Løping som terapi mot spillavhengighet

«Pang», lyder det høyt fra startpistolen utenforUniversitetet i Karl Johans gate. Det går et hvin gjennom folkemassene før lyden av trampende føtter er i gang for fullt. Oppover bakken mot Slottet løper tusenvis av mennesker. Blant disse løper Carl Bugge Nicolaysen. 38-åringen som har satt seg det hårete målet om å løpe mila på under 40 minutter før hanfyller 40 år i mai 2023.

Denne vårdagen i Sentrumsløpet er distansen 5 kilometer. Treneren hans, Andreas Grøgaard, har lagt inn løpet som en av hardøktene denne uka. Jeg snakket raskt med Carl like før starten gikk. Da stod han i livlig prat med et nytt bekjentskap han har fått gjennom løpingen. For ting er i ferd med å ordne seg nå. Han treffer nye og gode venner, og han har funnet stor glede og inspirasjon i det å løpe. Og se bakover i tid gjør han kun for å lære. Nå ser han fremover. Han løper ikke fra noe. Han løper mot noe. Blant annet målet sitt om sub 40.

Et godt stykke igjen

– Hvordan ligger du an i forhold til målet nå?
– Jeg har nok et godt stykke igjen vil jeg si. Men jeg løp på 47.52 i Holmestrand tidligere i år, og det er vel der jeg ligger for øyeblikket, svarer Carl. I Karl Johans gate har Carl og løpekompis Kristina kommet fint i gang. De holder igjen litt oppover Slottsbakken fordi de har hørt rykter om at det er fort gjort å løpe seg stiv allerede der. Men det blir en ufrivillig pause på toppen av bakken.
– Jeg hadde ikke knytt skoene skikkelig, så det gikk vel bare 500 meter før jeg måtte sette meg ned for å knyte, forteller Carl. – I tillegg hadde jeg litt tunge ben. Uansett ble det en god økt, og jeg kan jo også si at det ble personlig rekord etter som jeg aldri har løpt en kontrollmålt 5-kilometer før, sier Carl som kom i mål på 24.43

Carl Bugge har funnet stor glede og hjelp i løpingen. (Foto: Tom-Arild Hansen)

Mål for fremtiden

Carl har ikke bare satt seg konkrete mål som at mila skal tilbakelegges på under 40 minutter. Han har også satt seg andre personlige mål, som sannsynligvis er mye viktigere enn å kunne løpe raskt. Han har et mål om å skape et nytt liv. Et liv som ikke blir styrt av hans avhengighet til spill. Et liv som handler om familie, selvutvikling, vennskap og helsefremmende tiltak.

Men for å kunne jobbe videre mot disse målene må han legge bak seg tiden som har vært og de hendelsene som gjorde at han mistet seg selv. At han førte andre mennesker bak lyset og mistet alt han hadde kjært. For Carl var avhengig av å spille på pengespill – helt fra han var 14-15 år og vant sine første småmynter på kjøpesenteret. Lite visste han den gangen, da myntene rant ut av den enarmede banditten på senteret, at dette skulle være frøet som avlet fram en personlig tragedie.

Dobbeltlivet og boblen som sprakk

Spillingen overtok og kontrollerte livet hans og førte til at han levde et forferdelig dobbeltliv. I det offentlige var han en relativt vellykket kar som drev sin egen business og hadde en fin familie. Det skjulte livet som ingen så, var langt dystrere. Det handlet om å legge det andre livet til rette for at han kunne spille. For at han kunne bruke både sine egne, firmaet og andre sine penger på gambling.

Det måtte gå galt til slutt. Selv om Carl enkelte ganger kunne innkassere store gevinster, ville han alltid vinne mer, og en dag var alt borte. Og da alt var borte, fikk folk vite om det. Boblen sprakk. Carl ble lagt inn på psykiatrisk, noe som skulle vise seg å være hans store redning. Han sier selv:
– Hadde jeg ikke fått den hjelpen jeg fikk da, så hadde jeg sett få grunner til å fortsette livet. Jeg hadde skuffet meg selv og skuffet andre. Jeg hadde lurt og utnyttet mennesker. Og når man kommer til seg selv etter noe slikt, er det ekstremt vanskelig å akseptere den realiteten, forteller han.

Jakten på den ultimate følelsen

Carl har allerede fortalt om følelsen han fikk da han som ung tenåring vant et par tusen kroner på spillmaskin på et kjøpesenter. Han forteller meg også om den situasjonen som ledet han tilbake til spilleavhengigheten på nytt, for dette har gått over to omganger. Det var «El Classico» i Spania. Fotballoppgjør mellom Real Madrid og Barcelona. Kompisgjengen var samlet, og Carl fant ut at han skulle ta en råsjanse og sette 1000 kroner på at Sergio Ramos scoret med hodet på slutten av kampen. Noen minutter senere steg Ramos til værs og headet ballen perfekt i mål. Carl sin tusenlapp vokste 82 ganger, og den ubeskrivelige og euforiske følelsen han hadde den kvelden, ble den følelsen han senere jaktet på hver gang han spilte.

Videre forteller han om opplevelser hvor han spiller enarmet banditt på nettet og hvor hvert trykk på knappen ikke er én krone eller ti kroner, men hvert trykk er 1000 kroner! Han trykker og trykker, taper og taper, men så – «ding ding ding», så vinner han 400 000 kroner! Det siste trykket på knappen har gitt han et bevis på at man kan vinne store summer. Det siste trykket på knappen har ført ham enda lenger inn i elendigheten.

Mister begrepet om penger

– Når man sitter og spiller, så tenker man at «vinner jeg en stor gevinst nå, så skal jeg ta ut pengene», forteller Carl.
– Men så klarer ikke alle mennesker det. Jeg har vært så mange ganger i den situasjonen hvor kontoen har vært på 400 000, 800 000, 1 million, 2 millioner og 3 millioner kroner. Men så har jeg ikke klart å ta de ut. Man mister rett og slett begrepet om penger – at man sitter og trykker på en online enarmet banditt i flere timer. Trykk, trykk, trykk, hvor hvert trykk altså er 1000 kroner. Så reflekterer man ikke over det engang. Som om jeg og du hadde sittet her nå med en bunke tusenlapper, og kastet en for hvert tredje sekund, beskriver Carl.
– Man tenker ikke på det mens man sitter der, men når man klokka åtte om morgenen innser at man har tapt 800 000 kroner siden kvelden før – da forstår man hva man akkurat har gjort, fortsetter han.

– Er det mange som kjenner til historien din?
– Det er egentlig litt to-delt. De som er blitt berørt av mine handlinger, kjenner jo til historien, og selve konsekvensene av historien er jo blitt omtalt i media. Men det er veldig få som kjenner til grunnen til at det ble som det ble. Spillavhengigheten har i stor grad vært noe jeg har holdt skjult, forteller han.

– Hvordan synes du spilleavhengighet blir akseptert som en sykdom?
– Det er veldig vanskelig å møte forståelse. Det at du spiller bort alle pengene dine er svært ulogisk for de fleste, svarer Carl.

En svært kynisk bransje

Undertegnede har selv hatt spillerkonto hos noen nettbaserte spillsteder, men aktiviteten har vært lav. Det som da har skjedd flere ganger er at det har kommet e-post fra spillselskapet, hvor de høflig ønsker meg tilbake. De har til og med tilbudt penger for at jeg skulle spille igjen. Hvordan fungerer denne praksisen for en som forsøker å slutte med spillingen?
– Det er bare én måte å si det på. Disse selskapene spiller på folks svakheter. Jeg kan huske gjentatte ganger hvor jeg har prøvd å trekke meg litt unna, men så blir man tilbudt bonuser som du nevner, samt invitert med på turer til utlandet. De spør på en måte «kan du ikke komme tilbake», og utviser på den måten en falsk omsorg for personen, som egentlig kun handler om at de vil tjene penger på deg, svarer Carl.

– Hva tror du må gjøres for at ikke flere skal havne i samme situasjon som deg?
– Først og fremst er det viktig at det kommer på plass et skikkelig rehabiliteringstilbud. Da jeg kom ut av psykiatrien i Kristiansand og ønsket et tilbud der jeg kunne få komme og bli over litt tid, så fikk jeg beskjed om at hadde jeg vært rusmisbruker på alkohol eller narkotika, så kunne de omtrent ha sendt meg hvor som helst i hele Norge. Men på grunn av at jeg sliter med spilleavhengighet, så er det ingen som kan tilby en såkalt døgnplass. Det at ikke dette tilbudet finnes mener jeg er noe av det viktigste man må ta tak i, forteller han.

– Når vet man selv at spillingen er blitt et problem og at noe bør gjøres?
– Det er et godt spørsmål. Men helt grunnleggende kan man si at hvis du begynner å spille for mer penger enn du har, så bør det lyse en varsellampe. Problemet er at hvem som helst kan ende opp i et avhengighetsforhold til spill. Selv tror jeg problemet startet allerede da jeg var 14-15 år og stod på kjøpesenteret og spilte på de gode gamle bandittmaskinene. Når man står slik og spiller og plutselig vinner et par tusen kroner, så kan den opplevelsen fort sette i gang noe mer.

- Løping har blitt min terapi, sier Carl Bugge. (Foto: Tom-Arild Hansen)

Veien ut av elendigheten

Da jeg satt der ved siden av Carl og snakket om dette og innså hvor langt nede han må ha vært, så begynte jeg å tenke på at han må jo innerst inne være en svært sterk person som har klart å komme seg ut av dette. Hvordan har han egentlig gjort det?

– Jeg fikk et spørsmål på psykiatrien da jeg var helt nede. De spurte meg hva jeg hadde av lyspunkter som livet kunne gjenoppbygges på. Vel, jeg hadde jo tapt alt. Inkludert ekteskapet. Men jeg har jo to barn og svarte: «Det må være barna». Og barn i barneskolealder bryr seg ikke om pappa er aksjemegler eller sitter i kassa på butikken. De bryr seg ikke om jeg har null kroner eller en million kroner på konto. Deres behov er at jeg er til stede. Og det kan jeg være. Så barna var motivasjonen til å starte på nytt.

– Når barna var det eneste lyspunktet du hadde – hva om du ikke hadde hatt dem på det tidspunktet?
– Ja, da hadde det sett ganske mørkt ut for fremtiden, svarer Carl.

Løpetrening i fokus

Carl har reist seg. Han har innsett at fortiden får man ikke gjort noe med. Det eneste man kan gjøre, er å lære og bruke erfaringene til å gjøre ting annerledes. Ved å snakke åpent om dette sørger han for å eie sin egen historie. Han står for det han har gjort både for seg selv og utad, og tenker at hans egne dyrekjøpte erfaring forhåpentligvis kan bidra til en debatt om og rundt problemet, og forhindre at andre opplever det samme.

– Hvordan fant du løpingen?
– Jeg har jo vært aktiv tidligere også. Blant annet trente jeg mye crossfit. Men selve løpingen startet egentlig med gåturer. Jeg hadde fått med meg at mange hadde som mål å gå for eksempel en mil hver dag. Dette prøvde jeg også, men jeg innså at det tok ganske lang tid å gå en mil. Så da begynte jeg å løpe i stedet. Formen var absolutt ikke særlig god da, men ble raskt bedre som følge av treningen. Dette virket jo da veldig motiverende for å fortsette. Samtidig merket jeg at det var bra for psyken rett og slett. Så oppstarten var ganske tilfeldig, for jeg har egentlig aldri vært noe glad i å løpe, forteller han.

– Samtidig er løpingen nå blitt et verktøy for meg. Et verktøy som lærer meg å holde meg til en plan. Et verktøy som får meg ut av sofaen på dager hvor jeg egentlig ikke har lyst. Så er det om å gjøre og overføre dette til livets hverdag og andre situasjoner. Løping er blitt terapi og det beste verktøyet jeg har til å kunne klare å ta fornuftige og gode valg. Jeg betaler for en løpetrener i stedet for en psykolog. Det føles veldig riktig og dekker definitivt samme behov, fortsetter Carl.

Noen minutter før start på Sentrumsløpets 5-kilometer i 2022. (Foto: Tom-Arild Hansen)

– Hva gjør du for å motivere deg på en dårlig dag?
– Ringer coachen min, sier Carl og ler.
- Nei da, men jeg har fått utlevert et treningsprogram av ham og har tatt en bestemmelse om at det programmet skal følges uansett. Kjedelig svar, men det er sånn det fungerer svarer Carl.

– Hvordan er en typisk treningsuke for deg?
– Den er ganske standardisert. Jeg løper vel cirka 60 kilometer i uka, som regel fordelt på seks økter. Tre av dem er rolige løpeturer på rundt 6-7 kilometer med noen stigningsløp. Så er det to intervalløkter som innebærer alt fra 40 x 45/15 til lengre økter som 6 x 2000 meter. Og så har jeg gjerne en langtur på for eksempel 15 kilometer.

På spørsmål om farten på intervaller som 1000 meter og 2000 meter svarer han at han bruker 10-kilometersfarten som utgangspunkt. Kjenner han at dagen er god og beina fungerer fint, så øker han gjerne litt.

(Foto: Tom-Arild Hansen)

Om løpingen i tiden fremover

Løpssesongen har akkurat startet og Carl gleder seg til en sommer med løping og konkurranser.

– Hva er først ut?
– Nå blir det Stadionmila i Kristiansand i begynnelsen av mai og et lokalt løp som heter Fløymila på Flekkerøy i slutten av måneden. Videre skal jeg løpe Sommerløpet i Kristiansand i juni, pluss at det kanskje blir Fornebuløpet, Sommernattsløpet og litt forskjellig. Det store delmålet for første del av sommeren blir Sommerløpet. Der har jeg lyst på ny rekord og en tid under 45 minutter, sier Carl.

– Og så skal jeg løpe halvmaraton. Det har jeg aldri gjort før. Jeg tar en treningsperiode i juli og august og stiller på Drammen Halvmaraton i begynnelsen av september. Så har jeg også fått plass på Hytteplanmila, så det blir et naturlig mål for sesongen og året. Der vil jeg løpe i mål på 43 minutter eller bedre, sier Carl med et smil.

Vi gleder oss til å følge med både gjennom denne sesongen og spesielt utover i neste. Uansett hvordan det går med tidsmålet, så varmer det å høre om alt det positive løpingen har bidratt med i livet til Carl!