Ida Amelie Robsahm – jenta som skjønte at hun kunne løpe

Ida Amelie Robsahm

Alder: 28
Familie: Singel
Bosted: Frysja i Oslo
Yrke: Lærer i matte og kjemi på Foss vidergående (100 % stilling)
Klubb: SK Vidar og Untold Movement
Hobbyer: Klatring
Sponsor: Hoka/Run Norge,  Rlvnt nordic, Lilleakerbyen og Energima
Meritter: Vant Kullamannen (57 km) 2024, 2. plass Chianti (47 km) i år, 7. plass Zegama (43 km) i år, 8. plass Mont Blanc Marathon (43 km) i år
Pers 10 km: 33.14
Foto: Sylvia Nordskar

Kondis møter henne i Chamonix, dagen etter at hun har blitt nummer åtte i prestisjefulle Mont Blanc Marathon, en reise på 43,6 kilometer og 2550 høydemeter. Den norske kometen forbedret seg med seks plasseringer fra i fjor.

– Det gikk veldig lett i det flate og rullende terrenget. Men i motbakkene måtte jeg gi luker. Det var kokvarmt, og jeg ble godt stekt. Da måtte jeg virkelig kjempe. Heldigvis løsnet det mot slutten og jeg hadde bra flyt inn mot mål.

– Hva tenkte du da det gikk som tyngst?

– At dette er noe jeg liker, noe jeg har trent for. At her har jeg muligheten til å pushe. Men selvfølgelig syns jeg synd på meg selv underveis også. Spesielt når noen passerer meg. Det er ikke noe gøy å bli tatt igjen.

Som å komme hjem

Ida Robsahm drev med alpint til hun var 18. Da hun la opp, begynte hun å gå lange turer i fjellet, gjerne med litt innlagt klatring underveis.

– Jeg merket at jeg likte å ha lett oppakning, sånn at jeg kunne få med meg mange topper på en dag. Dette vekket en interesse i meg.

Sommeren 2022 kom Ida over en konto på Instagram, der hun så at noen som kalte seg Untold Movement inviterte til intervalltrening på sti. En tilfeldig tirsdag møtte hun opp og slang seg med.

– Det var veldig gøy. En helt ny verden åpnet seg. Det føltes litt som å komme hjem.

Da vinteren kom, spurte Ida treneren der, Sindre Buraas, om han kunne hjelpe henne med et program. Sindre sa ja. Og etter noen måneder spurte han tilbake: «Du har ikke lyst til å være med på et løp i Sverige nå snart?»

Trodde han tullet

Da startskuddet på det 21 km lange Hoka Torekov Båstad smalt, var debutanten Ida en av dem som la av gårde. Og da publikum i målområdet ventet på vinneren, var det faktisk nybegynneren fra Norge som kom først.

– Det var helt vilt! Jeg vant min første konkurranse. Da blir man motivert, da!

Trener Buraas lot ikke Ida få særlig tid til å fordøye seieren. Tvert imot: Han spurte sporenstreks om hun ikke ville være med på VM-uttak i trailrunning.

– Jeg trodde han tulla! Men jeg skjønte etter hvert at han ikke gjorde det.

Nok en gang kastet Ida seg ut i det. VM-uttaket over 15 km het Sjutoppsturen i Ålesund. Ida kom på andreplass og ble tatt ut til VM, noe som ble hennes tredje konkurranse.

– Distansen i VM var 46 kilometer, og det ble brutalt. Jeg gjorde alle tabbene i boka. Jeg hadde ikke engang fjernet plastbeskyttelsen på softflaskene mine, så jeg fikk ikke ut noe vann, ler Ida.

Ble forbløffet

Hun ble nummer 36 av 250 startende. Ikke verst for en som inntil nylig drev med gåing i fjellet. Men Ida hadde fått ferten av mer:

– Jeg bodde på rom med Sylvia Nordskar og lærte masse av henne. Jeg ble forbløffet da hun tok fram en bitteliten mobiltelefon og flyttet over simkortet dit, alt for å spare vekt. Jeg la også merke til at hun benyttet enhver mulighet til å legge beina høyt i dagene før løpet. Sylvia har betydd enormt for meg som lagvenninne.

– Når skjønte du at du kunne bli god til å løpe?

– Fra det første løpet, egentlig, ettersom jeg vant.

– Hvor god kan du bli?

– Målet er å slåss i toppen. De andre får jeg ikke gjort noe med, så jeg har ikke lyst til å si at jeg skal bli verdens beste løper. Men jeg har lyst til å være kompetitiv i de løpene jeg stiller opp i. Så offensiv vil jeg være.

Debut med smell

Om noen av Kondis’ lesere skulle trekke den konklusjon at nivået i ultratrail må være labert, ettersom Ida kunne vinne sitt første løp og komme til VM i sitt andre, så tar vi med en historie om Idas debut som gateløper – på en distanse de fleste Kondis-lesere kjenner:

– Jeg stilte opp på min første 10 kilometer på Grue i vår. Ærlig talt trodde jeg ikke det skulle være særlig gøy. Men det var kjempemorsomt!

Ida debuterte med den sterke tiden 33.14. Og ikke nok med det: Hun vant løpet. Og satte løyperekord!

–Jeg tror jeg kan løpe fortere. Jeg har jo ikke trent på asfalt. Faktisk tror jeg det er mange som driver med gateløp som ikke trenger å være så redde for høydemetere og sti. Og motsatt vei: Jeg er overbevist om at Karoline Bjerkeli Grøvdal kunne gjort det veldig bra i terrenget om hun hadde fått en liten tilvenning.

– Hva er det ved ultratrail som er så gøy?

– Det er kombinasjonen av det å løpe i spektakulære omgivelser og det å pushe kroppen. Det er oppgaveløsing. Terrenget byr på stadig nye utfordringer. Jeg liker variasjonen. 12-timersløp inne på Bislett er nok ikke noe for meg. Men jeg har lyst til å teste meg på maraton.

– Hva tror du kapasiteten er?

– 2.30 kan være et mål. Jeg klarer det ikke ennå, men kanskje etter hvert.

Blir rastløs

Kondis spør også Ida Robsahm om det er noe ved trailløping som ikke er gøy. Svaret kommer fort:

– Uka før og uka etter løp er ikke så gøy. Jeg liker ikke å lade opp. Er ikke så glad i å hvile.

– Aldri?

– Jo, etter å ha trent. Da er det greit. Men det å hvile i forkant av løp, det gjør meg rastløs. På samme måten blir jeg utålmodig etter å komme i gang igjen etter løp, når treneren min ber meg om å hvile og vente.

– Hva betyr Sindre Buraas for deg?

– Han har hjulpet meg masse. Han er strukturert og nysgjerrig på hvordan man kan trene for å simulere løp. Takket være ham føler jeg meg forberedt når jeg står på startstreken. Han har med seg noe av den klassiske friidrettstreningen inn i ultratrailen, for eksempel fartslek. Dessuten har Sindre veldig godt humør.

Mangel på bakker

Ida Amelie Robsahm er en habil klatrer. Hun har gått graden åtte minus, noe som så sent som i 1982 var den hardeste graden noen hadde klart i Norge.

Hun føler at hun har med seg mye mental styrke fra erfaringen i klatreveggen. Måten å prosjektere harde ruter på, det at man går fullstendig inn i bobla, det tar hun med seg i forberedelsene til løp.

Nå blir det liten tid til å støte i tau på bratt stein. Derimot klatrer hun mye i bratte bakker.

– Jeg må bli bedre i lange seige motbakker. Jeg kan føle meg sterk i motbakkene i Oslomarka. Men dette er jo ikke bakker, det er små kneiker. Og selv om vi løper Wyllerløypa eller Greifsenkleiva seks ganger opp på trening, så blir det ikke det samme som tusen sammenhengende høydemetere, slik jeg møter i konkurransene.

Mat må til

I snitt løper Ida Robsahm rundt 160 kilometer i uka. Hun gjør det ved siden av full jobb. Håpet er at hun kan trappe ned til en redusert stilling etter hvert.

En vanlig treningsuka kan se slik ut:

Mandag: To rolige løpeturer på 40-50 minutter.

– I tillegg trener jeg styrke en gang i uka. Jeg skulle gjerne klatret ukentlig også, men sliter med å finne tid. Jeg vil jo løpe mest mulig av den tiden jeg har tilgjengelig.

– Hvordan tåler du så mye trening når du er så fersk?

– Jeg har nok vært litt heldig hittil, bank i bordet. Sindre skal også ha mye av æren for å få meg til å forstå at jeg må spise godt for å ha energi til å trene så mye. Skal man kjempe med de beste, må man ta til seg like mye næring som dem. Derfor skriver Sindre i programmet hvor mye karbo jeg skal ha i meg på øktene. Så nå tenker jeg på mat som et virkemiddel til å tåle trening.

Den norske trailkometen syns det er befriende å se hvor mange forskjellige typer det er som konkurrerer i ultratrail. Hun mener dette er en sport hvor alle kan være med. Eneste forutsetning er at man liker å bevege seg i naturen.

– Hvordan forklarer du løpingens magi til noen som ikke løper?

– Ja, hvordan gjør jeg det? Selv syns jeg det er både slitsomt og kjedelig å gå. Men med en gang jeg løper, føler jeg at jeg flyter og flyr. Jeg kommer veldig langt, og frihetsfølelsen er ekstrem.