Bergenseren Vile Horg er ny Kondisblogger.
Bloggen hans "Gnagblemme" eller "Gnagsårblåtåvannblemmeløpepositivisme" vil være stemmen til den middelaldrende, lett overvektige, vindrikkende, havregrøthatende, alltid småforkjølte småbarnsfar som til tross for alle mangler finner stor glede i å løpe mye og langt. Fra baktroppen i løpene, med lav hastighet, oppleves løpene gjerne noe forskjellig enn det mange løpsreportasjer gjengir.
"Min ikke spesielt originale hypotese er at det også blant Kondisleserne fins en del folk i min kategori som kunne vært interessert i den vinklingen".
Vile Horg
https://gnagblemme.wordpress.com/author/gnagblemme/
Bakpå i Bergen
(dette er et tredelt blogginnlegg der det kan være aktuelt å lese de to nederste først)
Da var dagen kommet, og det som kverner rundt i hodet er et gammelt dikt av Jens Bjørneboe:
“Når dagen er kommet, og timen er kommet
Og du skal bli stilt opp mot muren og blø
Og de som holdt av deg
For lengst er gått fra deg
Da skal du få se: Det er ensomt å dø.”
Noe dramatisk kanskje, men scenen var satt. De siste dagene har vært hjemsøkt av hoste og grønt, ruglete verkeslim fra hals og nese. Leddene verker allerede før start, så mentalt er jeg forberedt på en lang dag i selvpiningens tjeneste.
Etter litt hostesaft, noen halstabletter og kaffekopper erklærer jeg meg selv stridsdyktig, og skrider til verket mindre besluttsom enn ønskelig.
Det er lovt pent vær, grått fra morgenen men solfylt utover dagen. Både Yr og Storm er som kjent notoriske løgnere. Solen ventet til et godt stykke ut på ettermiddagen før den tittet frem. Jeg vet ikke om det var pga sykdom, eller om det var pga været, men jeg frøs store deler av turen.
Forholdene rundt startområdet var godt tilrettelagt. Maratonfeltet var ikke så stort, og eventuelle publikummere var ennå ikke kommet seg hjemmefra for å se en håndfull håpefulle løpe avgårde kl. 8 en lørdagsmorgen. Maratongjengen hadde i kraft av sitt beskjedne antall god tilgang til garderober og toaletter før start.
Standard start, nedtelling og pang, avgårde.
Løypa er kupert, med en lang sammenhengende stigning fra Gamle Bergen til Mon Plasir. Det strekket har jeg forlengst bestemt meg for å gå. Jeg har bestemt meg for å gå alle motbakker, store som små. I tillegg til bakkene er det en del brostein, og en del grus. Det er ikke her du perser, ikke det at pers var noe tema for meg i dag.
Forkjølelsen er ikke påtrengende til stede underveis, men den gir seg til kjenne gjennom lave kilometertider og tidlig utmattelse. Gjennom hele løype er det utallige frivillige som viser vei, stanser trafikk og serverer drikke. Fantastiske folk med godt humør som stiller opp for idrettslaget sitt når det er arrangement. Publikum er det mindre av. Det er folketomt langs nesten hele løypa bortsett fra de frivillige. Publikum er konsentrert langs noen hundre meter langs Bryggen og Fisketorget. Dette er ikke et løp for de som vil ha entusiastisk publikum langs hele løypa.
Førsterunden gikk greit. Ved runding var Stafetten og Halvmaratonet allerede godt avgårde. De fleste av dem så jeg aldri. Til tross for mitt stadig lavere tempo passerte jeg noen av halvmaratonerne, noen av dem betydelig mer polstret enn meg. Enkelte slet allerede etter få kilometer, og jeg antar en del av dem ikke kom til mål. En skål til alle hverdagsheltene som prøver og sliter helt til nedriggingen er godt igang.
Andrerunden var veldig lang. Beina fikk tømmerstokkvaliteter, fotbladene sved, og energien var gått i dvale. Etterhvert ble selv forsiktig jogging et fjernt ønske, og hurtig gange nok til å fremkalle smerte og fortvilelse. Nedtellingen og kalkuleringen var i gang. Hvor lav kilometertid kan jeg tillate meg og samtidig klare cut off med grei margin?
Etter å ha snakket litt med meg selv blir vi enige om at siste fartsholder ikke skal komme på skuddhold, så det blir en slags haltende powerwalk de siste 8-10 km. Fra Nøstet opp til Nordnes er det en kort bakke på noen få timeter, men den er bratt. Hender på knær, kroppen sier nei. Hender opp, fortell kroppen at du sier ja. Nordnesparken, siste drikkestasjon, 2 km, 2800 skritt. Nedtelling.
Plutselig vasser jeg til knes i små barn, barnevogner og familier som akkurat da startet et løp i maratontraseen. Passer meg bra, da kan jeg snike meg ubemerket i mål i skjul av alle de uthvilte familiene. Som tenkt, så gjort. Planen virket så bra at jeg ikke en gang vises på bildene som visstnok skal vise meg passere mål. Men jeg kom da til mål, om enn langt ut på dagen. Ved målgang fikk vi vann og en skillingsbolle. Det var kanskje litt i underkant etter en lang dag på jobben.
Ved nærmere ettertanke ble det en slags pers likevel, selv om det kanskje er mitt tregeste maraton. Det ble ny 115 kg pers. Alltid et lyspunkt.
Når tvilen tar deg
Det er den tiden igjen. De siste dagene før et langt løp. To og en halv dag til Bergen bymaraton, som det kunne ha blitt kalt om ikke Bergen hadde dette hovedstadskomplekset som gjør det nødvendig å gjemme seg i det internasjonale.
Helt etter skjema er sår hals på plass. Feberfølelsen og ømheten i leddene? Hjertelig til stede. Overskuddet? Nja, neppe. Kan det lokkes frem med vin? Verdt et forsøk.
Tvilen er der i fullt monn. Denne gangen også. For noen uker siden løp jeg et halvmaraton som gikk greit. Siste halvdel var raskere enn første. Den ser jeg ikke så ofte, men maraton er noe annet. Min kropp begynner vanligvis å gå i oppløsning etter rundt to timer. Det hadde vært greit hvis jeg jaktet verdensrekord. For meg betyr det vanligvis rundt halvveis. Halvveis i distanse, ikke i tid. Det slår meg igjen og igjen. Jeg er ikke tilstrekkelig redd for distansen. Ikke redd nok for smerten. Akkurat som kvinner som føder igjen og igjen så vet jeg at jeg står overfor et betydelig ubehag. Kvinnene får et barn for strevet, jeg får en blikkmedalje. Så hvorfor gjør man egentlig dette. Det evige spørsmålet for langløpsmosjonister. Svarene er mange, ingen særlig overbevisende. Det er ihvertfall ikke for helsa. Bevegelse er bra, maraton er overbelastning.
Når sant skal sies så vet jeg ikke hvorfor jeg gjør det. Jeg har gjort det før, kommer ikke til å perse, medaljen er ikke eksepsjonell. Det er bare en dragning. Når jeg leser om løp, blar i terminlister, så vil jeg bare være med. Det må være en slags samlegreie, men jeg skjønner ikke mekanismene. Selv om jeg nå er full av tvil og anger, og gruer meg til betongveggen som kommer, så tenker jeg likefullt på mulige løp utover sommer, høst, vinter og vår.
Mest sannsynlig går det greit denne gangen også, om ikke feberen tar meg. Er maratonavhengighet kommet inn i diagnosemanualene ennå?
En helt vanlig søndagsmorgen i Bergen
Det er ro over byen. Trafikken sover. Lyden av løpende føtter er det eneste som bryter med stillheten.
Innimellom dukker det opp små ryddebiler. Lørdagens eksesser skal spyles bort og plukkes opp. Kebabrester, engangsemballasje og knuste flasker skal plukkes opp slik at byen igjen kan presenteres for neste skipslast med turister. Plastdebatten ser ikke ut til å ha nådd de feststemte med full tyngde ennå.
Hverken hvaler full av plast eller stigende havnivå kan ødelegge roen jeg føler ved lyden av mine egne løpende føtter. Rytmen gir ro, roen fører til lettere steg som lager lite lyd. Det er godt. Minst mulig motstand. Pusten går lett. Tempo behagelig.
Jeg er på vei ut. Noen er på vei hjem. Walk of shame. Gåturen er obligatorisk, skammen er valgfri.
Etterhvert brytes stillheten av kirkeklokker. Kristenfolket skal ha sitt. Jeg har nok med mitt. Når solen står opp over Bergen er det en merkverdig Gud som søker tilflukt i et kirkebygg.
Det er en sånn dag da man bare kan løpe uten for mye tanker om formål, fart, program og puls. Bergen City Marathon er neste helg, men det er uviktig nå. Nå er det bare den rolige, regelmessige pusten som gjelder. Resten av dagen ligger klar til bruk. Iblant er det nok å bare være i bevegelse. Iblant er det nok å bare være.
