Kurt Asle Arvesen inn i rekken av store norske sykkelryttere!

Arvesen gikk med i ei 16 mann stor gruppe som stakk avgårde
allerede etter 50km av den over 200 km lange tiende etappen.
Utbryterne hadde på det meste et forsprang på noe over 3.30
minutter.
Men hovedfeltet begynte etter hvert å ta innpå, og i den nest
siste stigningen rykket rittets store favoritt, Gilberto Simoni,
og nærmest parkerte Stefano Garzelli i den rosa ledertrøya.
Simoni kjørte inn den ene etter den andre av utbryterne, og
med en seks-syv kilometer igjen til toppen av den siste, og
kanskje hardeste stigningen, tok han igjen Kurt Asle Arvesen,
som imidlertid beit tennene sammen og "limte" seg fast i
bakhjulet til italieneren.
Det er vel ingen tvil om at Simoni kunne ha kjørt både
Arvesen, lagkameraten Bertagloni og Paolo Tirolonga av lasset,
men det var tydelig at han ville ha alle tre med seg på de
siste 23 kilometerne fra toppen og ned mot målgangen i Faenza.
Arvesen var nok nede i kjelleren og vel så det da de nærmet
seg toppen, men han kom seg med over den siste kneika!
Nå hadde også Garzelli, med god hjelp fra Casagrande, fått
opp farten, og hans gruppe, som var på vel tyve mann, tok
stadig inn på kvartetten i teten. Ut på de lange flatene 10
km fra mål, var avstanden fra Simoni tilbake til Garzelli
nede i 10 sekunder. Men de fire i teten kjørte som et lag,
og vekslet lojalt på å dra. Arvesen lå flat over styret og
tro - for etappeseier. Han visste at han var den beste
spurteren i tetkvartetten. Men han sparte seg ikke og tok
sin del av føringene, selv om nok Simoni tok de lengste og
hardeste. I alle fall så det slik ut.
Da forspranget var nede i ti sekunder, var det kanskje ikke
så mange som trodde at det ville holde helt inn. Men nærmere
kom ikke Garzelli og hans gruppe. Langsomt begynte avstanden
å øke igjen, og med to kilometer igjen var forspranget 20
sekunder, og det syntes klart at kampen om etappeseieren
ville stå mellom de fire i teten. Og det må sies til hele
kvartettens ros at ingen av dem begynte å kjøre taktisk,
slik det ofte skjer når en liten gruppe nærmer seg mål. Det
var full rulle hele veien. Selv da 1-kilometerbuen ble
passert var det full fart. Med 500 meter igjen hadde
Bertagloni fått nok. Så stakk Simoni og fikk noen meter.
Da så det stygt ut for Arvesen. Men Simoni hadde nok
overvurdert sine krefter, og Tirolonga overtok føringen.
Inn mot oppløpet kom Kurt Arve i tredje posisjon, et glimrende
utgangspunkt for en spurtsterk rytter som han. Da han reiste
seg og tro til like før den siste svingen, ga Simoni seg med
en gang, mens Tirolonga gjorde et tappert, men forgjeves
forsøk på å ta hjulet til Arvesen. Det var et herlig syn å
se Arvesen krysse mållinjen ti meter foran italieneren, og
med armene hevet i triumf!
Dette var den første norske etappeseieren i Giro d'Italia
siden Dag Erik Pedersen vant den attende etappen i 1986.
Vi får håpe at denne seieren gir Kurt Arve mersmak; det er
enda litt igjen før han tar igjen Dag Eriks tre seire og
Knut Knutsens seks etappeseire!
En strålende fornøyd Kurt Asle Arvesen kunne ta imot
publikums uforbeholdne jubel, og en like strålende fornøyd
Gilberto Simoni kunne iføre seg den rosa ledertrøya som tegn
på at han nå leder rittet - to sekunder foran sin antatt
hardeste konkurrent, Stefano Garzelli.
Vi sender våre gratulasjoner til Kurt Arve Arvesen!