Les flere idrettsblogger her: KONDISBLOGGERNE                  Blogginnlegg fra Angelika
 


Angelika Sverdrup
https://angelikasverdrup.com

 

Hvorfor og hvordan startet du å løpe?

Dette spørsmålet har jeg fått en del ganger og vil nå gi litt svar på. Håper dette innlegget kan fungere som motivasjon for de som lurer på om de skal begynne å løpe litt eller for de som akkurat har begynt med denne fantastiske aktiviteten.
 

Hvordan det hele startet

Det hele startet i mai 2014. Jeg bestemte meg for å lære å løpe. Man skulle tro at det var noe man automatisk kunne, jeg trodde i hvert fall det. Jeg var allerede blitt 41 år før interessen for den aktiviteten våknet. “Løpskarriæren” før det besto av to joggeturer totalt, i gymmen på videregående. Jeg hadde en god evne til å komme meg unna gym og da især løping. De få gangene jeg prøvde meg på noe som kan minne om den aktiviteten, endte jeg opp med relativt hemmende smerter i begge hofter og vaggende gange dagen derpå. Jeg konkluderte med at jeg faktisk ikke tålte å løpe. Den antakelsen kan henge sammen med at jeg fikk operert begge bena da jeg var 12 år gammel. Det ble utført en rotasjonsosteotomi. Jeg hadde innoverrotert lårhals og føttene pekte innover, den klassiske sjenerte ”looken”. Begge bein ble kappet og rotert utover.

Jeg var alltid irritert undrende til og småimponert over personer som jogget og som faktisk kunne drive på med det og fant det givende.
 

5602267_2761432
Boken som trigget løpeinteressen.


Jeg hadde noen få joggeturer sammen med min forlovede, sommeren 2013 da vi var på ferie. Jeg husker at jeg var overveldet og svært stolt da jeg endte opp i en fart på “hele” 9 km i timen de siste 5 minuttene, av en total joggetur på tredemøllen på 20 minutter. Etter dette ble forsøket lagt på hyllen, inntil den skjebnesvangre dagen i mai 2014 da jeg endelig bestemte meg for å lese “Born to run” (Født til å løpe). Det var etter å ha lest et intervju med en person, som forlate at den mest inspirerende boken hun hadde lest var nettopp denne.

Jeg visste at boken hadde endret mange personers syn på løping rundt om i verden. Det endte med at den klarte å inspirere meg til å prøve å lære meg å løpe, på tross av overbevisning om at jeg ikke egnet meg for slikt. Jeg begynte forsiktig; løp noen meter, før jeg måtte gå like lenge. Alle nedoverbakker (les svak helning) gikk jeg, av frykt for smerter i knær (reell eller innbilt, husker ikke riktig). Det ble fort klart at smertene i hoftene ikke var strukturelle feil, men dårlig trente muskler i hoftene. Da jeg bare jogget forsiktig og tok lange nok pauser med restitusjon, forsvant smertene etter hvert. Det var en åpenbaring som ble veldig motiverende!
 

20150530_112836-picsay-01Det er utrolig mange fine steder å løpe, og så rekker man over så mye mer.
 

Av en eller annen grunn så appellerte dette med løping veldig. Treningskarrieren hadde tidligere bestått av litt sykling, spinning og perioder med sporadisk styrketrening. Jeg trente karate et år da jeg var 14 år, jeg har aldri deltatt i felles idrett eller ballspill. Det interesserte meg ikke, det var heller ingen tradisjon i familien for sport og idrett.

Det som undret og irriterte meg mest da jeg startet å løpe, var at jeg ikke klarte å løpe oftere enn hver 3. dag. Jeg måtte altså ha 2 dager med restitusjon mellom hver treningsøkt. Det var ganske frustrerende, fordi jeg ønsket å bli god raskt. Jeg tenkte at det kanskje hadde noe med alderen å gjøre, ikke noe populær forklaring i mitt hode, men fant ingen annen. Nå vet jeg at det hadde med at kroppen ikke var vant til den aktiviteten og trengte tid til å integrere belastningen. Det tar opp til to år for kroppen å bygge opp en god løpsbase. Med andre ord så er løping en tålmodighetsidrett, hvis man vil bygge seg opp til å tåle løping. Dette gjelder både for lengre og kortere distanser.

Det er morsomt å tenke tilbake på alle erfaringene jeg har gjort, fra å starte som totalt grønn, til dit jeg har kommet i dag. Jeg gikk inn i en helt ny verden, som jeg ikke kunne noe om. Plutselig våknet interessen for å se på friidrett, jeg som aldri hadde brydd meg om sport på TV før. Navn på sportsutøvere og tider på forskjellige løpedistanser ble husket automatisk. Det var som om hjernen hadde fått aktivert en ny programvare: Løping, i alle dets varianter.

Det å sette seg inn i nødvendig løpeutstyr var et kapittel for seg selv, da spesielt sko. Da jeg skulle inn i sportsbutikken første gang for å kjøpe riktige sko, følte jeg meg som en uvitende, småflau, men veldig nysgjerrig førsteklassing, som ikke visste noe om den store verden som lå å ventet. Det var en haug av nye begreper som måtte avklares og forstås i denne prosessen: overpronasjon, nøytral og supinasjon (super-hva-for-noe?) Jeg tror jeg klarte å tyde meg frem til at jeg mest sannsynlig overpronerte. Det var en lettelse siden jeg da slapp å huske på det vanskelige andre ordet. Det er dessuten langt flere som overpronerer enn motsatt. Det var andre faktorer som også måtte avklares: På hvilket underlag løp jeg mest: sti, grus, asfalt, bane..og hvor mange kilometer per uke…Hallo? Jeg småjogget til sammen 10-15 km i uken! Jeg hadde så vidt løpt litt på Aksla (fjellet i Ålesund) på grus og litt på asfalt, på ensomme tider av døgnet.

Jeg var så usikker og selvbevisst min egen jogging at jeg gikk hver gang jeg møtte på andre mennesker, det føltes veldig ubehagelig å bli sett mens jeg jogget. Dette var lenge før jeg kom over motto til Löplabbet: “Ingen løper som du!” En befriende og ikkedømmende setning, som tillater alle å løpe, uansett stil og løpeform. Ubehaget forsvant gradvis med økende ferdigheter og trygghet på hva jeg drev med. Det var god eksponeringsterapi å løpe på fortau ved siden av stillestående rushtrafikk.😲🙈
 

20150215_145101-picsay_1Fra min spede begynnelse. Phiona måtte også begynne å løpe, hun har blitt en skikkelig trail dog 😉
 

Andre begreper som måtte tas stilling til var: dropp, demping, stabilisering og minimalistsko. Hva var egentlig dropp og var det bra eller ikke bra med dropp på en sko? Hva med minimalistsko, Vibrams fingersko? Barfotløping var blitt populært, på grensen til det religiøse i visse kretser, godt hjulpet av boken “Født til å løpe”. Siden interessen ble trigget nettopp av den boken, så måtte jeg selvfølgelig investere i fingersko med dertil tåsokker. Selger formante strengt, i samsvar med medfølgende bruksanvisning, at det krevdes tålmodig tilvenning til fingerskoene, maks 10 minutter den første uken og så gradvis økning de påfølgende ukene. Det trigget mitt ego momentant, som mente at jeg var et selvskrevet unntak i denne sammenhengen, var det ikke slik at jeg hadde en løpekropp? Selv om flere bøker etter hvert var blitt konsumert, der det ettertrykkelig sto at det tar tid å bygge opp kroppen til å tåle belastningen ved å løpe, så var ideen min at dette ikke gjaldt meg.

Jeg knotet på meg sokker og tåsko og snek meg ut bakveien, der det var minst sjanse for å treffe på folk, og begynte å småjogge opp første bakken til Aksla. Allerede på toppen av første bakke kjente jeg noe rart nede i venstre fot, men tenkte at det ville gi seg bare jeg fortsatte litt til. Det kulminerte i en økt på totalt 30 minutter med bakkeintervaller og ødelagt fot og ubehag i venstre akillessene. Det ble et lynkurs i ydmykhet og nødvendig respekt for løpingen. Egoet hadde løpt på en smell.

Jeg følte meg ganske alene og fersk (i mitt miljø) med den nyoppdagete interessen, derfor søkte jeg “støtte” gjennom å lese bøker om løping, abonnere på Kondis og Runners world og å sjekke innom de respektive nettstedene. Oppdaget fort at det var veldig mye synsing ute å gikk, rundt temaet løping. De påfølgende årene har jeg derfor lest over 50 løperelaterte bøker og lest et utall artikler om temaet, uten at jeg anser meg selv som nerd av den grunn(?!). Må vel etter hvert innse at jeg har en tendens til å gå fullt inn for ting, som fanger min interesse. Det har vært en veldig interessant, lærerikt og spennende reise hittil, som kan anbefales på det varmeste.
 

(Innlegget er bygget på det første jeg skrev da jeg startet å blogge for Runners World i oktober 2014)