Cato Thunes' opplevelse av Grue halvmaraton 1. mai

Det lille ekstra

Noen ganger må jeg unne meg noe ekstra. Turen til Grue halvmaraton 1. mai var en slik anledning. Jeg brukte heller ikke veldig lang tid på å overtale min kone, eldste datter og barnebarna Hedda og Sonja til å bli med på en hyggelig overnattingstur til Skaslien Gjestgiveri i Innlandet. Vi reiste fra Drammen til Grue lørdag ettermiddag. Med ett ammestopp og én tissepause, brukte vi 2 t 30 min opp.

Etter å ha sjekket inn på rommet i en lun og hjemmekoselige atmosfære, satte vi oss til bords med hvit duk. Det er stas! To-retters må til dagen før 21,1 kilometer skal erobres. Etter en fortreffelig middag, sovnet flokken godt. Selv lå jeg og telte «sauer». Siden jeg gikk i «Covid-vifta» før Berlin halvmaraton, var jeg spent på å få testet formen, ganske nøyaktig én måned etter at jeg testet positivt.

Jeg våknet grytidlig i morges for å sjekke forholdene. Yr og Storm har ikke vært helt enige om hvordan løpsforholdene kom til å bli, derfor måtte jeg som alltid vente til løpsdagen for å finne ut av det.

Når alt stemmer

Temperaturen var perfekt og viste ca. 5 plussgrader kl.07.30. Vind er jeg ikke glad i, og var fornøyd med at flaggene så og si hang rett ned. Ifølge værmeldingen skulle temperaturen kl. 12.50 bli 12-14 plussgrader, og vinden ha akkurat nok kraft i seg til å kruse flaggene litt i kastene. Slik ble det også.

Det er viktig med riktig «fuel» til rett tidspunkt. Derfor entret mitt følge og den gamle rønneren frokostbordet på Skaslien Gjestgiveri presis kl.08.00. Selv om jeg elsker koldtbord og hotellfrokoster, gikk jeg for den sikre maratonmaten i dag. Det ble fire fine skiver med lyst brød, syltetøy og brunost, ett glass eplejuice og to kopper kaffe, - that's it! Med denne menyen som fundament i magen, vil den lille «toppingen» kl.10.30 bidra til at jeg blir løpsklar.

Etter tannpuss, besiktiget vi traséen og forsto ganske raskt at her ligger alt til rett for at det kan gå fort. Flatere enn dette er det vel ikke mulig å få det. Vi skal løpe to like runder, for så å avslutte de siste 2 kilometerne i litt utforbakke. I følge Yr.no, skulle vi da få vinden i ryggen inn til mål. Det slo ikke helt til, men «motvinden» var ikke det som sinket meg i dag.

Barn og voksne i løpsglede

Familiearrangement: Foresatte og barn med felles løpsopplevelse er mangelvare. (Foto: Cato Thunes)

Med 273 påmeldte, fordelt på 73 i barneløpet og 200 på halvmaraton, må arrangørene være godt fornøyde med responsen i sitt alle første løpsarrangement. Nummeret hentet vi i «selvplukk-bokser». Med shuttlebuss ut til start, var det ikke mulig å komme for sent. I shuttlebussen fikk jeg litt «Boston-assosiasjoner». For i dette tradisjonelle løpet fraktes også løperne ut til start, for så å løpe hjem igjen. Her ute på landet i Grue var det ikke mye som minnet om Boston, men løypa og forholdene var gunstige for de som sanker personlige bestenoteringer.

Gøy på landet:Jann Post tok med familien på en impulstur "ut på landet" for teste bror Arnes rekordløype. (Foto: Cato Thunes)

Barneløpet

Med 73 håpefulle barn til start i barneløpet, var det selvfølgelig foreldre og besteforeldre på plass for å heie. Før det lød; - klar-ferdig-gå, var det fells oppvarming for små og litt større barn til fengende musikk. Barn i fargerike løpsklær og startnummer med eget navn, hoppet og lo i yr glede. Presis kl. 12.00 la de ut på den 600 meter lange rundløpa.

For en gammel rønner og bestefar, var det å se barn som boblet over av aktivitetsglede, en gave. Foreldre, søsken og besteforeldre heiet alle frem med hyggelige tilrop. I den fine flokken av barn som tilbakela 600 meter nybørstet asfalt, var mitt barnebarn Hedda på snart 4 år.

Smaken av løp: Det smaker med medalje når en er med bestefar på løp. (Foto: Cato Thunes)

Oppslåtte knær

Noen åpnet nok for hardt, og møtte veggen litt for tidlig. Andre snublet litt i egne ben og fikk noen skrubbsår på knærne. Men, med gode foresatte ved sin side, fant de alle fort tilbake til den gode løpsrytmen. Ved målgang fikk alle deltageren drikkeflaske og en flott medalje rundt halsen. Det at arrangøren tilrettelegger det slik at foresatte og barn kan oppleve å reise sammen til et løp, er en mangelvare. Administrasjon og funksjonærer av løpseventet i Grue 1. mai, leverte et meget godt timet og akkurat kompakt nok løp, til at foresatte og besteforeldre kunne se sine håpefulle, for deretter å selv stille til start.

Barneløpet beveget meg! I ren glede og takknemlighet fylte tårekanalen min seg opp med en liten salt dråpe som balanserte i øyekroken, helt til den hadde vokst seg stor nok til å slippe taket og merke kinnet mitt.

Tre generasjoner:Mor, far og besteforeldre koser seg på løp 1. mai. (Foto: Cato Thunes)

Gode forhåpninger er ikke nok

Selv hadde jeg gode forhåpninger om å passere mål et sted på 1.24-tallet. Men etter en samtale med min doktorsønn, ble jeg raskt minnet om at terskelfarten min ikke var på 16 km/t som før sykdomsperioden, men på 14,7 km/t. Det var nok derfor litt for ambisiøst å melde 4.0 min/km til min medbrakte hare. Etter å ha gjennomført min faste drill, kjentes beina gode ut og jeg var klar for å komme i gang på slaget kl. 12.50 som annonsert.

Plutselig kom det en viktig melding over høyttaleren: - På grunn av passerende tog, vil starten bli utsatt 10. minutter. Som deltagere ble vi med et realitetsorientert. Vi var ikke i Boston, Berlin eller sentralt Østlandet, men i Innlandet. Presis kl. 13.00 gikk startskuddet, og etter 10 sekunder løping, fikk jeg innbytterpuls. Det var som om hjertet spratt opp til et sted mellom mandlene, og jeg kjente pulsslagene i ganen. Heldigvis ga det seg, og etter to kilometer var jeg i flyten. Jeg løp ut sammen med en gruppe i andre pulje, men mitt fokus var kun ett punkt mellom skulderbladene på min mann, - haren.

De første 5 kilometeren fikk jeg ganske billig, men angsten for at jeg hadde åpnet for hardt lå på lur. Med drikkestasjoner ca. hver 3 km, var det lett å få i seg drikke. Utfordringen er alltid å ta seg tid til å få i seg energien. Etter første runding på drøye 9 km, lå jeg helt på skjema til 1.24.00. Jeg følte meg superbra helt til passering 13 km. Da var det som om det snørte seg sammen i halsen og slimproduksjonen akselererte. Jeg manglet ganske nøyaktig 30 % i både respirasjon og stamina i beina. De røde lysene begynte derfor å blinke altfor tidlig. Etter passering av jernbaneovergangen for siste gang, begynte det å «helle» litt nedover.

Kilometerpasseringen ble litt bedre, og jeg så frem til å kjenne Yr.no sin annonserte medvind inn i ryggen de siste 2 km. Slik ble det ikke. Når alt av røde lys blinker, skal det ikke mer til enn ei flue i øyet, før det føles som om det stopper helt opp. Inn det lange oppløpet så jeg alt som i en tåke. Da tåka lettet fikk jeg vite tiden, og må si meg greit fornøyd med mitt første post Covid løp.

Post covid-debut:Artikkelforfatteren i fint driv i 13 km - før de røde lysene begynte å blinke. (Foto: privat)

Finpuss

Samlet sett har Grue halvmaraton vært en meget god opplevelse. Grue Idrettslag hadde 25-30 funksjonærer i aksjon som leverte i alle ledd. Oversiktlig og informativ hjemmeside, rask løype og serviceinnstilte funksjonærer bidro til god stemning. Det eneste jeg vet de hjemme savnet, var live-tracking. Muligheten til å tracke kjentfolk og sine løpere fra sofaen hjemme, er god underholdning og motivasjon. Dette er jeg sikker på at arrangøren får på plass til neste år.

Det å ligge i ryggen på fartsholdere som kan løpe klokkejevnt, vil også kunne gi et løft. Kanskje kan Grue Idrettslag bruke tiden frem til neste halvmaraton i 2023 på å trene opp lokale fartsholdere som pacer oss inn til ett sted mellom 1.20 og 2.30? Med finpuss og små forbedringer, tipper jeg dette løpet kommer til å trekke til seg tre ganger så mange løpere i 2023. For her er det virkelig mulig å sette en personlig bestenotering, om det er det viktigste.

Dersom Yr eller Storm om ett år melder temperatur og vindforhold som i dag, ja, da blir det mye folk til start. Selv om det er et stykke å kjøre fra Drammen, er turen overkommelig. For med løpsstart kl. 12.00 for barneløpet og 12.50 for halvmaraton, er det fult mulig å reise opp samme dag. Personlig kommer jeg definitivt til å sjekke inn på Skaslien Gjestgiveri dagen i forveien også til neste år, for der leverte de topp service til hyggelige priser.

Veien hjem

I skrivende stund er jeg på vei hjem fra Grue. Med en trygg sjåfør ved rattet, bruker jeg tiden til å skildre arrangementet for Kondis sine lesere. Det du nå har lest, er sett fra mine øyne og følt i min kropp. En ting er i alle fall sikkert, i dag ble det garantert satt flere personlige rekorder. Min oppsummering er at Grue halvmaraton definitivt har det viktigste, en rask løype!