Anette Bøe – rebellen som ble verdensmester

Anette Bøe

Foto: Else Husa

Født: 5. november 1957
Yrke: Langrennsløper og ishockeyspiller
Idrett: Langrenn, triatlon og ishockey
Klubb: Larvik Turn & Idrettsforening, Lamberseter IL, Bjerke Idrettslag, Geilo IL, Vålerenga Ishockey
Meritter: langrenn:
Vinter-OL 1980 (Lake Placid), bronse stafett
Ski-VM 1982 (Oslo), gull stafett
Ski-VM 1985 (Seefeld), gull på 5 og 10 km, sølv stafett og bronse 20 km
Ski-VM 1987 (Oberstdorf), sølv stafett
NM: 3 gull-, 4 sølv- og 4 bronsemedaljer
8 individuelle seire i verdenscuprenn, inkludert 2 seire på 20 km i Holmenkollrennene (1984 og 1985)
Vinner av verdenscupen sammenlagt 1984/85
Seier i Lahtispelen
Seier i Svenska Skidspelen
Ishockey:
2 ganger NM-vinner 
Triatlon:
EM halvtriatlon i 1987 (Bayern), 7. plass
NM-gull i triatlon (uoffisielt mesterskap)
Sykkelritt: 
Vant et verdenscuprenn i terrengsykling sammen med Ole Christian Silseth i 1989 og ble nummer 3 sammenlagt
Utmerkelser:
Holmenkollmedaljen 1985
Sportsjournalistenes statuett 1985
Porsgrunds ærespris for kvinner 1985
Egebergs Ærespris 2000 (langrenn og triatlon)

Intervjuet har stått på trykk i Kondis nr. 5–2025

Legendene

I denne spalten skal vi ikke utvanne begrepet legende, men snarere hylle dem som hylles bør: De virkelig store norske Kondis-legendene.

Anette Bøe vokste opp i snøfattige Vestfold.

– Det var så mye å finne på i Larvik, sier Anette. – Det var et aktivt idrettsmiljø med mange muligheter der. Jeg seilte jolle, drev med brettseiling, stod på skøyter på Farrisvannet og sparket fotball med guttene. Det var mange gode idrettsutøvere å se opp til: syklisten Dag Erik Pedersen, skøyteløperen Bjørg Eva Jensen og svømmerne Guri Kogstad og Tom Walle for å nevne noen. Ellers var jeg inspirert av Ingrid Wigernæs. Hun hadde et foredrag i Larvik, og jeg ble rett og slett «starstrucked» av henne, erindrer hun.

– Jeg hadde gode kompiser i Hallvar Thoresen og Lasse Leinæs. Hallvar hjalp meg med matteleksene, og vi spilte fotball sammen. Vi var ofte hjemme hos Lasse. Moren hans lagde god mat og leste eventyr for oss. Jeg vil si at jeg hadde en trygg og god oppvekst, mimrer Anette.

Det var ikke selvsagt at Anette skulle satse på langrenn. Faren Albert hadde imidlertid som en av de første i Norge fått tildelt skistipend i USA. Anette innrømmer at farens interesse for og erfaring fra vinteridretten var en sterk motivasjonsfaktor for henne. Moren var ikke helt borte hun heller, med en hopprekord på nær 50 meter.

Foreldrene oppfordret og støttet datteren i skisporet, og det var ofte lange kjøreturer på leting etter snø å trene på når det var for mye innslag av gress på Lovisenlund fotballstadion og mer grus enn snø i Bøkeskogen.

Streng oppdragelse

Anette forteller om dette og hint i kapitlet «Glimt fra oppveksten min» i bind 6 i serien «Mitt kjære Larvik».

Oppdragelsen beskriver hun ellers som ganske streng: «Det var for eksempel aldri snakk om å få lov til å gå fra bordet før alt på tallerkenen var spist opp. Det å lære å spise «pent», ikke veive med armer og bestikk, var også en øvelse jeg måtte gjennom. Det hjemmebaserte «kurset» gikk ut på å få i seg maten ved hjelp av kniv og gaffel i hendene, og en spiseskje klemt under hver overarm».

– Jeg fikk en jevnaldrende konkurrent på ski i Lisbeth Dahl Hansen; det var også noe som trakk meg til skisporet. Hun var god, og det tok litt tid før jeg greide å slå henne, forteller Anette videre.

I 13-årsklassen var de jevngode. I et intervju med en avis i Larvik kommenterte Anette at hun vant kretsrennet i Svarstad på denne måten:

– Ja, men det var ikke helt real fight. Lisbeth hadde smurt seg bort, og jeg hadde fine ski. Det må være like forhold, føyde hun til og viste som tenårig en sterk utviklet rettferdighetssans.

En langrennsløper tar form

Den første treneren var Tor Torgersen, friidrettsutøveren som etter at han la opp, ble gymnastikklærer ved Larvik gymnas og trener i Larvik Turn & Idrettsforening. Han behersket både langrenn, svømming og friidrett.

– Han lærte meg å trene hardt, og vi kalte ham «Blod-Tor», sier Anette.

Fra og med andre året på Larvik Gymnas ble det ordnet slik at Anette flyttet til Oslo i vinterhalvåret, gikk på Riis gymnas og fikk trene i langrennsløypene i Holmenkollen under mer stabile snøforhold.

– Det var mye trening og mye reiselogistikk og ellers ganske ensomt, sier Anette om dette arrangementet. Det var stritt, men det gikk det også.

Etter gymnaset gikk Anette ett år på Ringerike folkehøyskole. Det var noe hun valgte for å få nok poeng til å komme inn på Norges idrettshøgskole. Hun trente fortsatt hardt, ble stadig bedre, og kom med på landslaget for juniorer det siste året det var aktuelt.

På vei mot kronåret

Anette tar sitt første NM-gull på 5 km i Steinkjer i 1979. I 1980 er det OL i Lake Placid. Anette blir tatt ut og går på stafettlaget som tar bronse.

– Det var den første internasjonale medaljen, og det var stort, forteller hun.

Det andre NM-gullet kommer på 20 km på Eidsvoll i 1981, og året etter blir hun tatt ut til VM i Oslo og deltar på stafettlaget som vinner gull. Individuelt blir det også brukbare plasseringer med fjerdeplass på 5 km, femteplass på 10 km og åttendeplass på 20 km. Hun er i god utvikling og en å regne med i skieliten.

I 1984 er det OL i Sarajevo. Anette som har slitt med astma, blir likevel tatt ut som reserve, men får ikke gå en eneste distanse. Det tar hun ikke med godt humør. Vel hjemme igjen tar hun revansje på 20 km i Holmenkollen. Rolf Arne Odiin i VG slår fast at idretts-Norge jubler først og fremst for Anette Bøe som er publikums kjæledegge med sitt utadvendte vesen, og at hennes oppreisning etter en lang vinter med mye motgang, gikk rett hjem i alle stuer (VG fredag 9. mars 1984).

Fristilpilot

Anette ønsker å bli en enda bedre utøver og tester ut nye treningsformer: høydetrening og skøyteteknikk.

– Det var ikke så lett å teste nyheter. Det var ulike meninger og diskusjoner om høydetrening kunne være doping og skøyting ulovlig.

Skiforbundet og landslagsledelsen hørte til de skeptiske, men Anette begynner å teste ut skøyteteknikken som hun ser komme og har stor tro på. Hun får imidlertid ikke med seg verken trenerne, Skiforbundet eller de andre skijentene fullt ut.

Hun velger et nytt skimerke, østerrikske Kästle, og samarbeider tett på produsenten med å få utviklet ski som passer henne og som har bra spenst. Anette vil ha revansje, er risikovillig og satser. Ny trener for damelandslaget, Arild Strømnes, har tro både på Anette og skøyteteknikken. Han syns riktignok Anette trener for mye tett opp mot viktige konkurranser og justerer ned treningsmengden før VM i Seefeld.

Bølla Bøe

Bølla Bøe var et humoristisk kallenavn som Anette fikk i ungdomsårene i surfemiljøet i Larvik. Senere har det blitt brukt med mer sårende og negativ valør. Anette sa hva hun mente uten omsvøp og var ikke så rent sjelden på kollisjonskurs med skiledelsen.

TV-reporteren Erling Borgen har ført i pennen historien om Anette Bøe slik Anette ser den, og det til tider trøblete samarbeidet fremkommer der. Nå avdøde idrettslege Thor-Øistein Endsjø har skrevet forordet «Til Anette» i boka. Der skriver han blant annet:

«Skijentene er alle forskjellige. Anette er kanskje mer «forskjellig» enn de andre. Hun er ekstremt sosial og utadvendt, men samtidig svært sårbar, og dermed avhengig av å ha et sosialt trygghetsnett rundt seg.»

Endsjø var en del av dette trygghetsmiljøet rundt Anette, noe Anette satte stor pris på, og hun tillegger ham en stor del av æren for de resultatene hun oppnådde.

Anette innrømmer at hun lett kunne bli irritert og miste fokus over bagateller og komme i klammeri med folk.

– Jeg fikk jo en del tilbakemeldinger om dette og prøvde å gjøre noe med det. Jeg fulgte et svensk avslapningskurs på kassett som hjalp meg med å finne ro og sove godt før konkurranser, og jeg gikk på kurs i mental trening hos idrettscoach Odd Rolfsen for å lære problemløsning og å tenke mer positivt.

Jublende verdensmester

Alt klaffer under VM i Seefeld. Det startet med skøyteføre, og spesialisten Anette Bøe blir dobbelt verdensmester på 5 og 10 km i tillegg til bronse på 20 km og sølv på stafett. Samme året vinner hun også verdenscupen sammenlagt inkludert 20 km i Holmenkollrennene.

Utfordrende sesong

Året etter VM-suksessen sliter Anette med ryggsmerter og deltar ikke i NM på Ski. Damelandslaget hevder seg ikke internasjonalt, og Anette kritiserer treneren Andreas Orheim som hun mener ikke har noe å tilføre innen skøyting, og hun oppfordrer skiledelsen til å gjøre noe med det. «Andreas Orheim har mange gode sider som trener, men han kan alt for lite om snøskøyting», sier hun i et intervju med Fædrelansvennen 22. januar 1986. Hun er ellers ikke alene om å kritisere skiinnsatsen dette året.

Sportssjef Dag Kaas i Skiforbundet møter den til dels massive kritikken i Nordlys 23. januar. «Det er ytterst små marginer som avgjør om man lykkes eller mislykkes i dagens internasjonale bilde,» sier han til avisen. «Den noe mislykkede langrennssesongen så langt mener jeg også kan forklares ut fra klare problemer våre beste «skøytere» har hatt i første del av sesongen. Anette Bøe, Grete Ingeborg Nykkelmo, Ove Aunli og Tor Håkon Holte har alle hatt problemer som grunner seg i sykdom. Mer skal ikke til.»

«Har ikke motstanden mot skøyting i Skiforbundets ledelse vært medvirkende?», spør Terje Morken i Nordlys.

«Vi har vært skeptiske til utviklingen og er fortsatt det. Ikke mot skøytingen som sådan, men (...) til hvordan problemene i forhold til den klassiske stil skal løses. Jeg tror ikke dette har betydd noe negativt for våre løpere. At andre har vært flinkere til å tilegne seg den nye teknikken, får vi bare ta til etterretning og gjøre de nødvendige endringer foran VM-sesongen neste år», sier Dag Kaas.

Langrenn i to spor

Ski-VM 1987 blir arrangert i Oberstdorf i Tyskland. Det internasjonale skiforbundet hadde nå bestemt seg for å regulere øvelsene slik at det ble egne renn for klassisk skiteknikk og egne for fri teknikk.

Anette er med på damelaget som tar sølv på stafetten som går i fristil.

Siste internasjonale deltakelse i langrenn for Anette Bøe blir OL i Calgary der hun går 20 km fristil, men uten å komme på pallen.

Ginseng-bonanza i Lahtis

Under VM i Lahtis fikk naturpreparatet ginseng like stor, om ikke større, oppmerksomhet i norske media enn idrettsprestasjonene. Anette Bøe var i Lahtis som delegat for Det internasjonale skiforbundet med spesielt ansvar for de små idrettsnasjonenes utøvere, blant annet Kina.

Hun hadde med seg et nytt ginsengprodukt, tenkt som en gave til langrennsjentene. Bergens Tidende slo opp denne saken som om hun hadde forsøkt å gi dem tabletter som kunne inneholde det forbudte stoffet efedrin og dermed være doping. Bøe ble i tillegg mistenkeliggjort fordi hun selv hadde brukt ginseng. Medisinsk ansvarlig Inggard Lereim slo imidlertid fast at det ikke fantes belegg for at ginseng har noen virkning i det hele tatt, og at ginseng heller ikke stod på dopinglista (Bergens Tidende 24. februar 1989). [1]

Saken fikk et rettslig etterspill som endte med at Anette Bøe fikk en økonomisk kompensasjon fra aktuelle media. Det hadde likevel vært en stor påkjenning, og skiene ble parkert i boden.

Anette reiste seg igjen som idrettsutøver, men innenfor andre idrettsgrener. Sammen med syklist Ole Christian Silseth vant hun et verdenscuprenn i mountainbike i 1989 og ble nummer tre sammenlagt. Hun ble norsk mester i triatlon og to ganger norgesmester i ishockey. Vel fortjent fikk hun Egebergs Ærespris i 2000 for allsidig idrett (langrenn og triatlon).

I dag har hun også funnet igjen skigleden på hytta i Uvdal der hun og samboer Hans Petter bor store deler av året.

[1] En henvendelse fra Kondis til Antidoping Norge om forholdet mellom ginseng og efedrin, bekrefter at ginseng i seg selv ikke inneholder efedrin og heller ikke i dag står på dopinglista. At kosttilskudd med ginseng kan ha vært tilsatt efedrin som kommer fra en annen plante (Ephedra), er imidlertid ikke utenkelig.

Terje Bogen om Anette Bøe

– Anette var en meget spesiell idrettsutøver som vokste opp i et forretningsmiljø i Larvik hvor både hennes far og mor drev butikker og forretninger av forskjellig slag. Hennes far Albert var kanskje Larviks mest kjente forretningsmann på den tiden Anette vokste opp.

Pappa Albert var opptatt av at Anette skulle få best mulig treningsmiljø og spurte om jeg kunne hjelpe henne. Hun meldte seg inn i Bjerke IL og fikk treningskamerater som Lars Erik Eriksen, Øyvind Sandholt, Karl Kristian Aketun, Dag Atle Bjørkheim, Leiv Berg, Peder Hagen og Bjørn Dæhlie for å nevne noen av de landslagsløperne som markerte seg på slutten 70-tallet / begynnelsen av 80-tallet. Da mange kjente løpere på herresiden kom til Bjerke, begynte også flere damer å slutte seg til etter at Anette ble med i vår langrennsgjeng.

Jeg lot ofte jentene trene sammen med gutta og er sikker på at det gjorde jentene tøffere og sterkere enn de fleste konkurrentene som bare trente i jentegrupper.

Vi var de første i Norge som begynte med høydetrening. Det gav gode resultater, men ble kritisert av Skiforbundet. Under NM på Lillehammer i 1983 ble vi beskyldt for doping, og daværende skipresident truet med å diskvalifisere løpere fra Bjerke som kom fra høydeopphold.

Anette hadde et enormt pågangsmot. Det var alltid full innsats; hun ga aldri opp om hun ikke lyktes hundre prosent. Hun hadde stor treningsiver og ville alltid prøve å vinne. Hun var som andre idrettsutøvere sånn passe egoistisk, men hadde også omsorg for andre utøvere og var nesten alltid i godt humør – men hadde nok temperament til å få oppfylt sine ambisjoner. Hun var alltid motivert til å prøve å bli en bedre langrennsløper og lyttet alltid til råd for å forbedre teknikken sin. Hun var langt snillere enn det hennes konkurrenter ville ha det til, så i mange tilfeller fikk hun urettferdig omtale både i pressen og blant konkurrentene.

Veien som førte frem til en VM-tittel, var ikke bare enkel, og FIS gjorde den heller ikke lettere ved ikke å ta stilling til nye teknikker som var på full fart inn i langrennssporten. Amerikaneren Bill Koch hadde startet med å skøyte med den ene skien i VM 1982 i Oslo med gode resultater. Ove Aunli begynte å følge opp dette, og flere kom til etter hvert. Anette var kanskje den av jentene som behersket dette best. Hun var også ganske god på vanlige skøyter, og ble senere spiller på ishockeylandslaget.

Anette hadde forberedt seg på den nye stilarten og ble verdensmester med klar margin! Overraskende for mange, men ikke for meg. Jeg sa til pappa Albert før start at i dag vinner Anette, men da trodde han jeg var blitt gal!