En krevende start på uken med sykdom og kuldegrader ble raskt forvandlet til løpeglede og milde temperaturer i Santa Pola. Etter noen dager med rolig trening hjemme i nord, inkludert en Mørketidsmila som minnet om at god form er ferskvare, venter nå en spennende treningsleir i varmere strøk.
Året som gikk sluttet ikke så bra, men til gjengjeld startet ikke det nye året så bra heller! Sykdom rammer de fleste fra tid til annen, og kanskje spesielt idrettsfolk som trener hardt og mye, er utsatt. Immunforsvaret svekkes når du er sliten, f eks av trening, eller er sliten av andre årsaker.
Treningsåret går definitivt mot slutten, og det er fristende å sitere Øystein Sundes legendariske låt «Det var det året det var så bratt» som kom ut i 1971. For min del er året 2024 det bratteste, det må det være lov å si (som Arne Scheie kunne ha sagt).
Skader kan komme av så mangt, skader kan ha mange årsaker. De kan være akutte og brå, og de kan komme som følge av for stor, eller feil, belastning over tid. I mitt tilfelle er det etter alt å dømme en kombinasjon av for stor belasting over tid, samt noen konkrete påviselige feil.
Etter et par uker med treningsfri og rehabilitering er jeg endelig i gang igjen! De første løpestegene er tatt, skiene har fått kjørt seg og vannjogging er kommet på programmet.
Ellipsemaskinen og Alf B. Dahl har blitt gode venner, og den er et sikkert kort når intervaller skal gjennomføres. Den har faktisk reddet treningen hans. Og han har gitt den et kvinnenavn.
Nok en uke er lagt bak meg. Tiden går og vi henger i stroppen. Et og annet hvileskjær må man av og til unne seg selv, særlig dersom kroppen signaliserer at det er det den trenger! Det gjorde den ved inngangen til uke 46. Jeg bestemte meg derfor for å gå litt ned både på treningsvolum og på intensiteten. Reduksjonen utgjorde i tid ca. 25 prosent.
