Annerledesløperen: Midt i mørketida

Artikkelen har stått på trykk i Kondis nr. 8-2020

De første årene i Norge var jeg fascinert av vinteren. De korte dagene var eksotiske. «Se! Det begynner å bli mørkt klokka 14!» kunne jeg finne på å si.

Dette gikk rimelig raskt over til at jeg i stedet gruet meg til de mange mørke månedene. Å starte studentlivet på vei inn i de mørkeste månedene var en utfordring i en tid uten fadderaktiviteter eller andre sosiale aktiviteter. Det virket som om mange forsvant inn i hyblene sine og ble usynlige.

Etter hvert lærte jeg å gå på ski, men dette med dagslyset var en utfordring. Jeg følte meg ikke trygg nok til å ta skiturene om kvelden og hadde ikke engang hørt om hodelykt. Turene jeg fikk til mens det var lyst, var en glede, og jeg kom glad hjem fra disse. Den gangen falt det meg ikke inn at det ikke bare var det å være ute i dagslyset som fikk meg i godt humør. Det var også det at jeg hadde vært fysisk aktiv.

Mørke dager

Før jeg ble løper, var det vanskelig å vite hva jeg skulle gjøre med de mørke vinterdagene. Det bygde seg opp en rastløshet i meg i helgene, som jeg ikke visste å håndtere. Da kvelden kom, var humøret på bunn da jeg følte at jeg ikke hadde gjort noe fornuftig, og jeg hadde vært innestengt.

Heldigvis har også allmennheten tilgang til piggsko til løping nå, så dette er ikke noe jeg opplever i noe særlig stor grad lenger, men jeg fikk et lite gjensyn med følelsen nylig.

Det var en søndag da jeg egentlig skulle ha vært på langtur, men værmeldingen var for stygg til at det var aktuelt. Jeg kom på hyggelige aktiviteter med familien, men dagen føltes «feil» på en måte. Den manglende løpeturen hang over meg, og etter hvert merket jeg en generell nedstemthetsfølelse. Heldigvis kjenner jeg meg selv godt nok til å skjønne hvorfor jeg hadde det slik, og tok affære. Jeg fikk minstemann med på å bli med meg på løpetur mens det var et lite opphold i uværet. For virkelig å røske opp i hodet valgte jeg et sted jeg ikke kjenner spesielt godt. Jeg brøt til og med regelen min om ikke å kjøre til løpetur og fikk mannen min til å kjøre oss dit og hente oss etterpå. Det ble en fin tur rundt et vann, med mange fugler å se på og en ordentlig bakke til å utfordre oss i. Den negative stemningen ble løpt vekk, og jeg smilte fornøyd idet pøsregnet kom da vi kjørte hjem.

En annen dag nylig følte jeg meg nedfor da jeg våknet, og jeg skjønte at dette ville jeg ikke klare å riste av meg. Jeg hadde en kort løpetur planlagt den dagen, men valgte heller å ta en langtur, spesielt siden solen hadde valgt å vise seg den dagen. Hver gang de negative tankene meldte seg, klarte jeg å jage dem vekk med å minne meg selv om hvor heldig jeg var som hadde denne muligheten til å nyte solstrålene. Løpeturen viste seg å være en solid investering i min psykiske helse.

Vanskelige dager

Alle strever med sitt, men noen av oss har litt mer vi strever med på hjemmefronten. Det var nok tilfeldig, men veldig heldig for meg at jeg begynte løpekarrieren da det begynte å bli mye med demens i familien og et barn som krevde ekstra oppfølging. Spesielt i starten, mens jeg fortsatt hadde hatforholdet mitt til løping, var det greit å se at det å ta seg en løpetur ga en god pause fra hverdagsstresset. En av de beste turene som ble gjennomført den gangen, opplevde jeg en ettermiddag da det hadde skjedd noe spesielt vanskelig i familien. Jeg løp høyst klisjéfylt vekk fra alt det vonde, og fikk et nødvendig påfyll av positiv energi.

Etter at jeg merket hvordan dette hjalp, snakket jeg veldig tydelig med familien min om viktigheten av at jeg fikk gjennomført løpeturene mine. Heldigvis har jeg en god partner. Han skjønte raskt at det at jeg tar løpeturer som noen kunne tro stjeler fra familietiden, gir store gevinster for hele familien – mest i form av en mer avslappet mor.

Fysisk aktivitet i koronatiden

Det skrives mye om hvordan fysisk aktivitet bedrer humøret og bidrar til å forebygge visse psykiske plager. Det er et tydelig fokus på viktigheten av lørdagsløpene for folks psykiske helse i parkrun-organisasjonen. Fordelene for folks psykiske helse av å treffes uformelt, løpe sammen og slå av en prat, gjerne over en kopp kaffe, er godt dokumentert. Det er mange som deltar på parkrun som har dette som en viktig sosial arena. For noen er det deres eneste kontaktpunkt mot omverdenen. Det er derfor parkrun i Storbritannia kjører løp på 1. juledag og 1. nyttårsdag. De vil at ingen skal være ensomme i disse høytidene.

Organisasjonen har derfor vært veldig aktiv i forhold til å prøve å gjenoppta løpene så snart som mulig i disse koronatider. De har bestilt flere studier om graden av koronasmitte ved fysisk aktivitet utendørs og om folks psykiske helse. Disse studiene støtter opp om det man ser her til lands. Det er lite smitte forbundet med løping, og de som har anledning til å løpe har det bedre psykisk enn dem som får begrenset mulighet til å løpe. Jeg har lest at folk i Storbritannia og Irland opplever at de er i dårligere fysisk form nå enn før koronaen kom. Det hadde vært spennende å se om situasjonen fortoner seg annerledes i Norge, hvor vi har stort sett kunnet bevege oss så mye vi vil i fri luft.

Lysere dager i mørketiden

Nettopp fordi vi bor i Norge, må vi gripe mulighetene vi har til å vedlikeholde den psykiske helsen vår. Ikke tenk: «Æsj, det er mørkt, jeg vil ikke på tur nå». Det er helt sant at du aldri angrer på turen du tok, du angrer på turen du ikke tok. Løping er ingen kur for depresjon, men det er en grunn til at flere bruker det i behandlingen av den. Og de samme gevinstene kan de fleste av oss oppleve.

Samtidig er det viktig å lytte til kroppen. Det er ikke alltid jeg klarer å høre budskapet selv. Men de dagene jeg føler meg veldig rastløs, er det et klart tegn på at jeg trenger å komme meg ut. Turen trenger ikke å være lang, men bare det at man har kommet seg ut og følt kjølig luft i ansiktet, gir et løft.

Om artikkelforfatteren

Cristina Pulido Ulvang (f. 1967) er en translatør som kompenserer for stillesittende arbeid ved å løpe. Hun har ingen treningshistorie fra ungdomstiden, men hun har vært aktiv løper de siste fem årene. Hun er opptatt av å motivere barna sine til å være aktive, og liker best turer der hun kan se fjorden. (Foto: Emilia Pulido Ulvang)