Bunnefjorden rundt - fra Nesoddtangen til Aker Brygge på sti

Artikkelen har stått på trykk i Kondis nr. 5-2020

– Hei, Bjørnar! Har du noen nye ekspedisjoner på gang? skriver Olav Holden til meg. Han er en venn fra løpegruppa Sky Blazers og ekspert på å finne morsomme ruter i Østmarka.

Det er lørdag ettermiddag 4. april. For 23 dager siden satte myndighetene inn kraftige tiltak for å hindre koronaviruset i å spre seg.

Tidligere i dag løp jeg for første gang med en gruppe siden restriksjonene startet. Jeg ble med min bror Jostein, brødrene Lars og Runar Gilberg og Eirik Ottesen. Vi møttes på Vækerø, løp opp langs Lysakerelva og skilte lag ved Bogstadvannet. Det var kjekt å kunne være litt sosial igjen.

Jeg fortsatte alene opp til Tryvann og tilbake til sykkelen på Vækerø. Den første mila med de andre følte jeg meg pigg, men de to neste milene var jeg seig. At kraften forsvant underveis, er et signal. Bør jeg ta hensyn til det i morgen?

Eventyr i emning

Et godt spørsmål er gjerne starten på et eventyr.

Da jeg planlegger søndagsøkta, tenker jeg først at det bør bli noe enkelt hjemmefra. Olav sitt spørsmål får meg til å se annerledes på det. Ekspedisjon? I Østmarka er jeg fortsatt mye mindre kjent enn i Lillomarka.

«Hei Olav. Jeg kunne tenkt meg til Østmarka i morra. En rolig tre-timers tur på rundt 20 km kunne vært noe. Har du noen ideer?» skriver jeg til han.

Like etter kommer jeg på en tur jeg har tenkt på i mange år. Er det mulig å løpe rundt hele Bunnefjorden på sti? Jeg setter meg ned med karttjenesten Gaia GPS og skisserer en rute.

Siden kyststien flere steder er på asfalt legger jeg deler av ruta på stier i åsene høyere opp. Jeg ser det vil dukke opp både kulturlandskap, kyststi med lukt av saltvann og høy sannsynlighet for barnålsti.

«Vurderer en tur på 58 km nå», følger jeg opp Olav noen minutter senere. Jeg ler av hvor fort jeg endrer planer.»

Det syns også Olav er morsomt. Han er nysgjerrig på min idé, men biter ikke på. Hvem kan la seg friste av mitt turforslag på kort varsel?

Ei jeg har løpt noen langturer med er Inger Aaberg. Vi har allerede en løs avtale om å trene sammen søndag.

«Først tenkte jeg et par mil, så kom jeg på en artig sak på ca. 5,5 mil», skriver jeg til Inger og sender henne ruta.

«Stilig! Har du løpt den før? Jeg er med!» svarer Inger. Hun nøler ikke.

Byen ligger øde

Da jeg sykler fra Lofthus i Grefsenåsen ned mot sentrum søndag morgen, regner det lett. Nedbøren skulle komme i natt og gi seg omtrent nå. Det viser seg å ikke stemme. Det er heller nå det starter.

Ved Torshovparken møter jeg Inger. Det er gøy med ultraløpere som henne. Hun stiller altså opp på en ni timers tur på kort varsel og gleder seg.

Motivasjonen min for å løpe mye har flere sider. En er å prestere godt i konkurranser. En annen er å utforske naturen og være tett på alt som skjer der gjennom årstidene. En tredje motivasjon er å kunne gjennomføre lange turer når som helst om en god idé dukker opp. Slik som denne. Da er det gøy at det finnes andre som også er slik.

Vi sykler gjennom Grünerløkka, Torggata, Grensen og Spikersuppa. Jeg har ikke vært i disse gatene på en måned. Byen er helt øde. Det er fredelig, men samtidig veldig uvant å se byen så tom. Da vi ankommer Aker Brygge, regner det godt.

For å komme til Nesoddtangen må vi ta ferje over fjorden. Jeg har alltid månedskort. I appen Ruter ser jeg derimot at jeg ikke har tatt kollektivtransport på over tre uker. Månedskortet mitt gikk ut i går. En enkeltbillett til sone 2 lastes opp. Ferja er nok ganske tom søndag morgen klokka 08.36. Vi har funnet ut at det må være trygt.

Ombord viser det seg å stemme. Bortsett fra oss ser vi tre andre passasjerer.

– Tror du de har svele her? spør Inger.

– Nei, men kanskje de har vestlandslefse, sier jeg.

Vi blir sittende. Å glane ut på fjorden en søndag morgen er behagelig. Det ligger et grått slør over fjorden. Regnværet gir foreløpig lite sikt.

(Artikkelen fortsetter under kartet)
Traseen:Den 6 mil lange ruta som ble løpt, er inntegna med rødt. (Kart: Gaia GPS)

Ekspedisjonen starter

Konseptet for turen er å finne en så fin rute som mulig fra Nesoddtangen til Aker Brygge. Den skal være på sti der det finnes og der det er hensiktsmessig. Ruta skal også helst være nær fjorden. Noen steder er den offisielle kyststien på vei, samtidig som det er fin sti i nærheten. Derfor vil enkelte partier løpes et stykke unna fjorden for å få morsommere løping.

Takket være planleggingen med Gaia GPS er vi allerede etter 100 meter på Nedre Utsiktsvei. Denne smale veien i et boligstrøk er mye triveligere å løpe på enn hovedveien der jeg har løpt tidligere. Etter litt over en kilometer med stigning treffer føttene den første stien. Digg.

Det er fortsatt grått og vått, men vi har det fint. Ikke et menneske er å se. Snart kommer vi til et tårn på en høyde. Det henger en lapp på døra. Hva er dette?

– Kanskje det er et galleri? sier Inger.

Hun har rett. På arket leser jeg at dette er Galleri Vanntårnet til Nesodden Kunstforening. Utstillingen er utsatt grunnet Covid-19.

Dagens første to- og firbente

– Se!

I skogen etter Nesoddtangen skole ser vi tre ekorn. De løper opp og ned og jager hverandre. Ekorn er morsomme å studere. Spesielt når de løper fra tre til tre og bruker greinene som stier mellom trærne. Tenk å kunne gjort det samme.

Ved Skoklefalltjernet treffer vi dagens første turmennesker. En eldre dame og en mann står i stien og småprater. Vi hilser på.

De lurer på hvor vi er på vei. Før jeg rekker å si så mye kommer det gode forslag om stier og steder vi burde oppsøke i området.

– Takk for tips. Vi er på vei til Aker Brygge og har en rute klar, sier jeg.

– Aker Brygge?

– Ja, vi løper rundt Bunnefjorden på sti.

– Hvor langt blir det?

– Seks mil.

– Seks mil? utbryter mannen forskrekket.

– Ja.

Vi takker for oss og løper videre mot Kallestad. De ser etter oss og lurer kanskje på hva i all verden det var for slags folk som passerte nå.

Land og sjø møtes:Kyststien er på sitt beste der den går helt nede ved fjorden.(Foto: Bjørnar Eidsmo)

Fra barskog til kulturlandskap

Jeg har planlagt en avstikker opp til Gimsåsen. Det skal være et høyt punkt. Kanskje det er utsikt der?

På vei dit endrer skogen seg. Nå er vi i en åpen furuskog med barnålsstier og grønn mose. Oppover ligger det også flere små berg spredt i terrenget.

På selve toppen er det en postkasse og ganske flatt. Både skogen og tåka er for tett til at vi får noe utsikt. Inger skriver oss inn i DNT sin gjestebok. Deretter løper vi ned igjen der vi kom fra. Her er det lekent terreng å slippe seg løs i.

Videre løper vi ut av barskogen og ned forbi Nordre Sandaker og Smedhagen. Her er det kulturlandskap med jorder, bondegårder og løvtrær. Trærne har enda ikke fått blader på seg. Deretter bærer det rett mot fjorden i retning Torvvik brygge.

Noen steder er det hengt opp poster med oppgaver som familier og barn har laget. Det er stas at folk finner på dette for å glede andre i koronatiden. Slike oppgaver har jeg også funnet i Lillomarka. En post jeg fant utfordret meg til å kaste fem kongler for å treffe en valgfri trestamme. Den prøvelsen har blitt gjentatt mange ganger siden.

Bunnen av fjorden:Hurra! Vi er i bunnen av Bunnefjorden ved Mien. Herfra settes kursen nordover mot hovedstaden. (Foto: Bjørnar Eidsmo)

Bunnefjordens flotteste kyststi

Etter 10 km er vi i enden av Whistbakken og nede ved fjorden. Nå starter den ekte kyststien for oss. Her er det en helt annen stemning. Vi kjenner lukten av fjære og salt sjø. Det er vindstille og ingen bølgeskvulp. Oslo by er forsvunnet i skodda.

Vi løper videre på stein, svaberg, sand og barnålsti. Et sted leder ruta på klokka oss til en liten strand langs et høyt berg. Stranden ender i en blindvei rett i sjøen. Hvor skal vi nå?

På høykant langs det høye berget tror jeg først jeg ser en stige. Er kyststien virkelig så spenstig? Etter hvert forstår vi at det heller er en landgang som brukes til båter. Vi går litt tilbake, klyver opp berget og finner stien vi mistet.

Ved Brevik strand sliter vi også med å finne stien videre. Den går helt ute langs fjorden, men vi snur for tidlig og ser det ikke. Istedenfor sniker vi oss opp mellom noen hytter og håper vi ikke forstyrrer noen. Derfra må vi ut i terrenget. Etter hvert skjønner jeg at vi er på villspor. Stien er under oss nedenfor et stup. Samtidig er det å manøvrere rundt i terrenget stort sett bare ekstra gøy. Slik utfordres flere ferdigheter og sanser. Inger er en fjellvant klatrer og finner en smidig rute ned langs de glatte bergene tilbake til stien.

Etter 25 km er vi så langt inn i Bunnefjorden som det er mulig å komme. Vi knipser et bilde for å markere at herfra bærer det nordover. Videre blir det et par km på asfalt, før vi svinger inn til Breivoll friområde. Her er det store gressletter, svaberg, strand, stupebrett, kyststi og folk på tur.

Mellom Nebba og Sjødalstrand er det laget en ny og flott sherpasti. Dette er eneste gang på turen det er noe tett med folk. Vi løser det med å passere dem i terrenget.

Dagens store overraskelse

– Skal dere opp til Kolonialen? spør en kvinne som kommer mot oss på Svartskogveien. Hun er på tur med datteren sin.

– Kolonialen? spør jeg usikker.

– Ja. De har nydelige kanelboller der nå. Men vær obs på at dere først må opp en lang og bratt bakke, sier hun.

– Takk for tipset. Det går nok fint, sier jeg og ser en bred asfaltvei stige foran oss. Jeg kommer på noen bakker i Alpene som er litt verre enn dette.

– Der må vi stoppe, sier jeg til Inger.

– Jeg er med, svarer hun.

På toppen finner vi Svartskog Kolonial. Den er åpen. Herlig! Inne jobber noen blide damer. De har funnet en god løsning for å ivareta alle smittehensyn. Vi setter oss ved et bord ute. Her tripper flere høner ubekymret rundt.

De siste ukene har jeg bare spist hjemme. Å sitte på en kafé igjen kjennes godt i denne rare koronatiden. Kanelbollene de serverer må være verdens største. Tenk at jeg ikke har vært her før.

Fra Svartskog løper vi videre på Linjestien oppe i åsen. Den leder oss til Ingierstrand. Dette badestedet er det alltid fint å besøke. Nå ser vi ingen som bader, men det er mange som koser seg i strandkanten.

Deretter finner vi tilbake til stien i skogen. Vi passerer skilt om Hvitebjørn natur- og kultursti. Fra broen over Gjersøelva ser vi ned på spor av gamle tider. Det ser ut som det er tilrettelagt en opplevelsessti langs elva.

Turens hardeste underlag

Vi tar kyststien rundt Ljanskollen. Her har jeg aldri vært. Deretter stanger vi rett i E18. For å få en bedre opplevelse burde vi nok heller løpt opp langs Ljanselva, og siktet mot Ekebergskrenten gjennom Lambertseterskogen og sørenden av Ekebergsletta.

Vi følger derimot planen som er å følge E18 langs fjorden et stykke. Trafikkstøyen er uvant. Asfalten er hard for beina etter mange timers løping. Det kommer stadig syklister bakfra i stor fart. Vi må derfor unngå å gjøre noe uforutsett.

Ved Nordstrand løper vi vekk fra trafikken via brua til Furubråtveien. Her er det roligere. Vi fortsetter langs Bekkelagsterassen, Grottenveien og Bestemorsstien. Deretter kommer vi til en balkongsti i Ekebergskogen. Dette er et nydelig sted å løpe.

Ettermiddagsvinden har brutt opp skodda. Både sola og byen er synlig igjen. Vinden lager krusninger på Bunnefjorden. På andre siden ser vi Nesodden. Tenk at vi var der for noen timer siden.

Ved Utsikten langs Kongsveien tar vi en kort stopp. Varmen gjør at vi kan kaste jakkene. Da jeg kom til Oslo for 20 år siden, var det vaffelsalg her. Det er det ikke lenger, men utsikten over byen er fortsatt like fin.

Ekeberg i sikte: Skodda har letta og vi nærmer oss Ekebergskogen. (Foto: Bjørnar Eidsmo)

Byen lever

Det er over åtte timer siden vi forlot Nesoddtangen. Inger virker like sprek som ved start. Jeg mangler både skyv, kraft og krutt. Det glemmes fort der vi løper på kjente trakter forbi ikoniske steder. Ekeberg restauranten passeres. Deretter flyr vi nedover en sti til Gamlebyen, fortsetter mellom høyhusene i Bjørvika, rundt Operaen, forbi SALT og rundt Akershus festning langs sjøen. På Rådhusplassen yrer det av liv. Nå mangler det bare et musikkorps.

Da vi kommer tilbake til fergeleiet, ser jeg syklene våre fortsatt har alle låsene vi brukte på. Jeg blir letta. Klokka viser 59 km. Da jeg ser opp på Inger forstår jeg at hun har sett det samme. Hun smiler, lyser opp og er på ingen måte i mål.

– Har du lyst å runde seks mil? spør jeg.

– Ja! roper hun fornøyd.

Dermed lager vi en bonusrunde ut til den ytterste enden av Tjuvholmen. På returen ser jeg klokka på Rådhustårnet. Den er snart 18.00.

– Vi har kun noen minutter på oss før klokka slår seks og vi runder 9 timers løping, sier jeg.

– Da må vi kjappe oss, svarer Inger.

På brygga er det både folk og måker. Byen lever. De siste hundre meterne blir det en langspurt. Vi kommer til syklene for andre gang etter 61 km og 8 timer og 55 minutter.

Underveis har vi sett spor av både steinalder, vikingtid og seilskutetid. Deretter tok Oslo imot oss med en varmende sol, Bjørvikas moderne høyblokker og mennesker på søndagstur.

Nåtiden er mer usikker enn jeg har opplevd i min levetid. Samtidig er jeg glad der jeg sykler hjemover gjennom byen. Den usynlige fienden vi sammen kjemper mot føles mindre truende i naturen. Å kunne løpe på oppdagelsesferder som dette i nærmiljøet gir så mye. Koronaviruset klarte vi å unngå også denne gangen.

Nesten framme:Fjorden og byen kan betraktes fra utsikten ved Ekebergskogen. (Foto: Bjørnar Eidsmo)

Artikkelen ble første gang publisert på Bjørnars nettside sidespor