Birkebeinerløpet 2017 på kondis.no:
Birkebeinerløpet feirer 20 år 10. juni - 17 har vært med i alle
BarneBirken med innsats og energi i skitt og sølevann
774 fullførte UngdomsBirken til tross for våte og sleipe forhold
Karoline Skauen løp fort i HalvBirken - Skinstad beste mann
Weldu Gebretsadik ett sekund unna sin sjette strake Birken-seier
Gjermund Nordskar og Maria Nakstad vant Birken Fjellmaraton
Espen Waage Skjeflo vant jevn duell i UltraBirken
Fra den grusbelagte stien ved Sagmyra. (Foto: Sten Arne Negård)
Takket være bidrag fra oven på selve løpsdøgnet ble den tilrettelagte skogsløypa er real utfordring utover det den har vært de fem første årene denne traséen er blitt benyttet nesten uforandret. I BB-løpets barndom bød det både på utfordrende steinrøyser ned fra fjellet og gode muligheter for gjørmebad i myra nedenfor Birkebeinerbakken i tillegg til den tvilsomme gleden med flere hundre høydemeter tapt.
Årets løype var med unntak av en liten «shortcut» rett før Håkons Hall identisk med fjorårets. Underlaget derimot var slett ikke identisk og ble den store utfordringen og snakkisen både før og etter løpet. Både i de gresskledde skitraséene på den første tredjedelen og i partiet fra Kroken og ned til Maihaugen var det «skiferdigheter» som utstyr- og løypevalg som ble mer avgjørende enn tidligere. Mange som undertegnede snakket med etter å ha bestått utfordringene mente det er dette som er terrengløp – bløtt og tøft.
Lang ansiennitet i Birkebeinerløpene til tross, jo tøffere jo bedre har ikke vært noe slagord for en asfaltsubber som meg. For meg var «Nedoverbirken» fra start til mål en fordel, og etter at starten ble flyttet til Birkebeineren har det ikke vært særlig flyt i løpinga. I år kan jeg for første gang si at det bokstavelig talt fløt bra – hvis jeg ser bort fra en feilvurdering i Sjøsæterlia. Der traff jeg et hull der gjørma ikke hadde noen bunn med mageplask og en medløper på ryggen som udramatisk følge. Noen omveier og en real tur ut i bushen for å gjenvinne balansen ble det, og jeg observerte mange med umotiverte svalestup dog uten alvorlige konsekvenser.
Kondis-fotografen fikk bruk for paraplyen for holde utstyret tørt i år.... (Foto: Stein Arne Negård)
Allerede på de skrå bergknausene etter noen få km fikk vi testet om skosålene var noe å stole på. I skitraséene opp og ned de første 7 kilometerne var det lurt å unngå den sleipe opptråkka «greenen» og holde seg på den litt grøvere «fairwayen» på sidene. Etter passering Sjøsætervegen har det under tørre forhold nærmest vært for et vegløp å regne på fast grus-underlag. Denne gang var det «mjukt og godt» både på Sagmyra og spesielt i partiet ved Kroken som var nytt til fjorårets utgave. På strekket derimellom langs Vårsætervegen var det imidlertid en real fartsetappe for en som ikke liker å løfte knærne særlig høyt. Når det går slakt nedover i tillegg ble det igjen registrert km-tider som gjenvant troen på at skjemaet ikke kom til å sprekke så dramatisk likevel.
Ingen birkebeinere uansett distanse kom seg tørrskodd til mål i år. Her er det Åge Skinstad som fosser fram ved Kanalen på veg til klar klasseseier i M50-59 i HalvBirken. (Foto: Finn Olsen)
Nedløping mot Maihaugen har jeg personlig ikke likt tidligere, men med sko til å stole på var det en fryd å kunne slippe på og unngå å bruke særlig krefter på å holde igjen. Nedtellingen 3-2-1 km på fast underlag gikk på sterkere vilje enn vanlig, mye takket være en positiv utvikling i løpet. De fleste er nok som meg glad for det ikke er for mange kneiker som den opp fra Mesnaelva på slutten.
Med fokus i drøyt halvannen time på hvor jeg skulle sette beina, enset jeg ikke før synet av Stampesletta at det hadde sluttet helt å regne. Nedbør eller ei, det var rett og slett behagelig å løpe - selv med ufrivillig innsmøring av «selvbruningskrem» fra topp til tå. Det var fin temperatur for oss som holdt oss nede i skogen og ingen grunn til å velge noe annet en kort løpsantrekk.
Etter det jeg selv våger å påstå liknet en spurt var jobben gjort for 20. gang, og det gjenstod bare å fortelle omverden hvor tøft det hadde vært. Litt pussig det der egentlig hvordan vi i dagene før følger intenst med på yr.no og håper og tror på det mest optimistiske varselet, for så i øyeblikket etter målgang begynner å fortelle hvor tøft været og føret i virkeligheten ble…..
Selv de tre lettbente eritrerne i teten lot seg bremse noe av forholdene. Vinnertiden til Weldu Negash Gebretsadik i fjor var på 1.05.49 mens Senay Fissehatsion var 17 bak. Sistnevnte vant årets gjørmeløp på 1.08.29, altså tilnærmet to og et halvt minutt langsommere. Når vi kan slå fast at de første i sporet i vanlig Birkebeiner-tradisjon hadde best forhold, kan nok vi som kom lenger bak "skryte av oss" 3-4 minutter pga. forholdene. (Foto: Stein Arne Negård)
