Fullt på startstreken! Foto: Birkies hjemmesider
America – here we come! We landet i Minneapolis den 20. februar, med 3 dager og god tid til å akklimatisere oss før renndagen. Vi og snøen kom faktisk samtidig, uten den hadde det ikke blitt noe ordentlig renn, fikk vi høre. Ferden gikk nordover med leiebil til området rundt Cable og Hayward i Wisconsin, hvor rennet skulle gå.
Værmeldingen sa at det skulle bli mildt på renndagen, så da var det bare å finne fram cera-pulveret – her skulle det satses! Med HF 8 på skia og med sikling og strykejern skred vi til verket så cera-tåka lå tett oppunder takhvelvingen i hotellets svømmebasseng (godt det ikke var flere som oss der!).
Renndagen opprant med skyet vær og null-føre. Vi ble busset til start ved Telemark Lodge fra enorme parkeringsplasser i myrområdene rundt. Startnummerne hadde vi hentet dagen i forveien, slik det er på riktig store renn. Ut av bussen, full fart til dokøen, videre til start, overtrekks- og byttomklær ned i posen i en fei – og da roper en fyr "Wave two! WAVE TWO! HURRY UP!", og dit skulle vi alle tre. Ikke et sekund for tidlig å ankomme, men vi rakk det! I år var det ialt 12 "waves", dvs startpuljer. "The Birkie" og "Korteloppet" startet samtidig, løypene skiltes etter ca 8 kilometer.
Snora ble hevet, og vi var igang. Undertegnede var sein i starten som vanlig, og ble gående litt bak i køen og prøve å finne en plass. Alt for mange folk som vanlig. Jeg som skulle gå Korteloppet kunne tillate meg å gå med nesten maksfart helt fra start. "What's the hurry?" ble hørt underveis. Det var de som skulle litt lenger og visste at det var lurt å spare litt på kreftene. "The Birkie" var kortet ned fra 52 til 46 km pga lite snø ved innkomsten i tettstedet Hayward, men langt likevel. Årets renn var dessuten splittet opp i freestyle og classic, med to klassisk spor ved siden av skøytetraseen, det betyr omtrent dobbelt så mange klasser som i foregående år. Her skulle enhver kunne finne en klasse og en løype som passet for seg.
Forholdene var perfekte i starten, og det var også skia. Kjørte innpå folk nedover, men akk, så var det kø i oppoverbakkene. Med brei kråkestil er det ikke så lett å skøyte forbi i motbakkene. Litt mer kraft i armene hadde gjort seg.
Matstasjonene lå tett. Den første så tidlig at jeg benyttet sjansen til å skøyte fort forbi en del "treiginger". Endelig skiltes løypene og det ble god plass til å finne sin egen rytme. Herlig! Topp ski, topp føre, dette føltes knallbra! Ved neste matstasjon innså jeg at det nok hadde vært mange nedoverbakker og fine flater. Så måtte vel motbakkene komme en gang. Korteloppet har nemlig innkomst i nærheten av start, så det sa seg selv. Bakkene kom, men føret var fint og løypene fantastisk fine, så det gikk ganske lett likevel. Men etter den siste matstasjonen (den tredje) begynte jeg å kjenne tempoet. Ei "jente" i 30-årene tok igjen meg og seilte i fin stil forbi. Trodde hun skulle distansere meg, og ble nesten litt deppa, men hun var nok omtrent like sliten som meg. Jeg beit meg fast i ryggen og hang på så godt jeg kunne, hele veien inn til mål. I den siste nedoverkjøringen hadde jeg nok med å prøve å stå på beina, og da skøytet hun fra meg på flata og opp siste bakken og inn til mål. Endelig. Min konkurrent i tredveårene var lykkelig over å ha slått meg, og det var da noe å ta med seg. Vi ble behørlig fotografert begge to. "It was a good race". Det var vi enige om.
Det var et profesjonelt opplegg rundt hele arrangementet. Vi fant ikke noe å sette fingeren på. Etter rennet prøvde vi pr bil å finne innkomsten til "The Birkie" ved Duffy's Field, men ble stoppet av politiet. Veien var sperret, deltakerne skulle fraktes med buss inn til Hayward. Så vi dro dit. Dit kom den ene gule skolebussen etter den andre fullastet med slitne løpere. Føret hadde blitt tyngre på slutten, og oppoverbakker var det visst også. Den lokale radioen hadde sending hele dagen. Mange slags personlige mål var å høre. Men konklusjonen var som regel den samme: "It was a good race".
And so it was, also for us Norwegians. The American Birkebeiner and Korteloppet kan absolutt anbefales! Du finner alltid en klasse som passer for deg! Klassisk, fristil, kort eller lang løype, det er bare å velge. Du trenger heller ikke melde deg på før dagen før rennet. (GB)
Mer om rennet, resultater og bilder finnes på Løpets hjemmesider