Marit rett før målgang på Haugastøl (foto: Runar Gilberg)

Se også stor reportasje fra Rallarvegsløpet med masse bilder.

Rallarvegsløpet fra Flåm via Finse til Haugastøl er en tøff utfordring, ikke minst de 54 kilometerne med nesten 1500 høydemeter dag 1. De fleste ligger med bena høyt og bare tenker på å spare krefter dagen før dagen, men det gjelder definitivt ikke Marit fra Fetsund. Hun vil oppleve mer, og det gjorde hun både dagen før og underveis på første dag av årets Rallarvegsløp 21.juli.

Sammendraget nedenfor er en del av en tråd på Facebook søndag kveld, etter at Marit hadde avsluttet med å løpe seg opp fire plasser dag 2 på de 27 kilometerne fra Finse til Haugastøl.

Marit K. Berg Bjerknes  Takk for ei fantastisk god helg på Finse til alle Rallarveisløpere med følge. Og ikke minst til arrangørene av dette fantastisk flotte arrangementet. Tross utrivelig vær. ( jeg er drittlei regn nå, og i det neste løpet jeg deltar i skal det være pent vær!). Jeg har ferie og dro opp til Finse dagen i forveien. Og dermed fikk jeg med meg brevandring med Jøklagutan på fredag. Ikke beste oppladinga å gå 6-7 timer i fjellet dagen får Rallarveisløpet, men ville ikke vært opplevelsen foruten. På lørdag fikk jeg dessuten mest igjen for pengene, i alle fall om en deler påmeldingsavgiften på antall timer på Rallarveien! I dag gikk det betraktelig raskere. Å delta i Rallarveisløpet er langt mer enn å delta i et løp. Sosial og god helg med felles middager og god tid til diskusjoner om dette og hint sammen med en fin gjeng løpere, arrangører, familie og venner.

Olav Engen Jaha, så dette var litt av forklaringa på at du holdt på lenger enn vanlig på lørdagen :-) Det har helt sikkert vært tre flotte dager, men enig med deg, det hadde vært kjekt med litt sol i neste ultraløp etter rufsevær i både TEC, GUCR og Rallarvegsløpet.

Marit K. Berg Bjerknes  Jeg spiste veldig godt på morgenen på lørdag, men det var ikke nok til å holde til Vatnehalsen. Nå jeg kom opp var jeg så lav i blodsukker at jeg gikk skikkelig i svime til jeg fikk i meg næring. Lå godt an tidsmessig når jeg kom opp bakkene, men var redd for å få skikkelig trøbbel fordi jeg var så næringstom at jeg ikke tok noen sjanser og gikk i lang tid, og kom aldri skikkelig i gang med løpingen igjen. Tok en alvorlig prat med meg selv når jeg kom til Hallingsskjeid, som endte med at jeg ikke gikk opp bakken og tok toget till Finse. Var virkelig i dårlig form. Våknet litt når jeg så et par løpere like nede i bakken og begynte å løpe for å ta dem igjen. Tok etter hvert igjen Endre Vindheim, som hadde løpt veldig bra fram til han fikk trøbbel med lyskene, og vi gikk sammen til Finse. Vi var enig om at det var en fin tur!

Endre Vindheim Var nok ikke hele forklaringa det heller, Olav, for hadde Marit sluppet å bære meg (i hvert fall mentalt) den siste biten, hadde hun nok hatt adskillig bedre tid :-) TAKK IGJEN for hjelpen, Marit !!

Runar Gilberg Enda en forklaring hører også med: Marit ikke bare så den havarerte joggevogna til Meike, Jiri og Gerard ved løypa et par km før mål. Hun tenkte også at trioen ville bli veldig glad om hun tok den med til mål, og dermed brukte hun en god del tid ekstra på å frakte den. Og Gerard og co. ble veldig glad som slapp å begi seg ut på 4 nye km for å hente den i regnet på seinkvelden... Så all takk og honnør til deg Marit :)

Olav Engen hehe, sannheten kommer alltid fram. Alt dette er jo typisk Marit, en helt fantastisk omsorg for andre. Vi får gi tilbake så godt vi kan!

Marit K. Berg Bjerknes Takk for hyggelig omtale, Olav. Men vet du, det skjedde en ting til. Jeg stoppet tilfeldigvis ved en stein et sted før Fagernut og knyttet skolissa, og der lå det en mobiltelefon som noen hadde mistet. En mann fra Ytre Enebakk, som hadde mistet sin Nokia på vei fra Finse til Myrdal, ble veldig glad for å få svar når han ringte sin egen telefon lørdag kveld! "Den største gleda ein kan ha, det er å gjera andre glad" - det er sant det!