Hold ut – eller ta en stans – om du får hold?
Sjøl gode løpere kan bli plaga av hold. Det var nettopp hold som gjorde at Heidi Weng nylig måtte redusere farten kraftig på Bjørndalenmila. Hva kan gjøres for å unngå hold, og hva gjør en hvis en likevel er uheldig å dra det på seg?
I stor grad er hold et nybegynnerproblem. Da jeg begynte å løpe regelmessig for 45 år siden, var den store skrekken før konkurranser at jeg skulle få hold. Eller sting («steng» på trøndersk) som vi kalte det. På Mosviksenderen Rundt som var et kupert løp i nabobygda, husker jeg det gikk galt. I en av de bratte unnabakkene litt over halvveis meldte stinget sin ankomst, og det ble å løpe med vondt under ribbeina resten av løpet.
På løpeturene de kommende dagene kjente jeg det også, og en erfaren løper jeg snakka med, hadde en teori om at jeg hadde løpt det på meg. Han mente at det at jeg hadde fortsatt å presse meg med hold, gjorde at jeg var mer utsatt i etterkant enn om jeg hadde stansa med det samme jeg fikk det.
Heldigvis bedra deg seg uansett ganske fort, og etter et år med regelmessig løping fikk jeg sjeldnere og sjeldnere hold. Etter hvert slutta jeg å tenke på det som et problem, og i dag kan jeg ikke huske sist jeg hadde det.
Løpeproblem
Hvorfor en som er vant til å trene så mye over så mange år som det Heidi Weng er, likevel fikk hold under Bjørndalenmila, er ikke godt å si. En grunn kan være at hun er mer vant til å presse seg på ski enn i løpesko. Risikoen for hold virker å være mindre når en glir av gårde på ski eller rulleski, enn når en dunker av sted løpende på hard asfalt. Som deltaker i løpskonurranser, er ikke Heidi Weng like garva som det hun er som idrettsutøver generelt.
En annen faktor som kan ha noe å si, er matinntaket i forkant. Sjøl fant jeg tidlig ut at risikoen for både sting og mer generelle mageproblemer, ble mye lavere hvis jeg ikke spiste for tett innpå løpeturene. Særlig før hardøkter og konkurranser syntes jeg det fungerte mye bedre hvis det hadde gått minst tre og gjerne både fire og fem timer siden forrige måltid.
Også når det gjelder matinntak er det ganske stor forskjell på løping og idretter som langrenn eller sykling. Mens det gjerne går fint å rulle av sted på sykkel eller gli av gårde på ski nokså tett innpå et måltid, så er det mye ubehageligere å løpe med mat i magen. Om det var det som skjedde med Weng – at hun hadde samme mat- og drikkeregime foran Bjørndalenmila som det hun bruker foran langrennskonkurranser – vet jeg ikke, men det kan være en mulig forklaring.
Sjøl om de fleste må være forsiktigere med matinntaket i forkant av løp enn langrenn, så er det likevel mulig til å trene seg opp til å tåle å løpe med mat i magen. I ultraperioden av livet mitt ble det en nødvendighet å innta næring mens jeg sprang, og sjøl om det som oftest var et ork å få i seg næring i ultrakonkurranser, så fikk jeg sjelden hold av å spise underveis. Problemet var i større grad at mat bød meg imot og gav en slags kvalmefornemmelse.
Om jeg skal prøve å gi et generelt råd til nybegynnere eller andre som er plaga med hold, så er det å ikke miste trua på at det er mulig å bli kvitt det. I stor grad er hold noe som er mest plagsomt mens en ennå er uvant med å løpe, så om en ikke gir opp, vil en med stor sannsynlighet kunne se fram til et langt løperliv uten problemer med hold.
Noen tips som kan være til hjelp
• Unngå å løpe det på deg. Om du får hold på trening, så kan det være lurere å ta en pause, strekke ut mellomgolvet og puste dypt enn å fortsette å løpe. Det kan være noe i at jo hardere du løper stinget på deg, jo lettere vil det komme tilbake i dagene etterpå.
• Unngå å spise (tung mat) tett innpå løpeturen. Hvis magen skal jobbe med å fordøye mat samtidig som musklene trenger masse blod på grunn av løpinga, så kan det skape et ekstra stress som gir utslag i hold. Kanskje vil du etter hvert finne ut om det er en bestemte type mat som øker risikoen for hold.
• Et gammelt kjerringråd er å stanse å plukke opp en spiss stein og knytte neven hardt rundt den dersom en får hold. Både fysiologisk og psykologisk kan det ha noe for seg da smertesignalene fra handa fort kan avlede/overdøve smertene fra holdet.
• Ofte får en lettere hold i nedoverbakker siden en vil dunke hardere mot underlaget der. Om du er plaga med hold, kan det derfor være lurt å unngå bratte unnabakker på løpeturene. På mølle er det mulig å løpe oppover uten å få nedoverbakker på kjøpet.
• Start rolig på løpeturene. La kroppen komme forsiktig i gang og bli varm før du øker intensiteten.
• I konkurranser kan det være greit å ha en plan for hva du skal gjøre hvis du vet at det er en viss sjanse for at holdet vil melde seg. Skal jeg løpe med det, skal jeg stanse, gjøre pusteøvelser og så fortsette eller skal jeg gå et stykke og begynne å løpe igjen når jeg ikke lenger kjenner noe? Å bryte er sjelden nødvendig på grunn av hold da det ikke er noe som tyder på at det er direkte farlig.
• Øk treningsmengden og intensiteten gradvis. Er du fersk som løper, så ha minst en løpefri dag mellom hver løpedag, først og fremst for å minske risikoen for skader, men også for å slippe å få hold-problemer for ofte. Også for de som har løpt ei stund, kan det ha mye for seg å legge inn fridager og variere med styrketrening eller andre typer kondisjonstrening.
• Som en sa: Hvis du lytter til kroppen når den hvisker, så slipper du at den hyler.
