Tom-Rune Bertelsen – fighteren og hans livskamp

Artikkelen har stått på trykk i Kondis nr. 1 – 2022

Årene har gått, og det er en middelaldrende mann som sitter foran meg. Tom-Rune skal dele historien om sin tøffeste fight noensinne, og den er fortsatt ikke over. Jeg gripes av gløden i øynene hans og den positive energien han formidler. Hvordan er det mulig etter å ha opplevd så mye smerte?

NM-finale

Familie og venner var på plass blant publikum, og på bakrommet hadde trenerapparatet preppet hver sin fighter før «grand finale». Året var 1998, og det var NM-finale i kickboksing. Tom-Rune hadde vært med på slike kamper mange ganger før og visste hva som skulle til for å gå seirende ut.

Enhver motstander fryktet Tom-Runes teknikk, venstrebein og enorme kapasitet. I tillegg var det veldig vanskelig for motstanderne å beregne riktig avstand til Tom-Rune. For når de trodde de hadde lagt inn de nødvendige centimeterne som skulle hindre at de ble truffet av hans knallharde rett høyre eller venstre, ble de nettopp det – truffet. For Tom-Rune hadde en egen evne til å strekke ut armen noen ekstra centimeter. Det var som om distansen var «kamuflert» i skulderleddet. Resultatet ble at han ofte traff klokkerent og sendte motstanderen i gulvet.

For smertefullt

Tiden har gått, og det er mye Tom-Rune ikke husker fra de siste årene. Noe er rett og slett så smertefullt at bevisstheten har lagt lokk på det. Det er ikke smerten fra kickboksing-fightene, men øyeblikket da han så den livløse kroppen til sin yngste sønn Svein Erik (7). Det er 14 år siden nå, og Tom-Rune har blitt 54 år.

Jeg har sett frem til å intervjue Tom-Rune. For han har noe i seg jeg ikke har sett hos andre. Han har satt seg godt til rette i den over 30 år gamle Chesterfieldsofaen i stua vår på Konnerud.

– Jeg må sitte med skikkelig støtte for ryggen, så denne passer meg bra.

En knallhard idrettskarriere kombinert med en jobb som tømrer har påført Tom-Rune mange «vondter».

Det er likevel ikke stålet og skruene som stiver opp ryggen hans, de ødelagte knærne eller hoftene som smerter mest. For ingen ting i livet er frykteligere enn å holde sitt livløse barn i sine armer. Selv en fighter i verdenstoppen går da i bakken. Årene som kom, ble veldig vanskelige for både psyken og kroppen.

– Jeg har en bra psyke. Men det var tøft å bli uføretrygdet, rett og slett en økonomisk katastrofe.

Et lite øyeblikk fikk Tom-Rune et mørkt drag over ansiktet, før han lysnet til igjen.

– Alt tatt i betraktning har jeg det bra nå. Det er flott å få reise rundt på stevner som dommer så og si i hele verden. Så trener og coacher jeg en del gode kickboksere.

Tommel opp:Tom-Rune har vært borti mye, og skrubbsår på kneet er ikke av de tinga som hefter. Her ser vi han i godt driv under Ringerike 6-timers i 2019. (Foto: Bjørn Hytjanstorp)

Kick-Master Påskemaraton

I sommer møtte jeg Tom-Rune på en av mine løpeturer. Jeg lurte på om han løper mye?

– Ja, det stemmer! Tror jeg har bokført 284 maraton- og ultraløp.

Jeg forsto at det ikke var noe vits å rasle med egne løpsmeritter i dette selskapet, så jeg lot det ligge.

– Etter hvert ble det så artig å løpe at jeg bestemte meg for å arrangere et eget løp. Hver påske, bortsett fra under koronaen, har jeg de siste 15 årene arrangert Kick-Master Påskemaraton på 2. påskedag.

– Så du er altså å regne som en løper?

– Nei, jeg er først og fremst en kickbokser som elsker å løpe. Jeg kan ikke gå kamper lenger, men å løpe maraton og ultradistanser kan jeg fortsatt, selv om kroppen «halter».

Ja, sier jeg og bekrefter å ha lagt merke til at han er litt hanglete i stilen.

– Det blir noe «vagging» når jeg må løpe med ankel-, kne- og ryggstøtte. Venstrebeinet lystrer heller ikke lenger som det skal. Du kan jo forsøke å henge et fem kilos lodd på beinet, for så å løpe deg en tur. Da skal jeg love at det blir en del subbing for deg også, Cato.

Jeg har kjent Tom-Rune i mange år, og det er ikke mye «subbing» over hans prestasjoner. Historiene om hans bragder har jeg lest om i ulike sportsmagasin og aviser. For Tom-Rune hadde ikke for vane å bli slått ut. Annerledes var det med hans motstandere. Var det slik at du gikk for knockout i kampene dine, spør jeg han? Tom-Rune smiler lurt.

– Ja, det var nok et mål for meg å få «gølva» dem, og det gjorde jeg ofte. Jeg hadde et voldsomt gir som svært få greide å følge på den tiden. Den første runden begynte jeg ofte litt forsiktig. Jeg kunne til og med tillate meg å ligge litt bak etter første runde. Etter den gikk det bare en vei, rett fremover til min motstander lå med beina i været.

Ureglementert spark

I 1998 gikk Tom-Rune sin siste NM-finale, og den skulle bli litt av et drama. Hans motstander var 10 centimeter høyere og meget sterk. Tom-Rune visste derfor at han måtte utfordre i nærkamp. I 67-kilosklassen gikk det hardt for seg i denne finalen. Tom-Runes motstander fikk inn et klokkerent, men ureglementert spark i skrittet hans. Testiklene som var beskyttet bak suspen ble «most». Det var som om sparket sendte de edleste delene langt opp i buken. Under intervjuet gjenkjenner jeg den intense kvalmen og kraftløsheten et slikt spark kan føre til. Selv har jeg kun erfaring fra en sykkeltur der jeg falt ned på stanga. Jeg ble liggende og kaste opp i grøfta en time etterpå.

– Hvordan kom du deg opp på beina etter et slikt spark?

– Det er ikke godt å si, for jeg husker ikke stort annet fra den kampen enn at jeg «gølva» motstanderen min og vant! Gikk nok i svart, noe jeg ofte gjorde på den tiden. Var ikke helt «god i hue», vettu.

Tom-Rune smiler og ler så hele overkroppen rister.

– I kamp var det blodig alvor, men etterpå var vi bestevenner.

Han faller innover i seg selv, og jeg ser tanken søker dypere inn i minnet.

– Den idretten har gitt meg så mye, sier Tom-Rune ettertenksomt. For atleten er langt mer enn fortellingene om hvordan han bokstavelig talt sendte sine motstandere i kanvasen.

Det er en meget erfaren kickbokser jeg har på besøk i stua denne onsdags formiddagen. Han har 15 NM-gull fra syv ulike vektklasser i tidsrommet 1985–1997. Det ble gull i nordisk mesterskap i 1994 og 1996, sølv i EM i 1990 og sølv i VM i 1989. Han var intet mindre enn en av verdens beste kickboksere på den tiden. Nå er den internasjonale karrieren som utøver over, men han er fortsatt aktiv som trener, dommer og mentor på nasjonalt og internasjonalt nivå. I tillegg er han leder av kickbokserklubben han selv startet.

Medaljemann:Tom-Rune Bertelsen har vunnet medaljer i VM, EM, nordiske og norske mesterskap i kickboksing. (Foto: privat)

Den intense gløden

Det er ikke vanskelig å la seg imponere av Tom-Runes meritter og premieskap. Likevel er det ikke hans dåder som griper meg mest. Det er den intense «gløden» han alltid viser til tross for den smerten livet har påført han. Jeg har knapt møtt noe menneske med en slik mental styrke! De trill runde øynene hans er som beskyttet av en panne, nese og kinnben jeg rent intuitivt forstår ikke er laget av glass. Selv i en alder av 54 år er det en fighters ansikt jeg ser inn i.

Tom-Rune har både følt og sett mye smertefullt. Det handler ikke først og fremst om den smerten han ble påført eller påførte sin motstander som utøver i ringen. For det er utenfor ringen hans tøffetes kamper har stått! Den vanskeligste av dem alle var å følge sin yngste sønn Svein Erik på 7 år til grava på Skoger kirkegård i Drammen.

Fra naturens side har Tom-Rune fått tildelt en kropp som har respondert godt på både styrke og utholdenhetstrening. I alle de vektklassene han har gått kamp i, har det maksimale oksygenopptaket vært hans styrke. Han gikk aldri tom. Likevel var det slik at hverken oksygenopptak eller muskelstyrke beskyttet han mot alt. For da det forferdeligste skjedde i livet, var det «game over». Da måtte selv en fighter som Tom-Rune ned for telling.

Mange reiser seg aldri etter ett slikt slag. Tom-Rune reiser seg alltid, selv når muskler og ledd er utslitt, og hjertet er som revet ut av brystet. Jeg lurer på hvordan han håndterte livet da kroppen brøt sammen: Hvordan leve med ryggprolapser og to påfølgende operasjoner? Hva skjer fysisk og psykisk når gjentagende epileptiske anfall gjør at du besvimer? Hvordan bære nyheten om at anfallene skyldes en svulst i hodet som ligger umulig til?

– Alt dette var som å få «ett rusk i øyet», Cato! Sammenliknet med tragedien som rammet oss, som en familie på fire en sommerdag i 2008, så er dette ingen ting!

En dyp, mørk sorg

Det er som om kroppen hans rykker til. Han puster ut og synker sammen i sofaen. Ansiktsmusklene som løftet munnen hans til hjertelige smil og gjorde øynene smale og lattermilde i samtalen, blir slappe. Ansiktet hans faller sammen, og en dyp, mørk sorg kommer til syne.

Tom-Rune orker å dele hva det var som skjedde. Etter en krevende periode med mye vondt i kroppen, satte Tom-Rune av tid til en liten tur til Sverige i juli 2008. Der skulle han løpe ett 100 kilometersløp, for så å svinge innom å kose seg i badeland sammen med sønnene Svein Erik (7) og Jens Christian (10). Midt i idyllen, med kun en glassvegg mellom faren og sønnen Svein Erik, skjer det som ikke skulle skje. Svein Erik, som ikke var svømmedyktig, tar av seg sine armringer. Han sklir og havner på for dypt vann. Det ble forsøkt hjerte- og lungeredning, men livet til sønnen sto ikke til å redde.

– Jeg husker svært lite av det som skjedde, alt er som i en tåke i bevisstheten. Leger og ambulansepersonell ga min eldste sønn Jens Christian og meg noen sykehusklær slik at vi skulle holde varmen. Vi reiste jo til sykehuset kun iført våre våte badebukser. Jeg skalv og var helt ute. I tiden som kom falt jeg helt sammen og var nede for telling. Da jeg så fikk vite at jeg hadde en svulst i hodet, så var det greit. For både bestefaren og faren min døde av kreft. Pappa ble bare 59 år gammel. At det nå var min tur, gjorde ingen ting! For nå skulle jeg få lov til å «reise hjem» til Svein Erik.

Tom-Rune er oppreist i sin bunnløse sorg. Det er ikke Chesterfieldsofaen og putene han har i ryggen som holder han oppe, men en styrke dypt i hans indre menneske.

Tett på

Jeg blir usikker på hvor tett på jeg kan gå med mine spørsmål, men våger meg frempå.

– Hvordan orket du hverdagen og livet da det kjæreste du har, din sønn Svein Erik, druknet 7 år gammel?

– Det vet jeg ikke, Cato.

Svaret kom umiddelbart, som refleksen i en rett høyre. Svaret treffer meg kontant, men gjør ingen skade. Tom-Runes åpenhet gjør samtalen nær og verdifull.

– Jeg vet ikke, gjentar han.

– Legen min har sagt at jeg har en vanvittig hard psyke.

Jeg er ikke et øyeblikk i tvil om at legen har rett.

– Det å miste et barn er som om få hjerte revet ut av brystet. Da det skjedde, ble jeg kraftløs.

Fryktløs og sårbar

Det har gått 14 år etter den fatale ulykken, og det er ingen ting ved Tom-Rune som minner om kraftløshet. Jeg lurer på hvordan det er mulig å komme seg tilbake til livet. Han sitter jo her nå, og jeg har møtt han gjennom mange år både på skirenn, løpeturer og til hyggelige samtaler. Hvordan i all verden kom han seg i gang igjen etter at Svein Erik døde?

Tom-Runes blikk viker ikke en centimeter. Det er som om fighteren «fanger meg» med sin intensitet og tilstedeværelse. Han er fryktløs og sårbar på samme tid. Innenfor hans radius vet jeg at han når som helst kan treffe meg, ikke med en rett høyre, men med nerven i den historien han forteller.

– Når jeg har en møkkadag må jeg rett og slett bare komme meg ut, gjøre noe annet og tenke på noe annet. Da snører jeg på meg joggeskoa. Etter noen kilometer med musikken på øra er det som om jeg kommer inn i ett nytt landskap. Både bokstavelig talt og i overført betydning. Løpingen bidrar til at jeg både beveger meg bort fra noe og til noe.

– Forsvinner alt det vonde når du løper?

– Nei, Cato! Sorgen over å ha mistet gutten min ligger der som en grunntone i livet, men ikke alene. Smerten over tapet er der, men veves også sammen med alt det gode som livet tross alt har å by på. Fra min tid som kickbokser er kroppen helt «kvesta». Ryggen er stivet av med «armeringsstål» og skruer, forteller den hardt prøvede mannen.

I 2009, 11 måneder etter at Svein Erik druknet, fikk Tom-Rune beskjed om at han hadde en svulst i hodet. Etter to operasjoner fikk kirurgene i 2015 fjernet 90 prosent av svulsten.

– Klart det var en forbanna kamp når alt brøt sammen. Livet, familien og kroppen, alt gikk til helvete samtidig. Da erfarte jeg hva slags folk som er i det idrettsmiljøet jeg har gitt livet mitt til. For kompisene mine stilte opp med husvask og matlaging. De lekte med min eldste sønn, Jens Christian, og sørget for å kompensere den sorgtunge atmosfæren som lå over hjemmet vårt. De hjalp min kone Lone og meg slik at vi ikke gikk helt under. For meg handler det om å ta imot det livet gir. Noen ganger får jeg «grisebank», andre ganger lar jeg meg løfte av et felleskap som vil hjelpe meg. Det handler om og ikke lukke døra for livet, men ha tillitt til at det gode kan skje.

For en mann, tenker jeg!

De små vakre øyeblikkene

Det er gått mange år siden drukningsulykken, og Tom-Rune besøker grava til gutten sin jevnlig. Han rommer både smerten og de gleder livet har å by på. På veien ut fra huset mitt snakker vi om løst og fast. Tom-Rune stopper opp, ser seg rundt og sier:

– Hvor i all verden er julepynten din, Cato? Har du ikke fått med deg hvilken tid vi går i møte? Hjemme hos oss er det lys og julepynt over alt.

Han smiler lurt. Tom-Rune har det i seg, gleden over de små vakre øyeblikkene i livet. Han kjenner verdien av julelys på en husvegg eller en løpetur med musikk på øret. I dag har han beriket livet mitt med sitt nærvær i en slitt, gammel Chesterfieldsofa i stua vår på Konnerud.

– Takk for at du byr på deg selv, Tom-Rune, sier jeg og løfter en knyttet hånd med knokene vendt mot fighteren. «Klask» sier det, og han treffer mine knoker med sine egne. Dæven, det var vondt tenker jeg, men biter smerten i meg idet fighteren forsvinner ut av mitt synsfelt.

200 maratonløp: I 2014 fikk Tom-Rune Bertelsen overrakt krystallvasen for å ha fullført 200 maratonløp av daglig leder i Kondis, Marianne Røhme. (Foto: Bjørn-Harald Garfjell)

Bevegelse, en kreativ rettethet

Jeg rister litt på hånden for å få rettet ut fingrene etter «knokekrasjen» og går inn i stua. Avtrykket etter Tom-Rune er i ferd med å slippe taket i den gamle sofaen. Jeg setter meg ned for å tenke igjennom intervjuet.

Kickbokserens karriere var over, men pulsen og rytmen hadde Tom-Rune definitivt fortsatt i seg. Livets frykteligste omstendigheter hadde ikke frarøvet han gleden av å være i bevegelse. Aktiviteten som løper førte han både til og fra noe på samme tid. Hele tiden med pulsen som en rytme i bakgrunnen.

Vi vet at et menneske uten puls og rytme, ikke bare har mistet muligheten til å løpe, men livet. ­­­­­­­Dette er ikke retorikk, men sant. Puls og rytme er både i et naturvitenskaplig og fenomenologisk perspektiv en betingelse for at de livgivende prosessene i kropp og sinn kan tilta. Så lenge blodet og pusten jobber, skjer det som behøves for at vi kan oppleve noe helsebringende når livet er som vanskeligst.

I et perspektiv kan det sies at utbyttet av å være i bevegelse er garantert så lenge vi er i vår puls og rytme. For i bevegelse ser vi noe nytt, og en livgivende kreativitet kan transcendere vår situasjon. Den amerikanske psykologen og terapeuten Carl Rogers (1902-1987) er en ledende skikkelse innen den humanistiske psykologien. Rogers bidrag er mange, og i denne sammenheng er det relevant å trekke frem hans definisjon av den kreative prosessen:

«Den kreative prosessen er gjennom handling å danne et nytt produkt som er et resultat av flere faktorer. Det vokser ut av individets unikhet på den ene siden, og materialene, hendingene, menneskelige forhold eller individets livsomstendigheter på den andre.» (Nybø, 1999:40)

I et slikt perspektiv representerer kreativitet en ontologisk forankret rettethet eller intensjonalitet i det mennesket som er i bevegelse. Hver og en av oss bærer i seg en objektreferanse. Når vi løper, beveger vi oss mot noe. Vi oppdager nye perspektiv på virkeligheten. Sakte, men sikkert gis det bevisstheten er rettet mot, en begripelig form. Kanskje ser vi at det som stikker oss i øynene, er en vakker soloppgang! Kanskje fremtrer minnene om det som var, ikke bare som smertefulle? For vi gis muligheten til å se noe mer i bevegelse. Den kreativitet vi behøver for å oppleve dette, frigjøres når vi løper.

Med dette som utgangspunkt og premiss vil enhver løpetur, kort eller lang, kunne overskride vår situasjon og vise oss noe mer. Av intet aktualiserer det skapende menneskets muligheter til å oppleve det potensialet som løping kan frigjøre. Tilsynelatende tilfeldige synsinntrykk i skogen eller usammenhengende assosiasjoner langs veien, kan være den bro som fører fra meningsløshet til mening. Som mennesker i bevegelse bærer vi i oss muligheten til å aktualisere oss selv.

Det knirker lett i den over 30 år gamle skinnputa, og Tom-Runes avtrykk slipper taket helt. For en mann, tenker jeg, og er sikker på at samtalen vi akkurat hadde, ikke vil slippe taket i meg med det første.

Tom-Rune Bertelsen

Alder: 54 år
Bosted: Konnerud
Sivil status: Gift
Yrke: Ufør
Klubb: Drammen Kickboxing og SK Kraft
Idrett: Kickboksing og langdistanseløping
Perser: 3.13 på maraton, 67,8 km på 6-timers og 9.21 på 100 km
Meritter: Kickboksing: 15 NM-gull (perioden 1985-2007), 2 gull nordisk (1994 og 1996), sølv i VM (1989) og sølv i EM (1990). Løping: Har fullført 219 maratonløp og 65 ultraløp, 7. plass i Trolløpet 100 km