"The Norwegian method" - kan oppleves som noe overfladisk

“The Norwegian Method – The Culture, Science and Humans Behind the Groundbreaking Approach to Elite Endurance Performance” er en bok på 232 sider med 17 relativt lettleste kapitler. 7 av 17 kapitler er om trenere og utøvere. Boken er ikke en treningslærebok selv om det er en del treningsfaglig stoff med minimalt av referanser. Det sies at den går i dybden på den norske metoden. Ja, det kan vi si for personer som ikke er kjent med idrett innenfra. Men for personer som har bra kontroll kommer den kun litt under overflaten.

Forhåndsomtale av boka

Preferanser

Siden jeg kommer fra friidretten og den norske metoden i opinionen ofte er basert på Ingebrigtsen-brødrenes prestasjoner, er det en kraftig bias i min vurdering av boken. Så da kan jeg med en gang gjøre klar min preferanse. Min forståelse av den norske modellen er basert på treningen til Marius Bakken i samarbeid med treneren sin. Metoden var bl.a. inspirert av treningen i Kenya. De viktigste punktene var ekstrem intensitetskontroll på intervaller med laktatmåling, doble maxlass økter, lav intensitet på langkjøring og god løpsmengde. Men også bakkeintervaller og høydetrening kan sies å være en del av metoden sett fra friidrettens side. En siste sak som kanskje er den viktigste er å lage en grundig plan, følge den og justere ved behov.

Fakta eller fiksjon

Boken starter med to kapitler om norsk kultur basert på vikinghistorie. Her er det nevnt både Gokstadskipet og at Norge tok mange medaljer i seiling for 100 år siden. Det er sikkert fint for andre å tro at den norske metoden har historiske røtter. Spør du meg er frontfigurene for den norske metoden personer som utviklet sin egen treningsfilosofi, og ikke gjorde som alle andre.

Ingrid Kristiansen har et eget kapittel (3). Ja, hun revolusjonerte norsk kvinnelangdistanse med høyt treningsvolum, bra intensitetskontroll og begrenset trening med meget høy intensitet. Lydiards treningsprinsipper burde her vært nevnt. I boken blir hun kalt “The mother of the method”. Brad Culp trekker da linjer som det ikke er generell enighet om. Spør deg selv om Ingrid Kristiansen kan sies å ha noe med den norske modellen å gjøre!

Neste kapittel er om Olympiatoppen, NTG og barneidrett (4). Ja, alle disse faktorene er viktige for norske idrettsprestasjoner. Men igjen, om det har noe med den norske metoden å gjøre er usikkert. Verken Marius Bakken eller Jakob Ingebrigtsen har gått på NTG, drevet allsidig til langt inn i tenårene eller vært et produkt av olympiatoppen.

Triatlon

Fire kapitler (5, 9, 11 og 12) handler om triatlon. Det er ikke overraskende med Brad Culp som forfatter. Ja, Arild Tveiten fikk “opplæring” av Bakken, men Olav Aleksander Bu har ansvaret for “det ekstreme” og videreutviklingen av triatlon. Kristian Blummenfelt og Gustav Iden har meget gode prestasjoner, der begge trener i henhold til Bakkens prinsipper. Så triatlon kan da trolig kalles en del av den norske modellen. Men de som mener Jakob Ingebrigtsen “trener avansert” kjenner trolig ikke til prosjektene til Bu som er på et helt annet nivå. Kapittel 13 handler om kroppstemperatur og hete. Dette er ikke noe friidretten er kjent for (enda). Men det er derimot traitlon med Olav Aleksander Bu i spissen. Kroppstemperatur sensorer er foreløpig ikke kommet til friidretten, men er en del av opplegget i treningsfilosofien til Bu.

Styrker

Kapittel 6 er et treningskapittel. Her nevnes akkurat hva modellen er som beskrevet i min forståelse av modellen. Både 3 sone- og 5 sone-modellen beskrives. Det samme gjelder pyramidal, polarisert og den norske modellen. Men når Stephen Seiler nevnes og mener den norske modellen er versjon av en gammel polarisert modell, er det lov å undres.

Kanskje det mest interessante og beste kapitlene i boken kommer i kapittel 14-17 der Jakob, laktattesting, dobbel maxlass og formtopping er tema. Kapittel 7 er 13 sider om Marius Bakken. Jeg anser dette kapittelet kanskje som det mest interessante der det kunne vært skrevet enda mer. Jeg mener han er hovedmannen bak den norske modellen. De som ikke kjenner Bakkens historie får en kort gjennomgang her. En liten detalj er at Eric Toogood er nevnt, mens treneren til Bakken i flere år er utelatt.

I kapittel 8 er tema høydetrening der norsk roing skal ha æren for at det er blitt en del av norsk toppidrett. Langrenn fulgte etter selv om det merkelig nok ikke er enighet blant langrennstrenere. Friidretten med Marius Bakken testet også ut høydetrening og hadde gode erfaringer som fortsatt brukes i friidretten. Så da blir spørsmålet om den norske modellen skal inneholde høydetrening. Min mening er ja, igjen med referanse til Ingebrigtsen basert på Bakken.

Konklusjon

Totalt sett er “The Norwegian Method” en bok som beskriver en miks av kultur, treningsfilosofi og profiler av noen utvalgte sentrale personer i norsk utholdenhetsidrett. Den er nyttig for lesere uten inngående kjennskap til idrett, men for de som kjenner feltet godt, kan den oppleves som noe overfladisk. Boken er verdt å lese som en potensiell forklaring på hvordan norsk idrett har blitt ledende i flere idretter, men bokens triatlonfokus kan føles noe skjevt for de som søker en enda dypere beskrivelse og utforskning av friidrettens rolle i den norske metoden.

Bjarne Vad Nilsen