Fartslek ble tatt i bruk av den svenske treneren Gösta Holmer som på begynnelsen av 1940-tallet trente duoen Gunder Hägg og Arne Andersson til en rekke verdensrekorder. Fartslek er opprinnelig en litt ”fri” form for intervalltrening der man veksler mellom høyere og lavere intensitet uten å følge noe nøye fastsatt program. Men økta som følger nedenfor er en mer ”kontrollert” form for fartslek (og er vel da strengt tatt ikke lenger noen lek?).
Mono-fartsleken er oppkalt etter den australske maratonløper Steve Moneghetti som blant annet tok bronse på maraton i VM 1997. Denne treningsøkta benyttet også australske Shaun Creighton mye i perioden før han i 1996 løp 10 000 m på 27.31 og dermed slettet den 32 år gamle australske rekorden til Ron Clarke.
Mono-fartsleken er en totalt 20 minutter lang fartslek der man løper hurtig også i "pausene”. Dragene og ”pausene” skal tidsmessig være like lange, og gjøres som følger: Etter oppvarming starter man med 2x90 sek. med 90 sek. ”pause” i flytfart, altså god intensitet uten å løpe for fullt. Deretter 4x60 sek. med 60 sek. flyt, 4x30 sek. med 30 sek. flyt og til slutt 4x15 sek. med 15 sek. flyt. Dette er i realiteten kontinuerlig løping i 20 minutter uten pause, bare med veksling litt opp og ned i fart, og er atskillig hardere enn det kan høres ut.
Dersom økta blir for hard å gjennomføre slik den er beskrevet over, kan man i starten begrense seg til rolig løping eller jogging i "pausene". Så kan heller tempoet økes etter hvert som formen blir bedre.
Da nevne Creighton løp denne økta var det i en 7 km lang runde rundt en innsjø i Australias hovedstad Canberra. Han løp også samme runde som en kontinuerlig hurtig langtur, men de 10 raskeste tidene oppnådde han ved å løpe den som Mono-fartslek.
Undertegnede har selv prøvd denne økta flere ganger og har oppnådd bedre tider med fartsleken enn når samme distanse har blitt løpt som hurtig langtur. I de mest intensive delene av fartsleken ligger man så mye over farta på en hurtig langtur at det mer enn veier opp for ”pausene” der man ligger hårfint under farta på en hurtig langtur. Sannsynligvis er ”pausene” mer av psykologisk art enn fysisk, noe også pulskurvene etter økta har vist.
Jeg tror likevel ikke at man kan konkludere med at man bør løpe konkurranser på denne måten. I en konkurransesituasjon vil man sannsynligvis klare å presse seg så mye at man ligger på fartslekens mest intensive deler i mesteparten av løpet. Like hardt klarer man sjelden å presse seg på trening, så derfor er Mono-fartsleken en fin konkurranseøkt. Dessuten gjør økta deg rustet til å tåle litt rykkløping og fartsvariasjoner dersom dette skulle oppstå underveis i en kommende konkurranse.
