Cristina Pulido Ulvang: Livets komplikasjoner

Om artikkelforfatteren 

Cristina Pulido Ulvang (f. 1967) er en translatør som kompenserer for stillesittende arbeid ved å løpe. Hun har ingen treningshistorie fra ungdomstiden, men hun har vært aktiv løper de senere årene. Hun er opptatt av å motivere barna sine til å være aktive, og liker best turer der hun kan se fjorden. (Foto: Emilia Pulido Ulvang)

Artikkelen har stått på trykk i Kondis nr. 5–2025

Frem til i fjor sommer syntes jeg at jeg hadde hatt en fin overgangsalder, bortsatt fra at jeg plutselig opplevde angst for første gang i mitt liv. Jeg hadde nok litt flere smerter i bena enn tidligere, men ting gikk rimelig bra. Nå skal jeg ikke kjede dere med alle detaljene, men over natta, mot slutten av sommeren, begynte kroppen min å oppføre seg veldig rart. Jeg opplevde smerter i brystkassa og ble rett og slett skremt. Fra å glede meg på fredag til å løpe parkrun neste dag, ble alt snudd opp ned.

Løpeformen forsvant ganske umiddelbart. Pulsen var for høy, og jeg følte meg ikke som meg selv. Jeg ble sjekket ut av alle instanser, begynte på hormoner, tilskudd, gikk til psykolog og alle sa det samme: Det er bare å løpe, det er ingenting i veien for det.

Som jeg har skrevet mye om tidligere, er psyken vår utrolig sterk. For meg er den nesten som den slemme djevelen på skulderen. Én natt bestemte den seg for at det meste var farlig, og sendte meg symptomer på det. Jeg fikk rett og slett helseskrekken.

Å ta tiden til hjelp

Det eneste som jeg kunne gjøre, var å ta tiden til hjelp. Jeg var rimelig frustrert, men jeg kom meg ut på parkrun. Det ble en del gåing i starten, men jeg så at jeg klarte å fullføre. Jeg ble ikke dårligere av å løpe. Jeg gikk mange turer, første korte, så lange.

Det tok også en stund før jeg våget å løpe ute alene. Jeg var så redd for at noe skulle skje. Det gjorde det ikke. Kroppen min hadde tydeligvis funnet seg en ny normal, og selv om jeg fortsatt måtte spille på lag med den, måtte jeg også ignorere den litt. Jeg måtte lære å si: Vet du hva? Jeg er redd, men jeg tror det går bra. Jeg skal ut på tur allikevel.

Overveldende vinter

Vinteren kom, og jeg løp ute, slik jeg pleier. Det gikk ikke fort, men greit nok. Problemet nå var heller tidsmangel. Jeg vet at jeg har sagt at dette ikke skal være et tema. Men på jobben min har vi et stort prosjekt vi jobber med hvert år fra desember til mars. Og når et team på tre blir til to på grunn av en kollegas virkelige sykdom, og arbeidsmengden derfor øker med 50 prosent, må man noen ganger innrømme nederlaget. Det fikk være med én tur i uken.

Det var en tung periode, og jeg var så irritert for at jeg ikke hadde energi til i hvert fall å ta noe styrketrening innimellom. Det jeg ser nå, som jeg ikke klarte å se da, var at jeg sannsynligvis hadde fått mer mental energi om jeg hadde fått økt treningsmengden. Jeg har lovet meg selv at jeg skal prioritere trening i denne forferdelige perioden neste år.

Jobben min tilbyr gratis løpetimer på et treningssenter et par ganger i uken, og selv om jeg ikke trives med sentertrening, og den ene timen går grytidlig, ville det være en smart investering på den verste tiden på året.

Treningsinstiktet våkner

Så snart det store prosjektet var et tilbakelagt kapittel, valgte jeg å ta en god pause fra de digitale enhetene mine. Jeg dro til England og fikk løpt litt, og jeg gikk ordentlig lange turer. Det var rett og slett næring for kropp og sinn.

Med våren våknet også noe annet i hodet mitt. Vi skal få besøk fra utlandet i sommer, og vi skal alle til Nord-Norge og gå turer i fjellet. Så jeg måtte bygge opp styrken i kroppen. Kort sagt, siden 1. april har jeg vært på tur nesten hver eneste dag. Stolpejakt-sesongen hadde begynt, og jeg var klar. Vanligvis ville jeg ha valgt turene på asfalt, de som jeg opplever som enkle. Men jeg har tenkt trening i år, og jeg har gått mye i skogen.

Husker dere hvor lite glad jeg er i skogen? Jeg har tvunget meg ut i skogen. Skal jeg komme meg på tur på fjellet, som jeg synes er gøy, men slitsomt, skjønte jeg at det var bare å trene meg opp igjen. Inspirert av løpende stolpejegere jeg kjenner, har jeg løpt noen stolpeturer. Jeg har ikke Garmin, så det å stadig måtte se på telefonen var forstyrrende. Jeg får ikke konsentrert meg slik at jeg får løpt fort nok, men jeg har sett at jeg har spart litt tid. Jeg har også fått til litt terrengløping, som jo er bra.

Det har vært mest gåing da, og gjerne av den raske sorten, spesielt hvis jeg har feilberegnet tiden jeg har hatt tilgjengelig. Jeg har manøvrert gjennom løsstein, jeg har klatret opp og ned skrenter, og jeg har satt meg på rumpa og sklidd ned glatt stein. Jeg har husket det forferdelige uværet vi opplevde siste vi var i Nord-Norge, så jeg har ikke latt været stoppe meg, og i stedet gått i striregnet.

For tiden våkner jeg stort sett med slitne ben, så restitusjon har det vært litt dårlig med, men jeg prøver å ta en pause innimellom. Problemet er at når jeg har vært så flink til å komme meg ut, så vises dette i resultatlistene, og pause betyr at man rykker ned noen plasser!

Syklingen da?

Og hva med sykkelen, min trofaste venn om våren og høsten? Jo, motoren til sykkelen min sviktet for en del uker siden da jeg var på tur et godt stykke hjemmefra. Det var da jeg oppdaget at det faktisk går å tråkke på flata, men hjem til meg er det ganske mye stigning, og en død elsykkel er ikke en god venn på turen.

Så sykkelen er på verkstedet for øyeblikket, og jeg gleder meg til den er tilbake og jeg kan sykle til jobb igjen. Jeg må jo innrømme at uten sykkel har jeg fått trent kroppen mye mer enn jeg ville ha gjort om den hadde vært i stand, så det var kanskje ikke det verste som kunne ha skjedd.

Mens vi venter på sommeren

Jeg har fått bygd opp teamet mitt på Ekebergsletta parkrun i år, og frem mot sommeren har jeg tenkt å være med og løpe, både hjemme og på andre parkruns.

Sist helg opplevde jeg drømmedagen. Jeg besøkte det nye parkrun i Tønsberg og løp der. Så gikk jeg på Stolpejakt i byen i flere timer etterpå. Det kan vel ikke bli noe særlig bedre enn det, vel?

Klarer jeg å gjøre det samme i ukene fremover, og også etter ferien, tror jeg at høsten 2025 blir mye bedre enn høsten 2024.