Bli med Sondre Skjelvik gjennom Tokyo Marathon og les hvordan han trener

Under årets Tokyo Marathon var det varslet en mulig verdensrekord, det skjedde ikke. Men det gikk fort for flere, og vinnertider på 2.05.30 (menn) og 2.19.51 (kvinner) er i verdensklasse. Japanske Yutyva Shitara noterte 2.06.11 som var japansk rekord. Litt lengre ned på resultatlista fant vi de norske. Aller best var Jon Arne Gaundal som løp på 2.23.35, mens Sondre Skjelvik løp på 2.30.57 Begge satte personlige rekorder og det med kraftig forbedringer av tidligere rekorder. Gaundal hadde 2.29,38 fra Amsterdam 2016 og Skjelvik hadde 2.39.27 fra Amsterdam i 2017. Rekordforbedringer på henholdsvis seks minutter og åtte minutter på dette nivået er kraftige saker.

Kondis har tatt en prat med gutta som nå er nr..1 og nr.3 på maratonstatistikken.

Her kan du lese om Sondre Skjelvik Jon Arne Gaundal og hvordan han trener.

Les også: Saken med Jon Arne Gaundal og hvordan han trener.

Kondis---Hvem er Sondre Skjelvik?

Sondre-- Sondre Skjelvik er en fyr som rett og slett elsker å løpe og digger det meste rundt løpingen. Spesielt alle de hyggelige menneskene en møter! I tillegg er det selvfølgelig kult når ting går på skinner og du løper et bra løp, men i bunn og grunn er det miljøet rundt og selve treningen som gjør løping til en viktig del av mitt liv! Utenom løpingen jobber jeg med idrett og prøver å være sosial så ofte muligheten byr seg!

Kondis--- Hvorfor begynte du å løpe?

Sondre-- Sondre Skjelvik begynte å løpe fordi han trengte å gå ned noen kilo i vekt da han var 18 år. Det ble for mye sjokoladeboller og snus på videregående – dermed var det noen ekstra kosekilo som måtte av!
I starten var målet å gå ned i vekt, deretter ble målet å kunne løpe en runde jeg løp ofte, uten pause, så ble målet å løpe 10km under 40, osv osv. Nå er målet å løpe maraton under 2:20 i løpet av noen år. Rart hvordan ting utvikler seg?

Sondre med tommelen opp etter å ha fullført Amsterdam Marathon på 2.39.27 i 2017. Ved hans side står Olger Brevik Pedersen som om få uker satser på 2.29 i Rotterdam Marathon, etter å ha løpt på 1.11.43 i Den Haag Foto: Skjelviks Facebookside


Kondis--- Etter Amsterdam Marathon ble du med i teamet til Ingrid Kristiansen
Hvordan endret det treningen og instillingen til løpingen?

Sondre --Jeg har aldri trent seriøst sammen med noen, hvis du utelukker noen år med fotball – der jeg egentlig ikke var hverken spesielt talentfull eller seriøst. Dermed var det for det første en stor opplevelse for meg å få et skikkelig miljø rundt løpingen – det å kunne diskutere trening med noen som er like interessert som deg selv, og som prioriterer det like høyt som deg var kul opplevelse. I tillegg vokser jeg på andres prestasjoner og drømmer, så det har åpenbart vært en stor inspirasjonskilde til min trening, spesielt nå frem mot Tokyo har jeg brukt de andre i teamet som stor motivasjon.

Sondre med flere av løperne som trenes av Ingrid Kristiansen med Operaen i bakgrunnen. Foto: Skjelviks Facebookside

Treningen har forandret seg veldig. Jeg trente sjelden over 100km i uka før, men jeg trente mye hardere. Jeg var sliten etter kvalitetsøkter og trengte tid på å komme meg. Nå trener jeg på generell basis mye roligere! Jeg trener aldri over terskelpuls på intervaller, trener veldig rolig når jeg skal løpe rolig – og jeg løper aldri hardt på langturene mine. Dette medfører også at jeg har økt mengden mye, og kan nå ofte løpe uker på 150-170km, og det føles mindre tungt enn før.

Intervalldragene mine er også blitt noe kortere – før kunne jeg kjøre opp mot 4x5000m, det gjør jeg aldri lenger. En kvalitetsøkt er omtrent 8-10km med rask løping – resten er oppvarming og nedjogg. Det vil med andre ord si at jeg trener ganske lite hardt i løpet av en uke. Som jeg har lært det siste året: «Spar den raske løpingen til konkurransen – det er ikke vits å vinne treningen på onsdag». Jeg har rett og slett endret treningen og tanken rundt trening ganske fundamentalt.
I tillegg har jeg MYE mer fokus på å nyte veien mot målet – dette medfører at jeg ikke er så veldig nervøs før de store løpene heller – fordi det viktigste er faktisk det å ha det gøy på trening. Resultatene får komme i andre rekke.

Kondis---Fortell om sjølve løpet i Tokyo og arrangementet

Sondre---25.september fikk jeg en mail fra Tokyo Marathon: **Tokyo Marathon 2018 Notification of the Lottery Result / Accepted**. Først trodde jeg nesten det var en spøk. Jeg hadde slengt inn en søknad i den generelle søknadsbunken, der et fåtall av de 400 000 som søker får plass. Utrolig nok ble jeg ved første forsøk valgt ut til å være en av de heldige. På daværende tidspunkt var min personlige rekord 2:47, fra New York i 2016, og jeg var derfor ikke tidskvalifisert til å delta i Tokyo. I nesten samme åndedrag som jeg åpnet mailen bestilte jeg flybilletter – Tokyo skulle løpes! Under kommer min beskrivelse av det som må beskrives som et fantastisk arrangement og en innholdsrik opplevelse!

Slik opplevde Sondre Tokyo Marathon

Klokken er 05:30. Jeg er mindre nervøs enn jeg bruker å være, nesten rolig. Koker kaffe og lager meg fire lyse skiver med jordbærsyltetøy. Går på do, spiser to tabletter Imodium, taper brystvortene, kler på meg og oppdaterer Instagram med «Lets run 42.2km». Ringer pappa en siste gang før jeg forlater hotellrommet. Jeg deler en taxi med tre briter jeg møtte ved frokosten dagen før. Hyggelig, og smånervøs stemning mens vi suser gjennom Shinjuku på vei mot startområdet. Da jeg ikke var tidskvalifisert var jeg dessverre ikke seedet i fremste gruppe, og måtte dermed starte bak sub-elite – med andre ord var det viktig for meg å være fremst i mitt felt. Dermed måtte jeg tilbringe 60 minutter i felt B, og da gradestokken viste 4-5 grader tar det ikke lange tiden før jeg begynner å fryse. Jeg prøver så godt jeg kan å holde varmen, men inneklemt mellom tusenvis av nervøse japanere er det begrenset hvor mye jeg kan få beveget meg. Jeg innser at jeg kommer til å være iskald i det startskuddet går.

Jeg veksler noen ord med en hyggelig mann fra Island. Han er så gavmild at han gir meg en flaske vann som han har fått smuglet inn i startområdet. Jeg er han faktisk evig takknemlig, fordi 20 minutter før start må jeg urinere. Å tisse på en flaske med potensielt 35000 tilskuere er for mange uaktuelt, men for meg er det enda mer uaktuelt å starte en maraton med en pressende blære. Jeg gjør mitt og kaster flaska sammen med noen klær jeg har funnet frem som ikke skal være med hjem til Norge igjen. 3 sekunder til start, jeg er klar. PANG! Ingen beveger seg. Det tar noen sekunder før jeg skjønner at jeg har bommet med fem minutter. Nedtellingen som jeg har fulgt med på den siste timen var ikke til løperne, men til de som skal gjennomføre i rullestol. Dermed blir det fem ekstra lange minutter iført kun splitshorts, singlet, hansker og en klassisk gratisbuff. Fem minutter senere skjelver jeg i det startskuddet går. PANG. Denne gangen er det reelt.

KM 1:
De første 100-200 meterne er det mest kaotiske jeg har opplevd i et løp. Vi beveger oss bølgende fremover, mest påvirket av de som dytter bak oss. Flere rundt meg snubler i hverandre, og jeg prøver så godt jeg kan å holde meg på beina. Det blir slengt noen ord jeg antar ikke er hyggelige fra både lokale og tilreisende. Sett i retrospekt var det en eksotisk opplevelse, der og da var jeg mest frustrert over at vi hadde passert startstreken og nesten ikke bevegde oss fremover. Etter noen kaotiske minutter har feltet fått en slags orden. Folk løper fortsatt som gale, og jeg ser rundt meg og tenker: «herregud det er mange som kommer til å sprekke». Tilsynelatende finner alle de 2-3 tusen første menneskene ut at 3:40/km er passende tempo. For meg er det helt ypperlig, så jeg ligger midt i feltet og tenker: «bruk så lite krefter som mulig – ikke stress».

KM 2-4:
Rusen av å løpe nedover Shinjuku, med tusenvis av tilskuere er definitivt tilstede. Jeg følger godt med på passeringene, er fortsatt iskald, men svært konsentrert. De første 5 kilometerne er slakt nedover, og jeg synes kanskje ikke jeg får det billig nok til at jeg vet det går nedover. Tanken om at jeg har dårlige bein begynner allerede nå å streife gjennom hodet mitt. Det er en kjip følelse å ha før det har gått 20 minutter av en maraton.

KM 5-9:
De første 5 passeres på 18:10 som er på skjema til 2:35. Allerede nå begynner jeg å passere ganske mange mennesker. Løypa flater ut, og noen puster og peser som om de er på oppløpet. Det er åpenbart at det ikke er 2000 mennesker som skal løpe med 3:40/km til mål. Samtidig som jeg holder jevn fart merker jeg at det har flatet ut. Det føles tungt. I tillegg kjenner jeg fortsatt ikke noe til tærne eller fingrene mine. Akkurat den samme magefølelsen som jeg hadde etter 5km i Paris og etter 28km i Amsterdam fyller hodet med destruktive tanker. Hodet er ikke der det bør være! «Tenk at jeg orker å reise helt til Japan for å løpe langs denne løypa. Og alle disse slitsomme folka som roper til oss. I tillegg sitter masse folk våkne i Norge for å følge med på meg. Tenk når de ser at jeg sprekker etter 15km. Kanskje det er best å bare droppe allerede nå? Legge ut på Instagram at jeg er syk eller noe.» Slike tanker raste gjennom hodet mitt hele denne perioden. På dette tidspunktet var jeg oppriktig talt usikker på om jeg kom til å fullføre.

KM 10-15:
De første 10 går unna på 36:32. Kilometerne fra 6-10 går altså på 18:22 og er dermed saktere enn de første 5. Etter 10km spiser jeg min første gel og skyller ned med vann. Jeg bestemmer meg for å teste ut sportsdrikken også. Den er godt tynnet ut og jeg tenker at det er bra – da kan den eventuelt drikkes ved behov. Varmen i tærne kommer tilbake rundt 10km og hanskene kastes etter 12. Sakte, men sikkert begynner jeg å føle meg OK. Tankene går fra å være utelukkende negative til å bli mer konstruktive: «Dette er bedre, nå må du være smart. Husk på det Ingrid har sagt – ikke stress – vær tålmodig! Kom deg til 28km – det var der du fikk det i Amsterdam.» Det føles på ingen måte skikkelig bra enda, men det er bedring – og den veien har det aldri gått i et maraton før! I tillegg begynner jeg å sette pris på publikum, som ikke kan beskrives som noe annet enn fantastisk!

KM 16-20:
Jeg passerer 15km på 54:41, og jeg er faktisk plutselig litt foran skjema til 2:35. Jeg tenker fortsatt at jeg må holde igjen, og at det uansett blir vondt! Forberedelsene til å ha det vondt begynner også – jeg visualiserer at jeg ved 30km har kjempevondt, men at jeg øker farten fra 3:40 til 3:35/km. Ting føles bedre og bedre.

KM 20-26:
Jevnt og trutt løper jeg stille og rolig frem til passering 25km. Jeg spiser min tredje gel og skyller ned med både sportsdrikk og vann. For første gang i løpet av dagen gulper jeg ikke etterpå. Det føles ut som kroppen tar opp næringen og jeg føler meg utrolig bra. Kilometer nummer 26 er det absolutte vendepunkt for meg i Tokyos gater. Jeg begynner å tenke på persen min på halvmaraton fra Bodø. Hvordan jeg løp siste halvdel uten å se på klokka. Hvordan det føltes å konkurrere på feeling. Rett og slett å fly med beina, fortere enn du ante du kunne løpe! Om noen hadde sagt dette til meg ved passering 5km hadde jeg sagt «fuck off», akkurat nå føles det som verdens mest naturlig ting. Jeg passerer 26 kilometer – trykker på midterste knappen på venstresiden av min Garmin 935 og ser 10:45 komme opp. Klokkemodus. Til helvette med det – nå skal jeg kose meg. En time til og du er i mål! 16 kilometer. Løp det så fort du makter!

KM 27-41:
Jeg skriver dette på flyet hjem fra Tokyo – og det er første gang jeg har sett nøye på tallene etter at jeg kom i mål. Jeg fikk faktisk frysninger og tendenser til å bli alvorlig preget (i positiv forstand) av å gå igjennom kilometertidene mine fra 27-41. Der og da føltes det som jeg fløy. Der og da lekte jeg meg. Om ord kunne beskrive følelsen det er å løpe disse splittene (i forhold til mitt nivå selvfølgelig) hadde jeg skrevet en bok som ville gjort meg til millionær:

27: 3:28
28: 3:38
29: 3:27
30: 3:35
31: 3:24
32: 3:28
33: 3:29
34: 3:31
35: 3:27
36: 3:27
37: 3:24
38: 3:21
39: 3:25
40: 3:21
41: 3:26

Jeg løper altså min raskeste 10k under hele løpet mellom km 31 og 41. De to raskeste tusenmeterne i hele løpet er km 38 og km 40. Før start kunne jeg betalt store summer for å få oppleve dette. Jeg løper 10k etter passering 30km på omtrent 34:40 – for et år siden hadde det vært persen min! Smerten og flyten er fullstendig i balanse og du løper akkurat så fort som beina klarer å bære deg. Du flyr forbi mennesker (bare mellom 40 og 42 sprang jeg forbi 20 stykk) og du føler deg rett og slett som en konge! Jeg burde kanskje si at jeg følte meg som en keiser, siden løpet gikk i Japan, men der og da er det kun konge som beskriver hvordan jeg følte meg.

dir="ltr">Etter 41km titter jeg ned på klokka, bytter til totaltid og ser at jeg faktisk kan løpe på 2:30 med en skikkelig rask siste km. Oppløpet er en lang strekke på en smal vei før vi svinger til venstre og ut på en åpen plass. Jeg bestemmer meg for å ta igjen en mann foran meg. Han tar jeg igjen etter 300m. Før målstreken rekker jeg å krysse 4-5 til, og de siste 50 meterne kaster jeg meg foran tre stykk. Jeg ramler over målstreken og hiver etter pusten. Aldri har jeg vært så andpusten over mål på maraton – beina har stoppa meg før pusten. Etter noen sekunder liggende vannrett reiser jeg meg opp. Den japanske kvinnelige mesteren dundrer inn over målstreken, jublende. Jeg jubler også. Høyt. Folk ser på meg. Bryr meg ikke. Ser ned på klokka: 2:30:57. Fire minutter raskere enn jeg hadde tenkt på forhånd. Første halvdel på omtrent 1:16:50 og andre halvdel på omtrent 1:14:07. Jeg er takknemlig for å ha fått en slik opplevelse på maraton. Nå begynner jobben for å få den samme følelsen på nytt!

Ingrid Kristiansen etter løpet: «Dette var bra Sondre. Nå er neste mål å slå meg».

dir="ltr">Sondre: «Det må da være mulig».

Kondis--- Hvordan har du tenkt å nå dette målet? Hva er planene for 2018 (foruten å ikke drikke alkohol, les ) Hvilke konkurranser har du sett deg ut?

Sondre--Først og fremst blir målet for 2018 å inspirere og motivere enda flere til å bedrive løping i Bodø, Nordland, Nord-Norge og Norge! I tillegg skal jeg løpe Berlin halv om fire uker. Deretter skal jeg løpe (og arrangere) en del lokale løp i Bodø. Skal også løpe halvmaraton her i August og 10km både i Bodø og på Rognan (kjent fra alt fra Rognan). Det blir også Berlin Marathon på høsten 2018 og London Marathon i April 2019.
Tenker jeg skal prøve å få med meg noen flere halvmaratoner i løpet av 2018, men vi får se – har ikke spikret noe enda. Har snakket med noen venner om å stikke til Tyskland for å løpe et høstløp – vi er en gjeng som bruker å dra sammen!

I tillegg hadde det vært kult å løpe et raskt løp på bane (10000m). Får se om jeg finner et lurt sted å gjøre det!

Dette er Sondre Skjelvik sin Treningsfilosofi:

KONTINUITET OG LØPEGLEDE.
Jeg har tenkt til å kose meg på hver eneste trening, selv i stiv kuling og sludd! Det er ikke noen vits i å trene løping om du ikke synes det er tidvis morsomt – jeg er så heldig at jeg for tiden synes det er veldig morsomt! Det går selvfølgelig i bølgedaler, men jeg har troen på at jevn, god trening er nøkkelen til suksess. I tillegg skal jeg selvfølgelig legge ned kvaliteten som må til – flytte terskelen jevnt og trutt – og til slutt får vi satse på at vi er der? Det er ikke noen vits i å gjøre ting så innmari vanskelig! I tillegg kan jeg legge til at jeg har tenkt til å komme meg dit uten å ha det så himla vondt – med det mener jeg at jeg ikke trener for hardt! Tidligere løp jeg for eksempel 5x1000m så hardt jeg kunne – DET har jeg slutt med for å si det sånn!

Litt om Sondre Skjelvik

Alder: 26

Bosted: Bodø

Sivilstatus: Singel

Trener: Løping

Yrke: Aktivitetskonsulent i Bedriftsidretten (Utdannet lærer)

Klubb(er): Bodø Bauta/Team Ingrid Kristiansen

Slik trener Sondre Skjelvik - sommer og vinter

Typisk treningsuke om sommeren:

Mandag:

Økt 1 - Før jobb:

Intervalløkt:

20min oppvarming + 4-6 Stingingsløp.

8min – 6min – 4min – 3min – 2min – 1min (Pause (jogg) ½ av drag).

20min nedjogg.

Økt 2: Etter jobb:

40-60min vanlig løping.

Tirsdag:

Økt 1 – Før jobb: 40-60min løping + 4-6 SL

Økt 2 – Etter jobb: 40-60min løping + 20min styrke

Onsdag:

Økt 1 – Før jobb: 40-60min løping + 4-6 SL

Økt 2 – Etter jobb: 40-60min løping + 4-6 SL

Torsdag:

Intervalløkt:

20min oppvarming + 4-6 Stingingsløp.

4x2000m, pause 3min rask jogg – IKKE over terskel.

20min nedjogg.

Økt 2: Etter jobb:

40-60min vanlig løping.

Fredag:

Økt 1 – Før jobb: 40-60min løping + 4-6 SL

Økt 2 – Etter jobb: 40-60min løping + 4-6 SL

Lørdag:

Rolig langtur 2t – 2.5t (25-32km)

Søndag:

40-60min løping + 4-6 SL + 20min styrke.

Typisk treningsuke vinter:

Trener ganske likt på vinteren. Kanskje litt mindre fokus på fart på trening + at jeg kjører enda mindre motbakke. Mot konkurranser har jeg noen få økter der jeg trener litt i motbakke. Dette har jeg ikke om vinteren. Har også noen uker utenfor sesong der jeg trener ingenting intervall – altså bare rolig eller alternativt. Prøver å legge bort fokuset noen uker i løpet av året.

Personlige rekorder:

5 km – Aldri løpt i konkurranse

10 km – 32:36 (På trening to uker før Tokyo Maraton).

Halvmaraton – 1:13:14 (Bodø Run Festival 2017)

Maraton: 2:30:57


Rekordutvikling Maraton:

2013: 2.57.46
2014: Løp ikke maraton
2015: Løp ikke maraton
2016: 2:47:19
2017: 2:39:27
2018: 2.30.57

Sondre etter seieren i Bodø Run Festival , der han satte persen på halvmaraton. Den står nok for fall i løpet av året. Foto: Skjelviks Facebookside

Sondre Skjelvik sine beste prestasjoner:

Bodø Run Festival 2017

Jeg vant Bodø Run Festival 2017 foran Espen Skjeflo (vinner av Ultrabirken 2017) og Emil Sorsell (treningspartner fra Mo i Rana). Det var et helt sinnsykt bra løp med tanke på hvordan form jeg var i august 2017. Tidsmessig (sammenliknet med Tokyo) er vel 1:13:14 mindre imponerende, men jeg har trent veldig godt siden da. Jeg husker jeg var helt sjokkert da jeg kom over målstreken og så tiden min, for jeg hadde som mål å løpe 1:15:59. Siden da har jeg hatt en ganske bra utvikling og Tokyo var vel egentlig mer ventet enn seieren i Bodø.

Tokyo Marathon 2018:

dir="ltr">Mitt eneste maraton der jeg ikke har møtt veggen! Med 3 minutter negativ splitt må jeg innrømme at det nesten ikke kunne vært bedre. Sprang siste mila like fort som jeg ville løpt en mil alene i 2017. God følelse!

Du kan finner ham på Instagram her: @runningpapi

Les også fra andre medier:
Sondre tar et friår fra alkoholen: - Nå skal jeg vinne festen uten alkohol
Bodøs raskeste mann får idretten som fulltidsjobb (Betalingsmur)