Slik trener kvinnen som i fjor ble kåra som landets beste veteranløper

Intervjuet har stått på trykk i Kondis nr. 2 - 2019

Selv om Nina Wavik Ytterstad har fått med seg mye som løper, er hun på ingen måte mett. I år har hun allerede løpt Berlin Halvmaraton på sterke 1.23.51, og om ei drøy uke står vårens hovedmål, Hamburg Marathon, for døra.

Men for å få vite hvordan hun har forberedt seg til det løpet, spoler vi tilbake til slutten av januar.

Sammen med fire andre fra Vidar har jeg gleden av å være med Nina på treningsleir på Lanzarote. I ei uke bor og trener vi i Costa Teguise på sørkysten av øya. Treningsforholda er gode med fine stier og grusveier samt godt utrusta treningsrom og 50-metersbasseng på hotellet. Terrenget er imidlertid kupert og noen av stiene nokså tekniske. Med en god del vind i tillegg og vulkantopper som frister til besøk, kommer ikke de gode kilometertidene like lett som på mølla eller inne på Bislett.

Siden Nina allerede har Hamburg Marathon i sikte og har treningsopplegget fram mot konkurransen klart, følger vi programmet hennes under oppholdet i varmen. Det vil si, det er bare ei i følget som er med Nina på alle øktene. Vi andre skylder på dårlig legg, hæl eller hamstrings når vi står over ei løpeøkt og setter oss på sykkelen – eller i solstolen – i stedet.

To daglige løpeturer

For med Nina som anfører er det snakk om to daglige løpeturer dersom det ikke står lang langtur på programmet. Styrke, bevegelighet, drill og bordtennis kommer i tillegg. Energien synes alltid å være til stede, og før de sju døgna er omme, har hun loggført 190 km med løping. Tre fartsøkter er gjennomført med høy kvalitet. Sjøl sliter jeg med å holde følge på både langturer og intervalløkter – til tross for at jeg både er mann og noen år yngre. Da hun bød opp til bordtennisdans, takka jeg nei og ble sittende som tilskuer i godstolen.

– Hvor får du denne energien fra?

– Jeg vet ikke helt hva jeg skal svare på det. Det er en higen etter å få til det ultimate løpet som er greia. Jeg tror jeg har mer å gå på sjøl om jeg ikke nødvendigvis har det tidsmessig. Jeg kan være fornøyd med et løp sjøl om det ikke går så fort, for eksempel i et comeback etter skade, forklarer Nina og vedgår at med unntak for 5 km så er persetida trolig over.

– Sannsynligvis har jeg løpt mitt raskeste maratonløp. 2012 var slik sett mitt år, men jeg tror jeg kan løpe bedre enn jeg har gjort de to siste åra da jeg har vært en god del skada. Det er den trua som driver meg, forteller Nina.

Vi har satt oss ned for en prat nest siste kvelden på den vakre vulkanøya. Dagens to økter og middagsbuffeen er unnagjort, og bortsett fra noen partyglade engelske turister er roen i ferd med å senke seg over hotellet og den vesle kystbyen.

Den grasiøse:Den lengste løpeturen på treningsleiren gikk rundt den vakre øya La Graciosa nord for Lanzarote. Her har Nina nesten ferdig med den 28 km lange løpeturen. (Foto: Runar Gilberg)

Årets veteranløper 2012 og 2018

2012 var det året Nina første gang ble kåra til årets veteranløper. Da var hun 50 år og løp mila på 37.28, halvmaraton på 1.20.19 og helmaraton på 2.51.04. Det er fremdeles persene hennes, men da hun gikk til topps i denne kåringen nå seks år seinere, så var hun ikke så langt bak med serien 38.39, 1.26.15 og 2.55.36.

Og hun er som nevnt overbevist om at hun kan løpe fortere enn hun gjorde i fjor. Halvmaratontida – som gav henne gull i veteran-VM – ble for eksempel oppnådd i sterk varme i Spania, og i år har hun allerede løpt over 2 minutter fortere. Men siden Hamburg Marathon siste søndag i april er hovedmålet for vårsesongen, er det maratontida hun fokuserer mest på å forbedre.

– Det store målet for sesongen er å løpe maraton på 2.53. Sekundene får bli som de blir, bare jeg er på 2.53-tallet. Første mulighet til å klare det blir i Hamburg. Så har jeg ikke planlagt så mye mer enn det – jeg tar et halvår om gangen, forklarer Nina.

Den norske rekorden i klasse 55-59 år er på 2.54.47 og tilhører Inger Saanum, så når Nina målet sitt, vil også rekorden være hennes, om ikke Saanum skulle ha klart å løpe enda fortere.

VM gav mersmak
Klasserekorden på halvmaraton er på 1.23.44 og tilhører Synøve Brox, og i Berlin var den regjerende verdensmesteren på distansen bare 8 sekunder for sein til å slå den. At Nina løp halvmaraton i VM i fjor høst, var egentlig litt tilfeldig.

– Jeg hadde ikke vært med på slike mesterskap før, men kom på at det var noe jeg hadde lyst til å prøve. Jeg håpet jeg var god nok til å være blant de tre beste – lenger hadde jeg ikke tenkt. At det ble som det ble, var veldig morsomt. Jeg jobba hardt i varmen og tok ikke igjen hun som leda før vi var inne på banen, bare 300 m fra mål. På tribunen satt min mor, sønn, søster og niese og heia, og det var morsomt for både dem og meg. Det frister egentlig til gjentakelse å være med på veteranmesterskap. Det er mange som stiller årvisst opp, og det virka som det var et utrolig godt samhold mellom dem. I år er det EM i Venezia i begynnelsen av september, og hvis jeg skal være med, skal det være på ordentlig, sier dama som liker å gjøre det hun gjør helhjerta.

Akkurat det merker vi godt også denne uka på Lanzarote. Nina er til stede med hele seg. De som er i hennes nærhet føler at de blir sett. Sjøl om hun er den store stjernen, så bryr hun seg like mye om hvordan det går med oss andre. Entusiasmen hennes er smittende.

23 år med håndball
Slik var det også da hun spilte håndball fra hun var 15 til hun var 38 år gammel. Da stod laget og fellesskapet i sentrum, og fremdeles er de sju stykker fra håndballaget som møtes én gang i måneden.

– Vi kaller oss «Stive legger», og det er veldig hyggelig og sosialt. Vi drar en tur på fjellet om høsten og en tur på ski om vinteren, og har ellers lystige lag utenom, forteller den yngste av de sju. Hun kom seg gjennom håndballkarrieren uten varige mén. Det vil si ingen kneskader, bare noen fingerbrudd og ei påkjent skulder.

– Men det var skadene som gjorde at jeg la opp. Jeg ville ikke ødelegge mulighetene til for eksempel å kunne gå på ski, og i ettertid har jeg ikke angra, forteller hun.

Det var imidlertid ikke slik at hun slutta med håndball for å få bedre tid til å løpe. Som håndballspiller likte hun ikke å løpe, og da hun la opp som 38-åring, hadde hun ikke løpt så mye som 5 kilometer sammenhengende.

– Det ble bare noen joggerunder som oppvarming og noen korte spurter som hurtighetstrening, forteller Nina som spilte håndball i tredjedivisjon, mens hun som løper helt klart befinner seg i elitedivisjonen.

Men etter at hun slutta med håndballen og før hun ble løper på alvor, var hun aktiv mosjonist som var med på Birkebeinerrennet noen år. Så ble det Birkebeinerritt og etter hvert også løpet og Trippelen.

Måtte trene mer
– Så var det noen som inviterte meg til å være med på Holmenkollstafetten og gratis løpetrening med Löplabbet i Slottsparken. Der var det gode trenere som Veslemøy Hausken, Øystein Sylta, Henrik Sandstad og Svein Inge Buhaug. Det var Øystein Sylta som sa til meg at jeg måtte trene mer, da jeg spurte hva jeg skulle gjøre for å komme meg under 40 minutter på mila. Jeg ble også med på noen vinterkaruselløp og prøvde å henge på Anna Tråve som var den store stjernen. Etter hvert fikk jeg andre forbilder som Sharon Broadwell, Kari Langerud – og Jorunn Rekkedal langt der framme.

Det er mange som har inspirert Nina til å bli den gode løperen hun er, og da hun i vinter fikk invitasjon til å bli med i gruppa «Breaking Marathon Limits» var det først og fremst for å kunne gi noe tilbake, at hun takka ja.

– Jeg tenker på at jeg sjøl var der hvor jeg sugde til meg informasjon fra dem som var mine stjerner og forbilder. Ved å bli med i Breaking Marathon Limits kan jeg forhåpentligvis inspirere og gi noe videre. For meg handler det også om å gripe en sjanse når den kommer. Når noen byr opp til dans, så skal en ikke si nei, forteller Nina som likevel måtte tenke seg litt om da forespørselen om å bli med i den grensesprengende gjengen kom.

Men om hun ikke kan begrunne alt hun gjør rent vitenskapelig, så har hun en ganske fast plan som hun holder seg til. I oppkjøringa til maratonløpa sine har hun alltid fulgt Marius Bakkens «100 Day Marathon Plan», og siden det har fungert så bra, har hun ikke turt å prøve noe annet.

– Jeg liker det som funker og som er trygt og fast. Jeg er ikke så veldig eksperimentell av meg. Men jeg legger på en god del mengde – faktisk løper jeg omtrent dobbelt så mye som det Bakken foreslår i sitt 2.45-program. Det må til siden jeg ikke er en mann i sine beste år, forklarer Nina.

På kraterkanten: Er en på Lanzarote, må minst én løpetur legges oppom en av de mange vulkanene på øya. (Foto: Runar Gilberg)

Råd fra Ingrid Kristiansen
Foran årets sesong har hun likevel lagt inn én forandring.

– I år vil jeg periodisere treninga med to A-uker der jeg trener med doble økter etterfulgt av ei B-uke med bare ei økt per dag. Det er uvant siden jeg i mange år har trent to ganger om dagen i alle fall fire ganger i uka. Nå må jeg tåle at km-antallet ikke blir som det var. Dette gjør jeg etter råd fra Ingrid Kristiansen, for å sikre at jeg bevarer overskuddet. Jeg tror også at jeg er blitt flinkere til å lytte til å kroppen og ta en hviledag hvis jeg kjenner at noe murrer. Jeg håper i alle fall at jeg er blitt det, smiler Nina som helt klart ikke hadde noen B-uke på Lanzarote.

Så mye som 190 km på en sjudøgnsperiode hadde hun aldri løpt før.

Antakelig lå det litt i korta at jenta fra Groruddalen skulle bli hellivsidrettsutøver. Hun kommer fra en idrettsfamilie, eller for å være mer presis – en håndballfamilie.

– Søsken, kusiner og nevøer er eller har vært håndballspillere, og mye av skylda har nok onkel Oddvar som var landslagskeeper og spilte for Fredensborg. Han var en sann håndballentusiast, forteller Nina om sin nylig avdøde onkel.

– Idrettsinteressen og iveren har alltid vært der, forteller hun, og det bekrefter hun ved å kombinere soling på bassengkanten med iPad-titting på Norges kamper fra håndball-VM og langrenn fra NM i Meråker. Nina heier minst like mye på andre som på seg sjøl.

Lykke å svette
Men hun kunne ikke gjort som mange av de andre gjestene ved hotellet og bare frakta seg mellom solseng og matsal.

– Jeg har trent hele livet og har ikke lyst til å teste ut hvordan det er å ikke trene. Bare når jeg har vært gjennom skader, har jeg måtte holde meg i ro, og det har vært en lykke å kunne sette meg på sykkelen og svette litt etter operasjoner. Det gjelder å ikke tøye strikken så langt at en ikke kan gå på tur.

For det må hun. Med bikkja og familien. Og så må hun ha tid til å bake – og spise – gjærbakst. For nok mat og god mat er viktig når en trener mye. Ved buffetbordet på hotellet blir det mange runder og variert inntak av både mat og drikke enten det er frokost eller middag.

– Jeg spiser helt vanlig sunn norsk mat og tar et glass vin i særdeles godt lag, svarer hun på spørsmål om hun er nøye med kostholdet.

– Og så har jeg prøvd med rødbetjus i maratonoppkjøringa uten å registrere noen effekt av det.

Skikkelig terapi
Sjøl om livet er mer enn løping sjøl for landet beste veteranløper, så har løpinga en stor og viktig rolle i livet hennes. Når hun blir utfordret til å oppsummere hva den betyr for henne, er svaret:

– For meg er det å løpe skikkelig terapi. Det løser verdensproblemer. Hjernen klarner opp, og det blir en form for behandling å gå ut å ta seg en løpetur alene. Det gir meg tilfredsstillelse når jeg kjenner at kroppen fungerer og spiller på lag. Så er det veldig enkelt å løpe. Det er bare å ta på seg løpeskoene og dra ut, avslutter Nina.

Og etter å ha løpt og brukt tid sammen med henne ei uke til ende, kan jeg skrive under på at den løpegleden hun forteller om, er ekte. Og smittsom. Nina har vist meg – og mange andre – at det er mulig å sette seg høye mål og ha det moro på ferden også i godt voksen alder.

Det ble mange mil og enda flere smil.

Med startnummer: Sjøl underveis i tøffe konkurranser er smilet aldri langt unna, som her på halvmaraton i Oslo i 2017. (Foto: Runar Gilberg)

Treningsuke for Nina på treningsleir

Fra fredag klokka 12 til fredag klokka 12

Nina Wavik Ytterstad