Pål klarte å legge om til en sunn livsstil da han var 58 år

Kondis har tidligere hatt en artikkel der Pål Runsjø forteller om hvordan han endret livsstil:

Fra konserthus til gateløp

Her er hans oppsummering av hvordan han endret seg fra å ikke å trene i det hele tatt til å bli i bedre form med regelmessig trening:

I denne artikkelen reflekterer jeg over vektreduksjonen og treningsfremgangen. Bildene av meg med fiolinen er tatt før og etter vektreduksjon. Begge bildene er flotte, men de minner meg om hvordan kroppslige forandringer dypest sett kan forvirre, jeg er ikke lenger helt «meg selv».

En inaktiv musiker

Jeg underviser i musikk på et universitet, og jeg var en universitetslektor med pondus. Jeg entret forelesningene som en prest. Kroppen var et tempel. Kuppelen i front var som et høyalter. Men uansett; hurra, mat og vinrester på skjorta er en saga blott. Vekta ble redusert med tretti kilo, det meste var fettvev mellom lunger, buk, hjerte og lever. Jeg var en fyr i slutten av femtiårene og 185 cm høy. Vekta hjemme viste 118 kg, BMI ble målt til 33, og metabolsk alder ble anslått å være 69 år. Kroppsfett lå på 30 prosent, hvorav visceralt fett var 17 kilo. Jeg tok medikamenter mot høyt blodtrykk, vanndrivende medisin mot hevelser i beina og brukte pusteapparatet mot søvnapne.

Jeg hadde ikke negativ tanker om egen fylde, men jeg måtte «gjøre noe» og ble tatt opp som deltaker i en studie om vektreduksjon ved Senter for sykelig overvekt ved Helse Sør-Øst. Studien er en randomisert undersøkelse som sammenligner vektreduksjon ved 1000 versus 1600 daglige kalorier. Det var omtrent to hundre deltakere i studien. Jeg deltok i gruppen som inntok 1000 kalorier inntil ønsket vektoppnåelse. Grete Roedes lokale kurssenter var operatør med ukentlige samlinger. Etter noen måneder var BMI sunket til 27 og metabolsk alder til 43 år. Kroppsfett ble målt til 18 prosent og visceralt fett til 10 kg. Vekten stoppet på 87 kilo, men det har vært vanskelig å holde vekten stabil med et normalt sosialt liv med mat og drikke.

Det gikk helt greit å spise få kalorier, men det var vanskelig å balansere lite energi opp mot fysisk aktivitet, arbeidslyst og god søvn. Så leste jeg om Kristoffer Ingebrigtsen på trettitre, han var utrent og overvektig. I et portrett i Aftenposten sa han som meg: «Nå må jeg gjøre noe». Han ble hjulpet til bedre form av den ikke ukjente lillebroren Henrik. Kristoffers historie startet på samme måte som min; vekten hadde økt gradvis gjennom flere år. Samtidig merket han at overskuddet og energien var borte. De tingene han likte og klarte bra tidligere, som å gå på tur og på jakt, kjentes ut som et ork. På det området avvek hans erfaringer fra mine. Jeg bar på mer overvekt enn ham, og jeg var eldre enn ham, men jeg har aldri følt at det daglige aktivitetsnivået var et ork. Som bildene viser, jeg følte meg flott; slik kan vi alle være forskjellige.

BMI-målingen satt en støkk i Kristoffer; han fikk diagnostisert fedme. Fra å være helt inaktiv, begynte han daglig å løpe tretti minutter. Men kroppen tålte ikke overgangen, og han fikk en avrivning i leggmuskelen. Da han startet opp igjen, valgte han en roligere tilnærming med løping i veksel med ellipsemaskin. I to måneder jogget han kun tjue minutter dagen, senere opp mot førti minutter. Den tredje måneden jogget han opp mot femti minutter hver eneste dag. Hans historie vitner om at stor motivasjon og iver kan skape skader, og at man må sette av lang tid til livsstilsendringer. Selv erkjenner jeg at jeg må ha en betydelig fysisk og psykisk bevissthet, om en akseptabel kroppsvekt, passe treningsmengde og en sunn livsstil skal vare livet ut.

Hjelp fra en personlig trener

Gjennom et treningstilbud på universitetet høsten etter vektreduksjon, ble jeg koblet til en personlig trener. Treneren var en lokal fotballproff i trettiåra, han heter Alexander Gabrielsen og trente med meg to ganger i uka i to måneder. På min bestilling trente vi med kroppsvekt i treningsstativer utendørs, og løpetreningen var på et grunnleggende nivå. På første trening mestret jeg fire ganger femten sekunder planke, to ganger fem repetisjoner med push-ups på knær, dipps på stol og step-up i trapp. Jeg var redd for å hoppe i trinnene, men det endret seg. Etter åtte uker hadde styrkenivået utviklet seg til fem ganger seksti sekunder planke, fire ganger åtte repetisjoner med push-ups og dipps og tjuefem kassehopp på nitti sekunder. Jeg kunne nå hoppe, og kondisjonen utviklet seg raskt; jeg startet løpinga med å løpe to stolper og gå en stolpe, men avsluttet de to månedene med Alexander med en tretusenmeter på et drøyt kvarter.

Jeg hadde aldri drevet med trening, unntaket var et par sporadiske joggeturer da barna var små og et par januarmedlemskap på treningssenter. Min reelle fysiske aktivitet handlet om hagearbeid og turer i skog og mark. I perioden da jeg reduserte vekten, trente jeg heller ikke. Det er kanskje uvanlig, men kaloriinntaket var svært lavt, og jeg våget ikke trigge min kroniske lengsel etter kanelboller, is og sjokolade. Da opplæringen med trener ble avsluttet, var det gått omtrent et år siden vektreduksjonen startet. Jeg fortsatte med styrketrening med egen kroppsvekt og løping, begge deler ute. Det var gøy, og jeg var inspirert av fremgangen. Jeg trente alltid alene, men oppmuntringer fra familie, venner og kolleger bekreftet innsatsen. Jeg mintes også hvordan Alexander hadde heiet på meg fra første lyktestolpe jeg løp, fra første push-up og første knebøy jeg gjennomførte, men også humoren da jeg ble hengende loddrett i stanga da jeg forsøkte meg på pull-ups. Når jeg etter perioden med trener organiserte min egen trening, gjennomførte jeg styrketrening med tre sett med åtte push-ups, åtte dipps, åtte knebøy og tre repetisjoner planke på ett minutt. Jeg varierte kondisjonstreningen med å løpe tretusenmeter på bane, springe ti korte eksplosive bakkeintervaller og jogge rolig en distanse på om lag fem kilometer.

Gjennom det samme treningstilbudet på universitetet, ble jeg året etter koblet til treneren Andreas Gjørstad, en ung konkurranseturner som lærte meg å løfte vekter på et treningssenter. Da hadde jeg organisert min egen utendørstrening et halvår, og det hadde vokst frem en ambisjon i retning av å bli sterkere. Andreas lærte meg teknikker for bruk av manualer og vekter, han instruerte meg i basisøvelser for bein, rygg, mage, skuldre, bryst og armer. Kroppen responderte merkbart positivt på øvelser som markløft, militærpress, nakkepress, armcurls, pull-ups, beinløft, rygghev og dipps, og jeg ble sterkere.

En salto ble en vendepunkt

Perioden ble avsluttet med at jeg inviterte meg selv til turnhallen i Drammen. Jeg er ikke spenstig og myk, men ønsket at Andreas skulle lære meg salto slik turnere utfører øvelsen. Etter to timer med kråkestup og sprettøvelser på diverse tjukkaser og brønner med skumgummi, tok vi sjansen. Han sto i beredskap ved trampetten. Jeg var ikke redd, for strategien min var «å late som» jeg kunne det perfekt. Det betyr at jeg så elegant som mulig «hoppet i det», bokstavelig talt. Det var fullstendig galskap, men saltoen var vakker, og økten i Drammen ble et psykologisk vendepunkt. Å mestre øvelsen knuste kroppslige mindreverdighetskomplekser jeg hadde dratt med meg hele mitt liv.

Jeg innledet med å si at bildene dypest sett viser hvor vanskelig det kan være å vite om man lenger er «seg selv». Livsstilsendringen med løping og styrketrening utviklet seg til en mild variant av den identitetskrisen jeg opplevde i puberteten. Kroppen har forandret seg ferdig, jeg har kjøpt meg stilige klær, og jeg liker den sosiale oppmerksomheten en ny kropp medvirket til. Men alt i alt føler jeg meg som en helt vanlig trent fyr, og jeg har i ettertid løpt halvmaraton i Wien og Brussel. Jeg veier noen få kilo mer 87 kg, noe som skyldes både muskelvekst og god matlyst.