Bedre som 40-åring enn som 16-åring

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribenten sin mening.

Først i denne kommentaren vil jeg uttrykke min misnøye med det å bli eldre. Jeg hater det.

Jeg husker den gangen jeg var yngst i forskjellige grupper. Jeg var den yngste kameraten på 76-laget i fotball på Stovnerkameratene, for jeg er født i desember. Jeg var yngst i ensemblene på teatrene da jeg begynte å få profesjonelle jobber som danser. Men så ble også jeg innhentet av tiden. Plutselig var jeg den eldste danseren i ensemblet. Plutselig stod jeg foran en jury på audition til musikalen Grease, og ble stilt spørsmålet "Hvor gammel er du blitt nå, Tom-Arild?"

Jeg hadde veldig lyst til å besvare det spørsmålet med et nytt spørsmål: "Spiller det noen rolle? Er det ikke viktigere hva jeg gjør på scenen her og hvordan jeg ser ut enn hva som står som fødselsdato i passet mitt?" Men jeg svarte ikke på den måten. Jeg svarte "eldre enn de fleste her, men yngre enn mange andre."

Men ålreit. Jeg forstår at man blir eldre altså. Jeg forstår også at den "stoppe alderen"-pillen som jeg ofte har ønsket meg ikke kommer til å bli en realitet noen gang. I hvert fall ikke i min levetid. Jeg får bare innse at alderen kan jeg ikke gjøre noe med, men jeg kan gjøre noe med innstillingen til det å bli eldre. Og tross alt, formen er jo veldig bra. Kanskje jeg til og med fortsatt kan kjempe mot den 16 år gamle versjonen av meg selv? Jeg tror egentlig det. Det er bare så synd at det finnes fastleger som han jeg har. Fastleger som legger en skikkelig demper på treningen og ambisjonene.

Fornøyd på løpetrening i varme strøk. Her var jeg kun 42 år ung. (Foto: Privat)

- Hvorfor skal du det?

Som nevnt så nærmer det seg 6-7 år siden jeg gikk til fastlegen min og sa at jeg ville bli litt flink til å løpe igjen. Jeg var aldri noe mer enn en mosjonist som trente seg selv i ungdommen, men løpstidene var sånn sett akseptable. Samtidig hadde jeg holdt meg i brukbar form i mange år til tross for mye skadeproblematikk, så tanken på å slå mine gamle rekorder var ikke så fjern eller urealistisk.

Derfor dro jeg til legekontoret og la fram mine planer: - Jeg har lyst til å slå 10-kilometersrekorden min fra 1993, sa jeg.
- Hvorfor det? - svarte legen.
Jeg ble litt svar skyldig og hadde kanskje ikke noe veldig godt svar umiddelbart. Men jeg sa vel noe om at formen er god og jeg responderer bra på trening, så hvorfor ikke.
- Trening er vel og bra, men å trene som en 16-åring synes jeg er en dårlig idé, sa mannen i hvit frakk.

En annen gang dro jeg til den samme legen fordi jeg hadde fått en liten kul oppe ved deltamuskelen ovenfor skulderen.
- Kan det skyldes at jeg har begynt å ta 30 armhevinger tre ganger om dagen, spurte jeg.
- Hvorfor gjør du det, spurte legen.

OK. Jeg forstår at på generell basis så er det ingen god idé å leke at man er 16 år. Men på den annen side så er det for tidlig å legge seg ned for å dø. Og dette er vel også litt indivivuelt? Bør legen sette seg litt mer inn i min fysikk og mine forutsetninger og egenskaper? Eller er det jeg som snart må forstå at jeg er midt i førtiårene og at det jeg ønsker er både tankeløst og farlig?

Det har gått noen år siden legen sa dette. 6-7 år altså. I mellomtiden har jeg vært mye skadet. Men nå skynder jeg meg faktisk sakte mot målet mitt. Jeg skynder meg sakte mot det å løpe raskere enn jeg gjorde da jeg var 16 år. Men ikke som 40-åring, for tiden har gått fra meg. Nå er jeg 45. Gjør jeg noe som er farlig? Gjør jeg noe jeg kommer til å angre på? Jeg leser jo stadig om at det er farlig å trene for mye. Jeg nærmer meg målet, men nærmer jeg meg også fysisk ruin? Jeg velger å tro at gleden treningen gir meg og at mestringsfølelsen jeg opplever veier opp for at det eksisterer en liten risiko for at treningslivet mitt er farlig. Og jeg merker meg veldig godt følgende setning fra artikkelen jeg akkurat linket til: De positive effektene av trening overgår imidlertid fortsatt de negative

Jeg lar meg inspirere kraftig av folk som er 10, 20 og 30 år eldre enn meg selv og som enten er i sitt livs form eller har det morsommere med trening enn noen gang - eller begge deler. Jeg hadde nylig gleden av å intervjue 70 år gamle Kolbjørn Hjertvik, som fortsatt løper mila på 40 minutter. Eller hva med Vera Nystad. 75-åringen som løper maraton på godt under 4 timer. Hun løp sitt første maraton da hun var kun noen få år yngre enn det jeg er nå. Siden den gangen har hun løpt over 170 maraton! Med andre ord kan jeg ha flere tiår igjen med supergod og inspirerende trening.

Nei, jeg må slutte å tro at jeg er blitt for gammel til ditt og datt. Man er ikke eldre enn man føler seg, uansett hva legen sier. Så får jeg bare fortelle meg selv det samme som jeg sa til musikal-juryen: Jeg er fortsatt yngre enn mange andre.