5
Kondis 7 • 2017
«Varmt, skyet vær. Jeg tar utstyret mitt ut av
bilen og setter sammen sykkelen. På terras-
sene står turister og innbyggere og ser på. Ikke-
sykkelryttere. Tomheten i livet deres sjokkerer
meg.»
Sitatet over er hentet fra det lille mesterver-
ket av en bok, «Sykkelrytteren» av Tim Krabbe.
Det er et sitat jeg ofte har i bakhodet enten jeg
sykler eller løper.
I dag – to dager etter årets Oslo Maraton – er
det lett å ha det i bakhodet. For vi mennesker
er noen rare dyr! Selv hadde jeg gleden av å stå
som løypevakt ca. 1 km før mål på 10 kilomete-
ren. Der var det veldig mye trafikk av folk som
skulle passere.
Det som slo meg, er at de fleste har absolutt
ingen respekt for løpere som prøver å gjøre sitt
beste samtidig som de er slitne. Og jeg tenker
med en gang litt i retning av sitatet – at de ikke
har den fjerneste anelse om hva som skjer. For
jeg tror og håper at dersom hadde folk vært
borti trening og konkurranser, så hadde de
respektert de som løp en eller annen distanse
lørdag – og ventet den lille stunden det tar. Selv
politiet hadde en ganske vanskelig jobb der, for
folk ignorerte også dem!
Ordinær folkeskikk
Jeg sier absolutt ikke at vi har enerett på gater
og veier, men vanlig ordinær folkeskikk skal
man kunne forvente uansett. Nå gikk det bra
der jeg stod, men det skyldtes like mye vaktene
sin innsats, som de som på død og liv skulle
passere.
For meg som er genuint opptatt av at vi
skal bevege oss, er det på tross av det jeg har
skildret her, veldig moro å stå og se på. Å se
folk i alle aldre og i alle størrelser løpe gjør
meg veldig glad, og jeg kan gjøre det i timevis.
Jeg beundrer alle de som går til start med en
ting for øyet – nemlig det å komme seg til mål.
Alle har ikke like stor kapasitet eller like gode
forutsetninger, men de gir likevel alt. Det krever
ganske mye guts.
For meg blir det da helt obligatorisk å stå og
heie på alle sammen uansett fart. Du kan lese
ganske mye ut av en løpers ansikt når du står
slik og heier. Lidelsen står noen ganger helt i
stil med grimasene som gjøres. Noen er også
helt i sin egen verden og har nok ganske mye
boblende rundt i eget hode. Det gjør det hele
enda mer fascinerende å se på.
Til og med folk jeg aldri trodde jeg ville se
løpe, dukker opp. Gamle kompiser – kall det
svirebrødre – som alltid har vært mer opptatt av
helt andre greier, er stolte som haner når de ser
meg. Det er veldig kult å få med seg.
Gladiatorene
Løping er enkelt og likevel ikke noen enkel
øvelse. Poenget er jo å komme seg fra A til B, og
stopper en opp, går tiden fort. Jeg har jo vært
der selv noen ganger, at det har stoppet opp, og
jeg har mye å lære av de som på mange måter
slåss en ganske så tøff kamp der bak. I mine
øyne er dette de virkelige gladiatorene, og en
gladiator skal en ikke kimse av!
Så får vi som er litt raskere heller gnåle over
mangelen på egen suksess til vi blir grønne i
trynet. For min egen del vet jeg innerst inne at i
forhold til ganske mye annet så er det en baga-
tell at tida helst skulle blitt litt bedre.
Høsten har mange fine løp å by på, så ikke
legg deg ned for å hvile frem mot jul ennå.
Hold det gående og husk at det å bli heiet på
er noe vi alle setter pris på, uansett hvilke tider
vi løper på. Den lille oppmerksomheten har vi
alle tid til
Ta til deg den energien det gir å trene
Egentlig burde jeg skrive ledere når jeg har ideen i hodet. Men det passer ikke alltid, så da tar det litt tid å skrive den. Ikke så lang tid som min pers på maraton da, som er på over 3 timer. Nå har jeg riktignok planer om å prøve å pusse litt på den tiden – jeg må bare finne ut hvordan jeg skal få det til.
Per i dag er jeg kanskje best på sykkelrulla etter et heller ublidt møte med asfalten på sykkel. Men tiden leger både brudd og sår, og jeg har jo egentlig ikke dårlig tid. Samtidig er det jo sånn at det har sine fordeler å sitte inne og sykle da. Ikke blir jeg plaget av illsinte bilister med altfor mye spylevæske til overs, ikke må jeg stoppe på rødt lys, og ikke minst – jeg slipper dårlig asfalt med huller.
I tillegg kan jeg se på tv. Tv er bra greier for oss litt voksne som nekter å gi slipp på den gode, gammeldagse boksen. Og når boksen også viser sport, glemmer jeg veldig fort at det kan være kjedelig å sitte statisk på en rulle og sykle.
Skrekk og gru
Jeg trodde en gang i tiden at det å ikke kunne løpe ville være den største katastrofen av alle. Derfor har jeg med blekt ansikt tenkt med skrekk og gru på akkurat det noen ganger. Men når jeg først fant det sorte hullet i asfalten, så har jeg faktisk ikke vært veldig stresset på det.
Kanskje fordi jeg skjønner at det å få bein til å gro fortere, ikke akkurat er helt enkelt. Det finnes ingen snarveier der. Kragebeinet og kroppen bruker den tiden som trengs. Men gleden var allikevel stor da jeg, etter noen nervøse sekunder utfra start på årets Birkebeinerløp, kunne løpe ganske så greit. Det ble ikke et Birkebeinerløp det luktet svidd av da, men det ble en nydelig tur med løpesko på der det viktigste var å kjenne på gleden ved å løpe.
Og gleden min var nok enda større etter målgang da jeg skulle dele ut Jon Hendens minnepris til hans søster Signy som nå er 81 år. Signy Henden Rustlie har jeg truffet mange ganger opp gjennom årene – gjerne sammen med hennes venninner. Og veldig ofte på Lillehammer i forbindelse med Birkebeinerløpet. Signy og damene er alltid like blide, selv om det går litt saktere etter hvert som årene går.
Men fortsatt har de den samme gleden over å kunne løpe. Det forteller meg at løping er sunt, ikke bare fysisk, men også psykisk.
Ser lysere på livet
Så uansett hva dere finner på, ikke mist gleden ved det å drive med fysisk fostring i en eller annen form. Det er fortsatt ikke sånn at aktivitet kurerer all form for gruff, men jeg mener bestemt at en ser lysere på livet – lenger. Det må da være bra, tenker jeg.
Min glede over å være president i Kondis blir heller ikke mindre med årene. For jeg treffer stadig på medlemmer – faktisk ganske mange på løp – som hele tiden gir meg positive tilbakemeldinger. Jeg husker ikke alltid navn og sånn, men vit at det er veldig inspirerende for meg å få den feedbacken. Det gir meg mye energi.
Nå håper jeg at dere får mye energi i sommer, gjennom opplevelser av alle mulige slag. Tren når du har lyst, ikke stress med at du må trene hele tiden, men sug heller til deg energien når du får gjort treningen din.
God sommer!
President i Kondis
Tim Bennett
Denne kommentaren sto også på trykk i Kondis 5-2019.
Tim Bennett (54) har vært styremedlem i Kondis siden 2003, og organisasjonens president siden 2009. I det sivile er han ansatt som applikasjonsforvalter på IT-avdelingen i TDC AS. Som idrettsutøver er han både allsidig og svært aktiv med deltagelse i sykling, triatlon og løping på alle mulige distanser.
