En noe marerittlignende uke er lagt bak. Håpet er som kjent det siste man må miste, og det gjelder også meg. Troen på sub 3 timer på maraton om ca. 11 måned lever videre. Never give up!

Uke 42 er historie, og det er Hytteplanmila 2024 også. Men før det løpet hadde jeg den hittil siste treningsuka. Den startet ikke bra! Grunnen til det var at hamstrings nå viste seg fra sin verste side. Av den grunn tok jeg fram rulleskiene igjen på mandagen, rett og slett for å spare beina. Rulleski er for noen (løpere) et alternativ, men årstiden vi nå går inn i, er ikke akkurat den beste for rulleski.

Legebesøk

Mandagen var også dagen for et legebesøk. Jeg hadde bestilt time for å få fastlegens vurdering av smertene over venstre kne som har plaget meg 24/7 i ca. to måneder nå. Han gjorde sine undersøkelser, og den foreløpige konklusjonen var at det dreier seg om en overbelastning muskulært. Jeg ble anvist Voltarol Gel Forte for bruk lokalt på smerteområdet i en tid framover. Videre foreslo han at jeg skulle benytte meg av alternativ trening i en periode framover. Han utelukket heller ikke at MR kunne bli aktuelt dersom tingene ikke bedrer seg i løpet av fire uker.

Tirsdag stod egentlig intervaller på mølle på programmet, 8 x 5 min progressivt, men slik skulle det ikke bli! Jeg var så heldig å få time hos fysioterapeut Jørn Berger, og i stedet for intervaller ble det (pine)benken til Jørn! Jeg er jo en pingle når det kommer til smerter, det visste han godt, jeg besøkte klinikken hans jevnlig hele høsten for tre år siden. Problemstillingen var stort sett det samme den gangen ☹.

Etter å ha «scannet» kroppen forfra, bakfra og fra begge sidene sa han: «Alf, problemet ditt sitter i ræva».  

Trenbart

Det han fant var oppløftende og trenbart: Setemusklene er bedrøvelig svake, og det har skjedd over de siste seks månedene. Treningen min er endret en del i den perioden med mer kupert løping, opp og ned, samt litt lengere treningsøkter med fart. I tillegg har jeg slurvet med styrketreningen. 

I sum for mye for kroppen. Videre er muskulaturen svakere på den høyre siden enn på den venstre. Det fører til kompensering og dermed ugunstig merbelastning på utsatte muskler og sener. Alder er selvfølgelig en faktor i dette bildet da både muskler og sener forringes med alderen.

Pokker ta! Da er det bare en ting å gjøre:

Nå går turen til det samme stedet som det gjorde høsten for tre år siden da hamstrings streiket; nemlig i treningsstudio og til apparatene der, til svømming og vannjogging på Tromsøbadet og skiturer når snøen kommer. Ellipse, romaskin, litt lett løping, manualer, matte, ringer, strikk m.m. Jøss! ☹. Her er det bare å bite tennene sammen!

Coachen min, Eirik Haugsnes, han også fysioterapeut, var helt enig med vurderingene til Jørn Berger, og hans anbefaling var å starte en rehabilitering umiddelbart. Hva gjør jeg da, når både legen, fysioterapeuten og coachen er så samstemt i sin konklusjon? Svaret på det er ikke veldig vanskelig, da blir det som de foreslår.

Rehab

Da er det altså rehabilitering som gjelder fra nå! Mon tro hvor lenge jeg må holde på med det? En positiv ting er at både Jørn og Eirik var samstemte i at ikke stopp helt med løpingen! Hold løpingen ved like, men i et helt annet omfang enn normalt, og kun i rolig tempo.

Ellers inneholder en rehab litt av hvert, både av øvelser og av trening med og uten apparater. Ja, det inneholder faktisk en enorm variasjon der stort sett hele kroppen trenes! Og det er jo i seg selv veldig positivt! Mer om det etter hvert, det blir nok noen uker med rehab.

Uka under ett

Tja, hva skal man si? Det var i hvert fall ikke mye som gikk etter den planen som ble laget for flere måneder siden, på et tidspunkt da jeg var skadefri og i god trening. De siste fem-seks ukene før Hytteplanmila var det mye som skjedde, mye som ikke gikk min veg. De siste to dagene før Hytteplanmila trente jeg ingenting, bare roet ned og lot kroppen få hvile.

Så til Hytteplanmila - en fadese, eller …?

Løpet ble første gang arrangert i 2005, og er blitt veldig populært. Løpet er også blitt et såkalt «perseløp» da mange oppnår sine beste tider på dette milløpet. Jeg hadde på forhånd bestemt meg for at dagens økt måtte gjennomføres som en rolig løpetur, i 5.30-fart i sone 1.

Oppvarmingen sammen med de ca. 4000 andre som var der, gikk fint. God stemning og godt humør på alle kjente og ukjente jeg møtte. Spesielt artig var det å treffe igjen flere av de jeg var på treningsleir sammen med i Kenya i fjor – Espen, Krister, Marthe, Petter og Tore for å nevne noen. Jeg møtte også Axel Staib (79) som løp 16 maraton på 16 dager i sommer, et minneløp han gjennomførte for en venn som døde i fjor.

Oppvarmingen varte litt lenger enn planlagt da starten ble utsatt med 30 minutter. Jeg stod i en gruppe bak fartsholderen med sluttid på 55 minutter og en fart på 5 og et halvt minutt per km. En sluttid på 55 minutter har jeg ikke hatt siden mitt første milløp i 2002. Men med hamstrings som ikke var i vater, måtte det bli sånn!

Det gikk fint i 2 km. Fartsholderne holdt planlagt fart, og det samme gjorde jeg. Men hvor lenge var Adam i paradis? Det begynte å verke og svi på baksiden av venstre lår før vi hadde passert 3 km, og etter 5 var det virkelig vondt. Jeg bestemte meg der og da for å gå 100 meter og løpe 100 meter resten av løpet. Som tenkt så gjort, og det ble en lang 5 km mot mål. Men folk som heier, og unger som vil gjøre «high-five» hjelper alltid på humøret, og det gjorde det denne gangen også.

Det ble «The long and winding road» de siste 5 kilometerne, men målstreken dukket opp etter hvert, og klokka vista da 1.11.27. Rosinboller, saft og nær familie som stod og ventet i målområdet, overskygget stort sett frustrasjonen over hamstrings. Det kjentes også veldig godt å komme i mål og få løpet, som i like stor grad ble en turmarsj, overstått.

Vel, sånn gikk det!

Å løfte blikket

Skader medfører som regel et brudd med det du liker aller best å gjøre. Og en ting er det fysiske ved at du blir tvunget til å gjøre andre ting, noe helt annet er det å håndtere de mentale utfordringene som skadeavbrekket medfører. Da kan det å ha et mål som ikke ligger altfor langt frem i tid være positivt. I mitt tilfelle er det en treningsleir i Spania i midten av januar 2025 samt en halvmaraton i Santa Pola 20. januar. Litt lengre fram i tid er det Berlin Halvmaraton 6. april. Det å løpe i Berlin er alltid spesielt; brede gater, masse publikum, band og orkester, gamle og unge og sist, men ikke minst, tusenvis av løpere, sannsynligvis et sted rundt 40 000. For første gang i løpets historie (så vidt jeg vet) ble løpet utsolgt allerede i august. Det sier noe om hvor stor løpeinteressen er for tiden, og hvor populært det er å løpe i Berlin.

Hva nå?

På kort sikt er det en ting som gjelder; tålmodighet! Dersom det ambisiøse målet om sub 3 timer skal nås om ca. 11 måneder, må kroppen få den tiden og den behandlingen den trenger, sånn er det bare. Sammen med fysioterapeut Jørn Berger og coach Eirik Haugsnes skal ting planlegges og gjennomføres. For «Ting Tar Tid», alle vet jo det.😊