Spør ekspertene: Har jeg EILO?

Artikkelen har stått på trykk i Ekspertpanelet i Kondis nr. 5 - 2023. Har du et spørsmål om trening, skader, kosthold eller noen annet kondisjonsrelatert, så kan du bare sende spørsmålet ditt til en av Kondis-ekspertene på e-post til Kondis.

Har jeg EILO?

Når dette skrives, har jeg akkurat vært ute på en treningstur på nesten to timer. Den siste halvdelen gikk greit (nei, ikke fort!), den første halvdelen var helt forferdelig.

Mer om dette senere. Først litt bakgrunnsstoff.

Jeg har aldri vært rask. Heller ikke noen god løper, uansett distanse. Men jeg har alltid hatt «god kondisjon», på den måten at jeg kunne holde på lenge og stort sett holde den samme farten.

Jeg er oppvokst på fotballbanen. Var tung og treig der også, men var nok likevel stort sett den på laget som løp lengst og mest.

Den såkalte fotballkarriere ble avsluttet i 1990, som 33-åring, da jeg som spillende trener på nivå fire ødela ryggen. Jeg hadde hatt smerter i ryggen i et par uker, og da jeg en sur vårdag – uten oppvarming – forsøkte meg på et brassespark, sa det bang.

Jeg ble båret av banen – og la opp senere samme kveld.

Deretter «la jeg meg på sofaen og ble liggende der i ti år». Så godt som uten ei eneste treningsøkt. Gikk opp 18 kilo de to første åra, og holdt meg stort sett der (litt under 100 kilo).

Yess, jeg klarte det!

Da jeg nærmet meg midten av 40-åra, fant jeg ut at jeg måtte få i gang blodpumpa. Jeg anså at jeg var i livsfare. For å gjøre ei lang historie kort: Formen ble etter hvert mye bedre, løpeturene stadig lengre, og jeg fikk lyst på noen utfordringer.

Det ble først halvmaraton, så maraton. Mange maratonløp. Det var mitt nye liv. Jeg løp ikke fort, men mange. Det ga en mestringsfølelse. Yess, jeg klarte det! Kom helt til mål. Igjen og igjen.

De første åra med maratonløping og regelmessig trening merket jeg riktignok at det tok litt tid for meg å komme skikkelig i gang, men da jeg ble varm gikk det lett. Etter hvert som åra gikk, merket jeg at det var tungt å puste i temmelig nøyaktig en halv time. Så letnet det plutselig.

Jeg kunne nesten stille klokka etter det. Nøyaktig en halv time.

For noen år siden begynte den halvtimen å bli stadig lengre. De senere åra har det gjerne tatt både tre kvarter og mer før det løsner.

Og det er blitt stadig verre. Jeg får liksom ikke inn luft. Det oppleves som tett. Jeg hyperventilerer nesten. Det kjennes som om lufta stopper et sted i halsen eller brystet.

Jeg gikk til legen. Ble sendt til pustetest. Deretter Ventoline, venta i et kvarters tid, tok ny pusteprøve. Der scora jeg bedre. «Du har astma», slo kontordama fast.

I kanskje et par års tid brukte jeg Ventoline regelmessig før treninger og løp. Men opplevde likevel at jeg (stadig oftere) ble potte tett etter kort tids løping. Det toppet seg et år under Nordmarka Skogsmaraton. Tok et par skikkelige inhaleringer et kvarter før start. Likevel holdt jeg på å gå i bakken før en kilometer (på flat mark) var løpt. Sto med henda på knærne og lurte på om jeg kom til å gå i bakken.

Mens på noen løpeturer gikk det helt fint, sjøl uten Ventoline. Men disse turene ble stadig sjeldnere.

Uansett, jeg la bort Ventolinen.

De siste par åra har det vært helt ille. Ofte klarer jeg bare å jogge rolig noen få hundre meter før jeg må stoppe. Da er det så ille at jeg nesten ikke klarer å gå.

Puls på 70-tallet

Menge ganger når dette skjer, har jeg sjekket pulsen. Den er som regel på 70-tallet(!) Jeg er altså ikke sliten. Bare tett.

Som regel går det over. Hvis jeg er tålmodig nok. Etter hvert fungerer pusten normalt, og jeg kan «begynne å trene».

Men så er det selvfølgelig slik, da, at jeg tenker at «jeg må jo kunne løpe litt lenger enn dette». Hvis det kommer ei lita kneik er det enda verre, men jeg tenker selvfølgelig at «jeg må jo kunne løpe opp denne lille bakken».

Når jeg da ikke får inn luft, får heller ikke muskulaturen nok oksygen, og jeg løper meg stokk stiv etter en kilometer eller to med rolig jogg. Og dermed er stort sett også resten av økta (eller maratonløpet) ødelagt.

Slik var også dagens økt. Jeg kjente at jeg var tett bare etter hundre meters litt rask gåing opp bakken hjemmefra. Da jeg begynte å løpe, ble det et par-tre hundre meter, så måtte jeg gå igjen. Slik fortsatte det med gå/jogg (gågg). Men jeg holdt ut, og etter nærmere en time kjente jeg at det fungerte greit.

Jeg skvatt til

Det gikk opp et lite lys for meg mens jeg så på fjorårets utgave av Mesternes Mester på NRK. Der var det ei ung kampsportjente som fortalte at hun hadde fått problemer med pusten. Hun fortalte at hun hadde EILO, og forklarte at luftveiene snørte seg sammen i det hun begynner aktiviteten.

Jeg skvatt til i stolen! Det er jo akkurat det jeg opplever, tenkte jeg.

Etter dette har jeg googla EILO (exercise-induced laryngeal obstruction) mange ganger. Og ser at det er lite kjent, men man tror at så mange som fem til sju prosent av oss har det.

Men det står også at det vanligvis oppstår i 15-16-årsalderen, og at man vokser det av seg før man blir 30. Hallo! Jeg er 66 …

Bare prat?

Jeg ser også at det kan være ulike typer av EILO, og at det for noen har sammenheng med stemmebåndene. Noen mener i alle fall det. Jeg har grubla mye på dette svineriet i flere år, og en ting har jeg merka meg: Tre ganger de senere åra har jeg løpt maraton sammen med en kamerat, og vi har prata hele tida.

De gangene har jeg ikke fått pusteproblemer.

Jeg trener stort sett alltid alene. Men et par-tre ganger de senere åra har jeg løpt langturer (4-5 timer) sammen med min sønn. Vi prater hele veien. Da har jeg ikke hatt pusteproblemer.

Ofte når jeg er ute og løper og har det veldig ille etter en 15-30 minutter, og treffer folk jeg kjenner, stopper jeg og tar en prat. Når jeg da løper videre etter en 3-5 minutter fungerer pusten helt fint.

Jeg har alltid trodd at det er denne pausen som gjør underverker. Men kanskje det er praten?

Jeg har ikke vært til lege for EILO. Det er kun jeg sjøl som har stilt denne diagnosen. Og jeg kan ta feil: Jeg klarte så vidt å få meg en artium på det som i gamle dager het gymnaset, men noe medisinstudium ble det aldri noe av.

Sa hva tror ekspertene, har jeg EILO?

Med vennlig hilsen
Henrik Aasbø

Idrettslege og ultraløper Mona Kjeldsberg svarer

Pusteproblemer i forbindelse med fysisk aktivitet

Det kan være mange ulike årsaker til at man opplever pusteproblemer under fysisk aktivitet; som for eksempel dårlig fysisk form, jernmangel, sykdomstilstander i hjertet, lungesykdom, nyresykdom, overvekt, infeksjoner, trening i stor høyde, allergier med mer.

Innsender er 66 år, og han gir en detaljert beskrivelse av sine symptomer, og spør om han kan ha EILO. Han opplyser ikke om eventuelle tidligere sykdommer, om han bruker noen form for medisiner, om han har noen allergier eller om han tidligere har røkt. Vi antar at han ellers er frisk.

EILO

EILO er en forkortelse for exercise induced laryngeal obstruction, anstrengelsesutløst pustebesvær som oppstår i strupen. EILO kjennetegnes ved akutte problemer med å få nok luft INN under hard fysisk aktivitet. Pusteproblemene oppstår på grunn av uhensiktsmessige bevegelser i strupen og stemmebåndene under fysisk anstrengelse, noe som gjør at strupen snører seg delvis eller helt og hindrer luftstrømmen. Det oppstår ofte også en hvesende eller pipende lyd. Symptomene går raskt over i løpet av 1-5 minutters hvile, når pusten får roet seg. Problemet sitter i de øvre luftveier, over eller i stemmebåndene.

EILO er vanligst forekommende hos ungdom, men kan forekomme i alle aldre. Årsaken til EILO er ikke klarlagt, men noen teorier er at smalere strupe disponerer, og at endring av nerve-muskelfunksjonen og økning i stresshormoner under anstrengelsen kan bidra.

Dette er en tilstand man ser ut til å «vokse av seg». Diagnosen stilles ved å utføre en videoundersøkelse av stemmebånd og øvre luftveier under en treningsøkt, såkalt CLE (continuous larynx examination test). Behandlingen er å trene på riktig pusteteknikk der man puster med magen og øver seg på å avspenne strupen og stemmebåndene, eventuelt bruker et eget apparat for å trene pusteteknikk. For noen få kan operasjon være aktuelt.

Anstrengelsesutsløst astma

Anstrengelsesutløst astma gir gradvis innsettende problemer med å få luften UT under eller rett etter fysisk aktivitet. Pusten kan bli hvesende, det kan bli økt slimdannelse og irritasjonshoste. Symptomene går gradvis tilbake over noe tid etter avsluttet fysisk aktivitet. Problemet her sitter i de nedre luftveiene. En pusteprøve (spirometri) før og etter hard trening kan avdekke tilstanden. Ulike medisiner kan brukes i forebygging og behandling av tilstanden.

Hjertets reaksjon på fysisk aktivitet

Den totale delen av blodstrømmen til musklene kan øke fra ca. 20 prosent i hvile til over 80 prosent under hard trening. For å få til denne økningen i blodstrøm og oksygentilførsel til skjelettmuskulaturen kreves det en koordinert respons fra hjertet, blodårer, lunger og nervesystem.

Hos unge personer som starter å løpe, vil hjertet øke kapasiteten ved å øke både hjertefrekvensen og mengden blod som pumpes ut av hjertet ved hvert slag.

Som en del av normal aldring faller maksimalpulsen med ca. 0,7 slag/min/år. Med alderen vil også veggen i hjertekamrene bli tykkere slik at hjertet rommer mindre blod. Kombinasjonen av lavere maksimal puls og nedsatt mengde blod som pumpes ut av hjertet ved hvert hjerteslag (slagvolum), fører til nedsatt hjertekapasitet, og konsekvensen er nedsatt fysisk kapasitet hos eldre. Selv om slagvolumet til dels er trenbart, kan det ikke veie opp for fallet i maksimal puls.

I tillegg vil det ikke-viljestyrte nervesystemet (det autonome nervesystemet) svekkes med årene, blodåreveggene blir tykkere og mindre elastiske, hjerteklaffene kan bli tykkere og stivere, og det kan oppstå endringer i det elektriske systemet i hjertet.

Summen av disse faktorene gjør at ved brå oppstart av en treningsøkt vil eldre merke at de blir slitne og tungpustne de første minuttene av treningen, før det begynner å gå lettere igjen. Dette skyldes at hjertet og sirkulasjonen trenger mer tid på å omstille seg til den brå økningen i fysisk aktivitet enn hos yngre individer.

Til slutt kan det også nevnes at personer som har trent hardt i mange år har økt risiko for å utvikle atrieflimmer. En vanlig brukt medisin i behandling av atrieflimmer er betablokkere. Brukere av denne medisinen opplever det som å «trene med bremsen på», hvor de vil trenge ekstra lang tid på oppvarming før kroppen fungerer.

Ut ifra en totalvurdering er det vanskelig å si sikkert at det ikke dreier seg om EILO hos innsenderen, men jeg heller nok mer til at dette sannsynligvis dreier seg om aldersrelaterte forandringer. Jeg stusser også over en puls beskrevet til å ligge på 70 etter at treningen er startet. Jeg ville forventet en høyere puls selv på lav intensitet. Hvordan er pulsen målt? Kanskje det i første omgang er verdt å ta en ny tur til fastlegen for å ta et EKG, måle blodtrykk og kontrollere blodprøver for å vurdere om det foreligger en mer vanlig årsak til plagene.

Lykke til med treningen fremover!

Spør Kondis-ekspertene

Mange går rundt med spørsmål om trening, kosthold og skader enten de driver på med løping, langrenn, sykling eller multisport. Nå kan du få svar på det du lurer på ved å sende inn dine spørsmål til Kondis’ ekspertpanel.

Spør ekspertene ved å sende ditt spørsmål til Kondis