http://henninglauridsen.blogspot.no
Henning Lauridsen:
Intense typer du blir utsatt for i løpsmiljøet
Sist jeg drakk øl med noen andre løpere satte vi i gang å diskutere hvilke karakterer man ofte dumpet borti i det norske løpsmiljøet. Vi kom til at det i hvert fall var åtte ulike typer man ble utsatt for med jevne mellomrom.
1. Den lettlurte hakk-i-plata-idioten
Noen lar seg forføre av Donald Trump eller ISIL. I løpsmiljøet har det til alle tider vært folk er så lett påvirkelige at alt som skal til for å forføre dem er at de leser en bok. På 70-tallet var det "The Complete Book of Running" fra 1977 som fikk de lett påvirkelige til å tørne og på 80-tallet var det "Lore of Running" fra 1985.
Det er imidlertid ingen bok om løping som har fått så mange lett påvirkelige til å tørne samtidig som "Born to Run" fra 2009. Boken om de fattige indianerne som løper rundt i hjemmelagde sandaler i en tørr og varm del av Mexico har hatt en ufattelig stor påvirkningskraft.
Indianere i Mexico lager sandelene sine selv av gummi fra gamle bildekk og løper "barfot" med dem
De lett påvirkelige har slukt det populærvitenskapelige svadaet bokens teorier bygde på rått, og flere av dem har blottstilt sin idioti ved å løpe rundt barbeint i Norge.
De første menneskene som kom til Norge da isen trakk seg tilbake for 10 000 år siden brukte både sko og klær. En liten bok om noen indianere som bruker sandaler (i likhet med de fleste som bor i land med varmt klima) var alt som skulle til før flokker av lettlurte nordmenn bestemte seg for å slutte med sko.
Det burde ikke være noe problem at noen velger å løpe barnbeint. Problemet et det evinnelige tjatet barbeintløperne plager alle andre med. Kan de ikke bare løpe barbeint og holde kjeft om det?
2. Den gørrkjedelige
Alle har hatt en slektning som har opplevd så lite i livet at den samme historien fortelles gang etter gang. Man kjeder seg i hjel, men har ingen sjanse til å flykte fra de gørrkjedelige historiene.
Den typiske løperen har vært tykk, røyket eller sniffet lim i sitt tidligere liv. Etter at lastene er kastet på båten og en sunnere livsstil har tatt over blir den ferske løperen litt forbløffet og forteller alle om forvandlingen sin. Det er selvsagt både naturlig å bra at man er glad over å ha gjort noe som gjør livet bedre.
Den amerikanske ultraløperen Catra Corbett er ikke gørrkjedelig selv om hun har en fortid som junkie.
De gørrkjedelige skiller seg imidlertid fra de øvrige 90 % av løperne ved at de ikke klarer å slutte å fortelle om forvandlingen sin selv om det er lenge siden vedkommende var tykk, røyket eller snifffet lim.
Selv om omgivelsene er drittleie av å høre "før var jeg tykk, nå er jeg sprek" er man ofte greie og sier "så flink du er" for å være snill mot den gørrkjedelige. Man er imidlertid drittlei av å høre det samme gnålet år etter år.
3. Milliardærhjelperen og samaritanen
Kyniske kommersielle aktører har alltid utnyttet de mest blåøyde menneskene. På samme måte er det i løpsmiljøet. De blåøyde med blogg eller et par følgere på Instagram kan når som helst bli kontaktet av en sportskjede eller et amerikansk milliardkonsert som selger sko og blir bedt om å selge sjela si mot å motta noe få "gratisgaver" i løpet av året.
Noen låner sitt gode navn og rykte til milliardæren Bjørn Rune Gjelsten som tjente 544 mill i fjor
De blåøyde for eksempel bli kontaktet av Sport 1 i Storgata i Oslo og bli spurt om å være ambassadør, les; jobbe gratis for en milliardær.
Sport 1 Storgata AS er eid 100 % av Sport 1 Gruppen AS der 86 % av aksjene er eid av Gjelsten Holding AS som eies 100 % av Bjørn Rune Gjelsten. Dersom man er ambassadør for butikken betyr det i praksis at man bruker tid, energi, sitt navn og rykte, sin integritet osv for å arbeide tilnærmet gratis for å gjøre Bjørn Rune Gjelsten ennå rikere. Tilsvarende bidrar de som jobber "gratis" for amerikanske skomerker til gjøre amerikanske investorer ennå rikere.
Samaritanen bruker i stedet navnet og ressursene sine på frivillig arbeid til andres beste. Noen gjør en en innsats for Romerike Ultraløperklubb, mens andre hjelper Barnekreftforeningen eller Right to Play.
Det er ikke ulovlig å jobbe frivillig for en milliardær, men det er definitivt en ganske rar ting å gjøre sammenliknet med jobbe for Barnekreftforeningen eller andre som prøver å gjøre andre menneskers liv bedre.
4. Den rike skrytepaven
Den rike skrytepaven nøyer seg ikke med å løpe i sin egen bakgård. De markedsfører seg selv og sin økonomiske status ved å iscenesette seg selv og sin løping med verden som arena.
For å vise sin velstand er det ypperste valget løp av typen som Marathon Des Sables, 4 Deserts og lignende der reise og deltakelse for en person gjerne kommer på minst 50 000 kroner. Under løpene møter skrytepavene andre rikinger som får dem til å føle seg vel, samtidig som det gir dem en ekstra følelse å gjøre noe de færreste har råd til å unne seg.
Marathon des Sables markedsfører seg overfor de rike skrytepavene som det tøffeste løpet i verden
Løpene de rike skrytepavene deltar på markedsfører seg oftest som verdens hardeste, verdens varmeste, verdens kaldeste, verdens teiteste eller verdens farligste. Til tross for dette skrytet (som selvsagt er det reneste viss-vass) har denne typen løp heldigvis lav status i ultraløpermiljøet. Den svenske ultralegenden Rune Larsson kaller for eksempel etappeløpet Marathon des Sables for en turistreise.
5. Forføreren/forførerinnen
Dersom man deltar på løp eller treningsturer blir man raskt introdusert til forføreren eller forførerinnen.
Forførere og forførerinner har hatt en sentral plass i menneskets historie
Så snart de har deg på tomannshånd sier de "Liker du at jeg har langt hår". Like etter kan de sette øynene i deg og si: "Pass det for meg - jeg er farlig" eller "Hva hadde du ønsket å gjøre dersom vi hadde tilbragt en kveld sammen".
Så snart forføreren har satt i gang, vil livet kunne få en annet forløp enn man hadde planlagt og forventet.
6. Den korrupte lovbryteren
Den korrupte illustreres best ved en typisk samtale i en løpegruppe på Facebook:
LøpeKari: Da jeg løp Bibbeløpet i helgen ble revnet løpeskoene mine. Jeg hadde ikke brukt dem mer enn 130 km. Er ikke det litt for tidlig?
Ambassadør 1*: Jeg bruker samme sko, og mine er så gode som nye selv om jeg har løpt 10000 km med dem.
LøpeSvein: Jeg synes 130 km er i korteste laget - du bør klage!
Ambassadør 2*: Har du løpt på en uvøren måte? Skoen kan egentlig bare gå istykker dersom man løper feil.
LøpeKari: Jeg har løpt sånn jeg pleier, Kanskje det er feil?
Ambassadør 2*: Jeg er sikker på du har løpt feil. Skoene er veldig bra. Du bør skamme deg.
Ambassadør 1*: Jeg har aldri hatt problemet med noen av de 22 parene jeg har hatt fra samme merke. Du bør nok sjekke måten du løper på, evt oppsøke en psykolog.
LøpeKari: Sorry at jeg stilte et så dumt spørsmål. Skjønner at jeg har dummet meg ut.
*Oppgir ikke at vedkommende er ambassadør for skomerket slik markedsføringsloven krever
7. Den feilernærte moralisten
Jeg har selv en veganer i nærmeste familie i tillegg til flere vegetarianere i familien. Dette er personlige valg jeg forstår og har respekt for.
Innen for løpsmiljøet er det imidlertid slik at det er en høy andel som nekter å utøve sitt valg om å være veganer i stillhet. Noen har til og med et så sterkt behov for å uttrykke sitt valg i matveien at de er med i Vegan Runners og løper i deres klær.
Man skjønner at medlemmene i Vegan Runners er veganere
Det er morsomt å tenkte seg at alle personlige valg, ideologier og retninger skulle få samme uttrykk. Vi kunne hatt Odins Soldaters Løpegruppe, Arbeiderpartiet Runners, Indremisjonsløperne, De moralsk overlegne, Sutrepavene og Ultraløpende kjøttspisere.
8. Den klesløse selvopptatte
Den klesløse selvopptatte sliter med å ha på seg noe særlig med klær på bilder, noe som har sammenheng med et umettelig behov for anerkjennelse for kroppen sin.
Uten jevnlig anerkjennelse for kroppen sin føler den klesløse selvopptatt seg verdiløs
Den klesløse selvopptatte føler seg verdiløs uten å høre at vedkommende er pen, ser bra ut, er flott, har flat mage osv. En viktig del av livet består derfor av å ta bilder man tror flest mulige følgere på sosiale medier vil like. Den klesløse selvopptatte er ofte en jålebukk som liker å pynte seg med lekre tatoveringer som gir grunnlag for å ta ennå flere bilder av kroppen sin. Selv menn har ofte pyntet seg på denne måten.
Noen av karakterene er søte mens andre er irriterende. Det sies at dersom man er i minst fem av gruppene samtidig kan det være grunn til å tenke på om man opptrer riktig.
SLUTT!
