Annerledesløperen: Løpeglede – på godt og vondt

Artikkelen har stått på trykk i Kondis nr. 8-2021

Det var meldt kraftig nedbør første søndag i oktober. Jeg gledet meg derfor ikke til årets virtuelle London Maraton. Men denne gangen skulle jeg ha med mannen – på hans maratondebut – så det gjaldt å gjøre det beste ut av den ekstremt våte dagen.

For en dag! Jeg visste at jeg kom til å være ute i mange timer, så det gjaldt å løpe i regntøy, og det gikk overraskende bra. Jeg løp faktisk en del god mer enn jeg hadde sett for meg. Vi la opp til runder på 9,5 km fra huset vårt, noe som viste seg å være smart. Vi gikk inn i huset etter hver runde, hev regntøyet i tørketrommelen, fikk i oss noen skiver og dro ut igjen. Været var surt og bittert, men vi var bestemte på å gjennomføre.

Tidtakingstrøbbel

Så kom katastrofen. Man måtte løpe med den offisielle løpsappen og egen app i tillegg. London Maraton-appen kunne stoppes hvis man tok pause selv om den fortsatte å telle bruttotid. Etter pause 3 ville ikke tidtakingen starte opp igjen. Jeg brukte lang tid på å prøve å finne ut av dette og skjønte til slutt at jeg måtte fortsette med den andre appen. Også der var det et problem – den andre appen hadde registrert 1 km mindre tilbakelagt distanse enn løpsappen.

Når man allerede har holdt på i mange timer, er det ikke morsomt i å miste en del tid og måtte løpe ekstra. Men må man, så må man. Akkurat idet jeg skulle ut døra igjen, kom mannen min hjem, ferdig etter en kjempeinnsats. Dessverre var jeg ikke i humør til å gi ham den gratulasjonen han fortjente, og jeg fortsatte på odysseen min.

Nå ble løpeintervallene kortere, og det hjalp ikke akkurat med det tunge regnet og flomtilstandene, forårsaket av at avløpene langs veien ikke taklet forholdene. Og selvfølgelig, når det begynner å gå galt, må det fortsette å gå galt. Da jeg stoppet for å sjekke hvordan det gikk, oppdaget jeg at app 2 plutselig hadde avsluttet registreringen.

Negative tanker

Heldigvis oppdaget jeg det fort, men nå kom nye negative tanker. Ville nettsiden til London Maraton godta innsending av to tidsfiler? For å gjøre moroa enda større, startet London Maraton-appen igjen da jeg tok den neste og forhåpentligvis siste pausen. Hva skulle jeg gjøre? Skulle jeg fullføre i løpsappen? Det betød at jeg ville ende opp med å løpe et ultraløp på 50 km, og ikke 42,2. Det fristet lite.

Det var mange tanker som kretset rundt hodet mitt, altså. Stakkars familien min hadde brukt mobilene sine til lå følge med meg i løpet, og de sto ute på gata for å heie meg i mål etter hvert. Jeg var derimot usikker på om jeg fikk lov til å betrakte meg som ferdig og klarte ikke å smile. Ikke før jeg kom meg i hus og fikk sjekket at det gikk an å laste opp begge sett med resultater som Word-fil.

Du har sikkert hørt at vi alle sier at vi aldri kommer til å løpe maraton igjen, men at vi ombestemmer oss dagen etter? To måneder har gått siden London Maraton-dagen, og jeg kan love at jeg står fast ved at jeg ikke kommer til å løpe virtuell maraton igjen. Prøvelsen er hard nok uten publikum som heier og et opplegg rundt deg. Medaljen og T-skjorta er rett og slett ikke verdt en slik dag. Jeg får uansett være fornøyd med at jeg fikk vist, enda en gang, at jeg er sta.

Siste utsatt konkurranse

Bare et par uker senere fikk jeg endelig prøve Hytteplanmila, som omtaler seg selv som Norges raskeste 10 km. Opplegget rundt var proft. Det var bra med parkering, toaletter, boller, og vi fikk utdelt fint tøy. Det var godt å være blant mange andre. Jeg ble imponert da de utsatte starten på grunn av en ulykke på motorveien som hindret mange i å rekke frem i tide. Løypa var ikke fullt så flat som jeg hadde trodd ut fra beskrivelsen av løpet, så jeg opplevde det som til tider krevende, men hyggelig dog.

Med Hytteplanmila var jeg ferdig med alle de utsatte konkurransene, og jeg føler meg lettet. Jeg har selvfølgelig allerede meldt meg på flere løp i 2022. Jeg har da prøvd å være fornuftig og droppe noen faste poster. Det er jo så mange artige løp der ute, så jeg prøver å la det bli rom for nye opplevelser.

parkrun lever videre

Jeg har nå funnet overskuddet til igjen å bidra til frivilligheten. Jeg har vært fast til stede på parkrun siden løpet kom tilbake i slutten av august. Det kom også et nytt tilskudd til familien i slutten av september da Nansenparken Fornebu parkrun startet opp. Det er en fin kontrast til bakkete Tøyen, med flott løype rundt Nansenparken. I høst ble det flere besøk dit, både som løper og frivillig.

Ellers har jeg vært tilbake på Tøyen. Løypa er endret litt på grunn av bygging av et nytt offentlig bad. Jeg har bare løpt noen få ganger – bakkene krever litt, det skal jeg ikke nekte for. Den egentlige grunnen er at jeg synes at det beste er å være frivillig. Det har vært fint å være tilbake i parken og småskravle med vennene mine.

De kalde morgenene som vi har nå i begynnelsen av vinteren, har vært litt utfordrende. Dette er bare et 5 km-løp, men å stå ute i kulda for å registrere tid og dele ut plassbrikker kan være litt tøft. Spesielt når man skjønner at det blir færre feilregistreringer om man ikke har på seg hansker! Da hutrer vi og ler over hvor kaldt det er.

Samtidig så gjør dette fellesskapet at man merker mindre til de lave temperaturene. Tenk at så mange mennesker er villige til å stå opp tidlig en lørdags morgen for å lage et løp til glede for andre! Ikke vær redd, jeg har skjønt at jeg ikke kan gjemme meg bak frivilligvesten for alltid. Jeg skal være med å løpe neste gang.

Løping i julesesongen

Snart er det jul. Da er det to ting som er klare for meg. Den ene er at jeg ikke skal løpe vintermaraton igjen. Jeg har prøvd et flott arrangement to ganger, men jeg løper for sakte til at det blir annet enn langdrygt. Den andre er at jeg gleder meg til å være ute i den trygge friske luften sammen med venner. Selv om mange har det travelt, rekker man å løpe parkrun på en lørdag, selv om det er 1. juledag eller 1. nyttårsdag.

Er du alene og ikke har så mange å løpe sammen med, og det ikke frister å melde deg på en konkurranse, kan du se om det er et parkrun nær deg, og om de arrangerer løp på helligdagene. Du får ikke bedre stemning enn av å løpe sammen med likesinnede i jula!

Om artikkelforfatteren

Cristina Pulido Ulvang (f. 1967) er en translatør som kompenserer for stillesittende arbeid ved å løpe. Hun har ingen treningshistorie fra ungdomstiden, men hun har vært aktiv løper de siste fem årene. Hun er opptatt av å motivere barna sine til å være aktive, og liker best turer der hun kan se fjorden. (Foto: Emilia Pulido Ulvang)