Per Audun Heskestad med sterk prestasjon i britisk mesterskap i 24-timersløp

Her kan du lese Per Audun Heskestads egen rapport om hvordan han opplevde sitt løp i det britiske mesterskapet i 24-timersløp. Vi kan røpe at det underveis ikke så ut til å bli en så god plassering som det faktisk ble.

Per Audun Heskestads egen rapport fra det britiske mesterskapet i 24-timersløp:

UK Championships 2024

“Run and become” har arrangert 24-timersløp i London rundt 20 ganger. Jeg deltok i 2009 og 2011, og ble nr 3 begge ganger – med 223 og 210 km. I år var det innlagt UKC (Britisk Mesterskap), derfor var det begrenset med plasser for oss utlendinger.
(Bildet: Per Audun Heskestad er en ivrig ultraløper, her er han under NM Ultra 100 km i Bergen i april i år. Foto: Arne Dag Myking)

Jeg søkte – og fikk plass, sammen med 6 andre fra: USA, Filippinene, Hong-Kong, Spania, Canada og Frankrike. Målet mitt med løpet var ikke først og fremst et godt totalresultat, men å teste om jeg fortsatt hadde mulighet for 100 km under 11 timer – og påmelding til VM i India i desember.

Til London

Det gikk ikke buss til flyet så tidlig på lørdagen, så en grei nabo kjørte. I motsetning til i 2011, var flyet i rute og alt gikk som det skulle. Det er noen år siden jeg var på Gatwick flyplass, og det som slo meg ved ankomst var at jeg var i Afrika. Nesten bare mørke mennesker å se. Å finne bestilt tog til Battersea, via Clapham var enkelt. God skilting overalt – så jeg var på plass på Millenium Stadium i god tid før løpet.

Før løpet

Jeg liker å ha god tid, til klesskift, smøring og teiping av kroppsdeler, og til orientering om hva som er hvor på stedet. Også kjekt å prate med mennesker. Britene er veldig omgjengelige. De ser et nytt fjes, hilser og spør og snakker.

Etter å ha gjort meg klar, og fått litt melk til grynblandingen jeg bruker å spise før lange løp, tok jeg en kikk i programmet. Der var alle 46 deltakere presentert med tidligere meritter og annet. Stor ble overraskelsen da nr 20 (mitt nr.) fortalte om en Per fra Sverige. Jeg gjorde løpsleder oppmerksom på det, og hun ble veldig overrasket og beklaget så mye. For meg var det ikke så farlig, men litt spesielt var det.

Løpets første del

42 stilte til start. Som nevnt hadde jeg en plan for 100 km. Det innebar jevn fart på ca 24 runder per time fram til 50 km. Dette holdt ikke helt, men passerte delmålet på 5.19. Det er norsk bestenotering min alder på bane. Fornøyd med det.

Neste mål var: 50 miles under 9 timer. To problemer ødela dette. Jeg ble mer sliten enn forventet – og fikk flere omganger med krampe i venstre lår. Det ble derfor mer gåing enn ønskelig – og 50 miles ble passert på i underkant av 10 timer. Da hadde jeg for lengst innsett at – India kan jeg glemme.

Videre

På opprinnelig plan lå det inne; 100 miles på ca 20 timer. Det kunne jeg også glemme. Hva gjør jeg da? I denne perioden av løpet gikk jeg for det meste. Det var interessant i seg selv, for i motsetning til f.eks. å løpe 24-timers i Sverige eller Finland, så er britene som nevnt vennlige og pratsomme. Det gikk med en god del runder, der jeg ble kjent med ganske så mange av mine medløpere. Det var satt opp en “school-board” i svingen. Hver av oss hadde navn med borrelås bak, og så bli vi flyttet opp eller ned etter utviklingen. I tillegg til plassering, var antall løpte miles ført opp. Oppdatering skjedde gjennom hele døgnet, rett etter at hver ny time var unnagjort. Boarden var stor og tydelig, og jeg synes det var en genial måte å informere på. Hvis det hadde vært en digital løsing, ville oppslaget forandret seg kontinuerlig, og vanskelig å få overblikk over. Nå så du det du trengte med en gang.

Ca kl. 1 på natta begynte regnet, etter 13 timer løpt og etter 100 km for min del. Etter første time var jeg nr 23, dvs. ca. midt i feltet. Etter 100 km var jeg nr 21, men selv om jeg gikk mye etter det, opplevde jeg at jeg avanserte gjennom natten. Hva kunne det komme av? Jeg løp jo mindre enn jeg gikk? Jeg tror at været, stadig heftigere regn av “Biblical proportions” – som John Turner sa det – ble litt tøft for mange. Noen ble også fristet av tilbud om massasje, og det virket som mange gikk ganske ofte på toalettet. Jeg var i bevegelse hele tiden, med unntak av to raske do-turer. Det lønte seg å brukt tiden, for det ga motivasjon til å holde på. Jeg tror faktisk dette var mitt første 24-timer uten noen pause.

Men trøtt var jeg. Sjanglet innimellom – med fare for å sovne på to bein.

Per Audun Heskestad under løpet. (Foto: Surabhamat Galimov)

Slutten

Tanker om å gi seg er nesten alltid der når det begynner å bli alvorlig slitsomt. Men å se at du er nr 16, mot nr 17 for en time siden – gir lyst til å fortsette i alle fall en time til. Framgangen forsatte og da jeg plutselig rykket fra nr 16 til 13 på en time – og det var 5-6 timer igjen, da skjønte jeg – at her kunne noe stort skje. Det var begynt å lysne, og da slutter en å gå i halvsøvne. Før løpet hadde jeg analysert de påmeldte. 7 stk var mye bedre enn meg, men 2-3 kunne kanskje gå for hardt ut eller bli skadet – og gi seg? Så var det 9 stk. på ca. mitt nivå. Jeg kunne altså forvente en plassering rundt nr 15, med 10 som et topp mål.

Klatringen på listene fortsatte, og ved 100 miles var jeg nr. 11. Da var det 2 timer igjen. Stor var overraskelsen timen etter – for det var tydelig at flere ga opp etter 100 miles, for da var jeg nr 9. Det kom et siste oppslag – ikke lenge før slutt: Nr 7, men da så jeg at vi var ganske mange som var kommet ca. like langt. To av dem bak meg satte opp en langspurt, som jeg opplevde som dobbelt så raskt som meg. De tok inn flere runder, og da sluttsignalet gikk regnet jeg med at det ble nr. 9 på meg (8 i “mens clas”). Men resultatlistene viste til slutt:

Jeg ble nr 7, med 100 meter bak nr 6, og 100 meter før nr 8. 175.298 meter.

Jeg er 69, eldstemann før meg var 22 år yngre.

Oppsummering

Det gikk absolutt over all forventning. Ikke nok med å bli nr. 7 i et mesterskap som det britiske, men også å bli klassevinner 60-69. Der var jeg lenge nr 3, men avanserte til 2 – og 1 til slutt. Jeg lurer på om jeg fikk den pokalen som nr 2 burde hatt – Kevin Munt, som ble britisk mester i klassen? Teksten sier: nr. 1 i mesterskapet.

I kommentaren etter løpet skriver løpsleder mye fint, bl.a.

“Per Audun Heskestad recorded a remarkable 108 Miles to win 1st Vet 60 at the age of 69.”

Vinnerdistansen ble nær 210 km (Sarah fra USA). Beste brite, Brian Robb løp såpass ordinært som 198 km. Damemester ble Jo Newens med 175 km.

Vi skylder på været, for beste passering 100 km var litt over 8 timer.

Etterord

Hillary Walker er medlem av styret i IAU (Det internasjonale ultraløpeforbundet). Hun var tilstede i forbindelse med mesterskapet og ga meg mye oppmuntring underveis. Etterpå ble jeg anbefalt å følge med påmelding til VM i Albi, Frankrike neste høst. Hun mente jeg har noe der å gjøre.

Og kanskje jeg har? Da er jeg yngst i ny klasse: 70-74. Det kan være kjekt å bli eldre også!

Per Audun Heskestad
FIL-AKS, Norge

Bilder og resultater

Resultatliste 100 miles (både menn og kvinner):