvor stort det var. Jeg må vel derfor si at NM-gullet på 15 kilometer og seieren i Marcialonga henger høyere. Endelig fikk jeg vist at jeg også kunne prestere om vinteren og matche de aller beste, sier han lattermildt, men samtidig oppriktig.

– Det er nok den perioden av karrieren jeg var på mitt beste. Martin Johnsrud Sundby ble nummer to på 15 kilometeren i NM – etter å ha vunnet Tour de Ski overlegent, og vist at han var verdens beste skiløper. Seieren i Marcialonga kom én uke seinere. Jeg hadde vært på landslaget noen år, som en del av et stort system. Nå var jeg på lag med Anders og Jørgen Aukland, i et lite lag, der vi bestemte det meste selv. Jeg minnes den perioden som både ekstremt fin trivselsmessig, og som en periode der det gikk veldig bra sportslig. Noe av det samme opplevde jeg mot slutten av karrieren, da jeg var på lag med hurragutten Øystein «Pølsa» Pettersen. Vi var våre egne herrer og hadde mange fine opplevelser sammen.

Samholdet på trening og i forbindelse med konkurranser er fremdeles en sterk drivkraft. «Høstensen» har vist fantastisk form denne høsten. Nå gjenstår det bare å sette krona på verket, i Valencia Maraton. Med en liten formstigning siden 1.07.16 på halvmaraton og 30.11 på 10 kilometer, kan man kanskje forvente at Simen løper et stykke under 2.20. Selv er han forsiktig optimist.

– Det høres fryktelig fort ut. Jeg føler litt press fra omgivelsene om å prestere – og det er bare artig!

Når denne artikkelen går i trykken har høst blitt til vinter. Da gjenstår det å se hvor mye overskudd og form Simen har igjen. Han er i hvert fall forberedt på å legge igjen alt i løypa i Valencia, og igjen sette seg i en vinn-vin-situasjon.

Gull på femmila:Under NM på Tolga i 2010 kunne Simen juble for gull på femmila – foran Anders Aukland som vi skimter i bakgrunnen. (Foto: Arne Brunes)

3 om Simen

Jann Post –sportskommentator, podcaster og supermosjonist

– Simen Østensen er vel blant de mest treningsvillige jeg har vært borti. Han har alltid lagt ned ekstremt mange timer. Han er nok en idrettsutøver som har vært litt avhengig av å teste egen form. Kanskje kunne han vært smartere til tider og oppnådd enda bedre resultater, men det er lett å si i ettertid. Det er fantastisk at han nå, som en slags supermosjonist, fortsatt har den begeistringen og gleden for idretten, for å konkurrere og teste grenser. Jeg er ekstremt imponert over det han har fått til med løpingen i høst, og jeg tror han kan få til enda mer i fremtiden om han fortsetter på denne måten. Jeg venter spent på fortsettelsen!
(Foto: Bjørn Johannessen)

Anders Aukland – tidligere lagkamerat

– Simen er kanskje den jeg har trent mest med, i tillegg til broren min, Jørgen. Han har utviklet meg mye som utøver. Han er veldig behagelig å være sammen med, både på trening og sosialt. Simen har alltid trent mye – ellers liker han å ta det rolig. Han er nok den mest komplette utøveren jeg har møtt om man tar høyde for både kapasitet, styrke og hurtighet innenfor løping, rulleski, klassisk langrenn og langløp. Hadde Simen fått litt mer tid og opplevd litt mer trygghet i årene etter han slo gjennom, tror jeg han kunne fått ut enda mer av karrieren. Han kan være litt ustabil, men på sitt beste, er han kanskje den beste jeg har trent med – tilsvarende som Martin Johnsrud Sundby og Thomas Alsgaard. Jeg husker flere minneverdige økter med Simen – blant annet i 2005 da vi fikk være med Credit Agricole, med Hushovd og Kaggestad på laget. Simen imponerte enormt! Han kunne nok blitt proffsyklist også i løpet av et par år. Det er gøy å følge med på løpinga hans nå – det er skikkelig motiverende!
(Foto: Tom-Arild Hansen)

Christoffer Callesen – langrennsekspert, utbytteforvalter og treningskamerat i Frogner Runners

– Simen er en av de jeg kjenner som er hardest med seg selv. Det gir voldsom treningsvilje og gjennomføringsevne. Noen ganger har det kastet av seg, men resultatene hadde nok vært enda bedre om han var en latsekk. Talentet feiler det ingenting. Personlighetsmessig kan han fremstå som sjenert og/eller overlegen, men under panseret er han en av de snilleste jeg kjenner.
(Foto: Sylvain Cavatz)