Theresa Lyng-Jørgensen visste ikke at hun kunne løpe fort før hun vant Trondheim Maraton

(Dette intervjuet ble først gang publisert i 2019)

– Da jeg kom på andreplass i Botn Rundt, ble jeg virkelig overrasket. Jeg er ikke et konkurransemenneske og hadde bare møtt opp med en små-ironisk holdning til det hele. Jeg var litt flau over å skulle prøve å løpe fort i et løp. Men da sønnen vår Axel på 9 år og mannen min Kristian kjørte etter med bil og heiet meg frem, fikk jeg en skikkelig boost og tenkte at jeg kanskje kunne gjøre et godt løp likevel, ler Theresa, og legger til at følelsen var euforisk.

– Jeg har aldri vært opptatt av å ta tida og teste meg selv. Jeg løper fordi jeg liker å løpe, og når jeg er ute er det ikke noe annet jeg heller vil gjøre enn å løpe. Gjerne så langt som mulig. Jeg løper ikke for å komme hjem, men for å være ute, sier hun.

160-200 kilometer i uka

Det blir sjelden under 20 kilometer om dagen for Theresa. Totalt tilbakelegger hun 160-200 kilometer i uka.

– Jeg løper gjerne både før og etter jobb, transport til og fra andre aktiviteter med ungene, og seint på kvelden om jeg ikke har rukket annet den dagen. Jeg prioriterer det, nyter hver løpetur, og tempoet blir slik det blir, sier hun, og legger til at hun har en veldig snill og tålmodig mann.

– Livet er en maraton, som man ønsker skal vare lenge, sier hun.

God helse er viktig: Theresa har ingen mål med løpinga annet enn helse og velvære, både fysisk og mentalt. Foto: Marianne Røhme

– God helse er et viktig nok mål i seg selv. Jeg har det så bra når jeg er i løpinga. Da er jeg kreativ, kommer på gode ideer, tar telefoner og ringer hjem for å fortelle hva jeg har kommet på. På løpeturene planlegger og organiserer jeg hverdagen med mobiln i hånda, forteller hun, og legger til:

– Jeg opplever en slik velvære og klarhet på løpeturene mine som jeg ikke vil være foruten, og uten å begynne å forkynne om effektene av fysisk aktivitet på hjernen så er det altfor lite fokus på hvilken effekt høy puls har på mental-styrke og mental-helse, den fysiske effekten er mer synlig og målbar selvfølgelig, men hjernen ER stjernen, sier hun bestemt.

Ingen planlagte intervaller

Theresa følger ingen treningsplan, og løper vanligvis langt og rolig, ifølge henne selv.

– Mannen min Kristian er mer opptatt av planer, intervaller og progressive økter, så når jeg løper sammen med ham, blir det etter hans plan, og ikke like mange kilometer, men disse kjæreste-løpeturene er virkelig «godteri» i løpeuka mi, som jeg gleder meg veldig til, sier hun.

Theresa innrømmer at hun innimellom kjører mer intensivt på egenhånd også.

– Om jeg kun har en time til rådighet til løping, så løper jeg fort for å samle flest mulig kilometer. Jeg vil helst ha minst 14 kilometer på den timen. Dette blir mine tempoøkter, sier hun.

Ingen plan – har vært en god plan

Den planløse treningen ser ut til å ha vært en god løsning for jenta som fylte 39 år den 26. november.

Året etter seieren i Trondheim Maraton stilte hun til start igjen.

– Plutselig kjente jeg på prestasjonsangsten. Jeg følte meg fortsatt ikke som en god løper, og var nå redd for at folk skulle forvente at jeg skulle løpe like bra som året før. På båten over til Trondheim håpet jeg nærmest at den skulle gå ned, neida, men at noe uforutsett skulle skje slik at jeg slapp å stille til start, ler hun.

Det skjedde selvfølgelig ikke, og Theresa kom seg fram til start på maratondistansen. Det var imidlertid ingen selvfølge at hun skulle være med i år. I lengre tid hadde hun slitt med jernmangelanemi og vært svimmel og kraftløs, besvimte i hytt og pine, både under løping og ved hvile.

– Jeg hadde fått klarsignal fra legen min om at jeg kunne løpe om jeg ikke kjente meg svimmel på startstreken. Det gjorde jeg ikke og da løp jeg. Mine egne ambisjoner til løpet var lave, og jeg tenkte at om jeg klarte å løpe på 3.15 i år så var det like godt som 2.59.16 i fjor. Jeg løp så fort jeg klarte, og klokket inn på tida 2.59.47, sier Theresa, men innrømmer at helsesitasjonen gjorde at det var mye tyngre å løpe under 3 timer i år enn i fjor.

Den gode prestasjonen førte til nok en seier i Trondheim Maraton, uten at det har medført at Theresa har mistet bakkekontakten.

– Jeg var den raskeste kvinnen av de som møtte opp denne dagen, men det er svært mange som er mye bedre enn meg til å løpe. Jeg vant fordi de ikke var der, sier hun.

Motivert av Anne Nevin

Theresa stilte også til start på Vardeheia Opp i Statsbygd, ikke langt fra heimplassen hennes. Her kom hun på andreplass bak selveste Anne Nevin.

– Det er imponerende alt hun har klart å oppnå, også i voksen alder. Jeg snakket litt med henne før løpet, og hun nærmest overtalte meg til å stille, nervøs som jeg var tenkte jeg å bare løpe mosjons-løpet og ikke konkurrere. Det var motiverende å høre hvordan hun trente og fant plass til trening i hverdagen med mann og barn og jobb, sier Theresa.

Følger i mammas fotspor

I det siste har også datteren Emmie på 11 år begynt å løpe.

– Det er fantastisk givende å se hvordan Emmie utvikler løpegleden. Løpeøkta skjer på hennes premisser. Vi startet veldig forsiktig, go’praten i snakke-tempo var utgangspunktet for datter og mor-turene, som gjerne varer i 1-2 timer. Men etter hvert ble hun mer ivrig, og ville trene som mamma, og da pushet vi pulsen i motbakkene også. De er det mange av på Vanvikan. Det er utrolig moro å se hvordan hun setter seg mål «skal løpe til neste skilt», «skal ikke stoppe før om 2 km», eller «ikke lov å stoppe før bilene har passert» osv. Hun er nok et mye sterkere konkurransemenneske enn meg. Jeg føler meg svært heldig som har ei datter som vil dele hobbyen til morra si. Det er svært berikende for meg som mamma, og trenerrollen vokser på meg, sier Theresa, som også kunne tenke seg å hjelpe andre unge og voksne til å komme i bedre form.
– Kanskje etablerer vi Kondistreninga Vanvikan, ler hun, og legger til at det hadde vært moro å få samlet deltakere i en slik treningsgruppe en dag i uka. På lavt nivå, alt etter ønsker og forutsetninger.

LES OGSÅ: Anne Nevin tar hvert år i toppen som en bonus

Naturskjønne omgivelser: Theresa har flotte områder å trene i rundt Vanvikan. Her på sletta like før Statsbygda. Foto: Marianne Røhme