Anne Woldmos vei tilbake: Annus horribilis?

Artikkelen har stått på trykk i Kondis nr. 8 – 2022

Dette er en serie som går over tre deler:
Vegen tilbake etter hjerneslag–del I
Vegen tilbake etter hjerneslag – del II

Mot slutten av mai var formen fortsatt ikke helt på topp, men jeg kjente at «noe» var på gang her. Etter slaget i november og hjerteoperasjonen i begynnelsen av mai var jeg egentlig totalt ute av form. Jeg gikk noen turer, men pulsen føk i været nesten før jeg fikk satt den ene foten foran den andre.

Det hele var frustrerende og veldig krevende for et utålmodig menneske – det vil si meg – som er vant til å kunne pushe kroppen min ganske mye. Nå var det helt utelukket, fordi lukkingen av hjerteklaffen måtte ha tid til å sette seg godt og gro fast.

Trenersamling på Hamar

Mai sitt store lyspunkt var trenersamlingen på Hamar, der vi fikk faglig påfyll og selvfølgelig fysisk aktivitet. Det var med Kondis-trenere fra omtrent hele landet, og for hypersosiale meg var det utrolig fint å knytte nye kontakter og gjenoppta gamle. Å være med og bidra i Kondis synes jeg også er utrolig fint. Det kjennes ut som å være del av et større fellesskap der vi tar vare på hverandre, mosjonerer (noen hardere enn andre) med folkehelsa og treningsgleden som hovedfokus.

Etter lærerike foredrag var vi klar for en aldri så liten løpetur, og inni meg var jeg temmelig spent på om jeg var i stand til å løpe sammen med de andre trenerne. Men så tenkte jeg som så at i Kondis har vi plass og tilpasningsevne, så alle er jo i stand til å løpe sammen med oss! Vi hadde tidligere på samlingen hatt en intervalløkt, men akkurat den økta stod jeg elegant over med verdens beste samvittighet. Løpeturen ble en skikkelig opptur, akkurat passe lang og fin sammen med mine løpekompiser Harald og Kjetil fra Trondheim

Trenersamling: Trønderbataljonen trivdes på trenersamlinga på Hamar. (Foto: privat)

Falt i fisk

Ukene gikk, og brått var sommeren kommet igjen. Jeg kjente gleden av å løpe ute i noe som nesten føltes som varmt vær, og med bar asfalt under beina. Da trippet denne lille asfaltrotta rundt i lykkerus og begynte så smått å planlegge resten av løpsåret. Jeg var veldig klar for å løpe halvmaraton igjen, og ikke minst begynte jeg å snuse på helmaraton til høsten.

Utallige, dog noe løselige, treningsplaner ble pønsket ut mang en kveld på sengekanten. De falt alle sammen i fisk. Jeg klarte ikke å skape meg gode treningsrutiner, og det ble vanskelig å holde fokus fremover. Det ble mye rar trening, og mange små skadeavbrekk.

På den lyse siden ble det mange flotte fjellturer, og jeg glemmer ikke med det første turen til Store Austanbotntinden. Det var rett og slett magisk å stå der på toppen og strekke arma i været og kjenne at JEG har klart meg gjennom hjerneslag, hjerteoperasjon, samlivsbrudd, og det ene med det andre – og nå står jeg her på toppen av Store Austanbotntinden og hit har jeg kommet meg på egne bein. Okei da, jeg fikk litt hjelp, men jeg gikk sjøl altså! Mestringsfølelsen var til å ta og føle på, og jeg kjente at lille meg vokste noen centimeter der på toppen.

Flotte fjellturer

Sommeren ble fylt med mange flotte fjellturer, og det var godt for både kropp og sjel endelig å komme seg ut og til fjells igjen. Jeg ble med på flere fjellsamlinger med Peakbook og ble kjent med nye turvenner og fikk gjenoppfriska gamle turvennskap.

Det er noe helt eget med å være på fjellet og bare la tankene fly av gårde mens jeg kjenner den rolige rytmen av at beina trår stein for stein og målet etter hvert åpenbarer seg med all sin kraft der fremme. Snart, ja snart er vi på toppen! Glade ansikter, plutselig fjærlette bein og lutter glede i gjengen mens toppen nærmer seg. Å være med i et slikt felleskap som disse fjellsamlingene er, gir meg ekstra mye godsaker å lagre i min minnebank.

Også de turene der det bare er meg og en kompis som skravler om livet, kjærligheten, løping og andre eksistensielle spørsmål er gullkantede minner for meg. Atter andre turer i ensomhet er også fantastiske minner: Mestringsfølelsen stiger – tenk jeg klarte det helt på egen hånd!

Luftig:Anne på sin vei opp Eggen i Jotunheimen en sommerdag. (Foto: privat)

Tanken om maraton

Til tross for mye lapskaustrening, og kanskje aller mest manglende trening, vokste tanken på maraton på nytt inne i meg. Det er noe helt eget med den distansen, noe forlokkende og appellerende. Den krever sin mann, eller rettere sagt Kvinne!

Vi i Trønderbataljonen begynte så smått å legge våre hoder i bløt og sjekket mulighetene for et fint maratonløp i utlandet, gjerne i kombinasjon med et parkrun så klart! Jeg var så smått begynt å fylles med optimisme igjen, og det at kroppen responderte stadig bedre på løpinga ga meg en ekstra boost i så måte.

Etter mye frem og tilbake falt valget ned på maraton i Nice i slutten av oktober. Det ville jo bli en fin markering på året som har gått tenkte jeg. Men som så ofte før: Store planer legges, omtrent i samme skala som Napoleon i sin tid, for så brutalt å ende opp som små lam på slakterbenken.

Det hele startet jo veldig bra med en rolig langtur rundt det vakre vannet Helin, en runde jeg døpte «Hele Helin» (ja da, jeg vet at det ble et platt ordspill…) på Strava. 26 km i rolig tempo med vakker natur rundt meg hele veien, unntatt i den pokkers myra da! Dette var første gangen siden hjerneslaget at jeg løp en skikkelig langtur, og optimismen steg. Jeg fløt videre på en bølge av medgang og (over)mot, og løp og løp og løp litt til.

Det ble vanvittig mange flotte løpeturer, og ikke minst til fjells. En av de aller fineste langturene var med Lise til Krokskogen. Vi løp samme runden som sist sommer, men måtte dessverre konkludere med at vi nok var blitt ett år eldre sidens sist. Dog kunne jeg skilte med ny status i tillegg til alderdommen; slagpasient. Vi var uansett godt fornøyde og landet ned på at vi var i god form lell.

Så var dette med grandiose planer og brutale realiteter da. Et svært lite yndig nedslag med korsryggen i ei trapp satte et voldsomt punktum for planer om seriøs kontinuerlig hardtrening frem mot maraton. Ribbet for alle illusjoner om maratonløping, måtte nye planer legges mens jeg slikket mine sår og tørket mine tårer.

Hvil: Etter formtesten var det nydelig å hvile på sine laurbær og nyte utsikten fra Grindane i Vang. (Foto: privat)

Gammel dieselmotor

Høstens store event for en utflytta trønder, og mange andre også, er sjølsagt Trondheim Maraton. Jeg måtte bare innse at jeg ikke kunne delta i år som planlagt på halvmaraton da ryggen sa et klart og tydelig NEI! Men så finnes det jo, tro det eller ei, også andre distanser å løpe.

Ny plan ble lagt, og det ble å løpe 10 km. Dette er ikke min favorittdistanse, tatt i betraktning at jeg er som en gammel dieselmotor som trenger usedvanlig mange kilometer før jeg kommer i flyten. Men 10 kilometer er uansett bedre enn ingen kilometer, så jeg fikk endret distansen og dro oppover til Trønderstaden der Trønderbataljonen ventet på meg.

På veg oppover var jeg innom Ahus for testing. Det gikk over all forventning. De så ingen større skader der utover at jeg blir «sliten» i hodet etter noe konsentrasjonsarbeid og trenger ro rundt meg for å klare å fokusere på den type arbeid. Jeg er nok en av svært få jurister i dette landet som har det svart på hvitt at jeg ikke kan arbeide i kontorlandskap, uten at jeg fester større lit til at jeg heretter få eget kontor.

Hvordan ligger jeg egentlig an formmessig tenkte jeg, og bestemte meg for å ta denne 10 km som en real formtest. Jeg bestemte meg for å klinke til, og skikkelig teste formen. Som den gamle dieselmotoren jeg er, var det hardt i starten. Pusten var ikke som hos en ungpike, men steget var da enda godt og lett kjente jeg. Underveis kjente jeg mer og mer på at dette kan virkelig bli en knall formtest, og det ble det for min del! 49.18 er (om jeg ikke husker aldeles feil, men jeg husker mye feil da så dere får ta det med en klype salt) personlig rekord. Dette var en skikkelig opptur!

Trønder-bataljonen løp ulike distanser den dagen, og deretter samlet vi oss hos Kjetil om kvelden og bare nøt god mat og drikke og våre løpsmessig bravader. Det er jo dette løpinga mi handler aller mest om; å få til et godt løp er moro det, men det aller fineste med løpinga mi er det sosiale og de bånd vi bygger i lag over denne felles fascinasjonen for løping.

Et av de aller fineste minnene fra dette løpeåret var Kondistreninga sin løpesamling i Vang i Valdres. Her samlet vi oss til en sosial helg med løping og fjellturer på programmet, felles middager og løpeprat. Lave skuldre kommer helt naturlig når vi lager middag sammen, tar noen rolige løpeturer og bare nyter naturen og fellesskapet. Helgen gikk alt for fort, og vi ble enige om at dette må bli en årlig tradisjon.

I fint driv:Kondistreninga på Harestua sin samling i Vang i Valdres gav både trening og flotte naturopplevelser. (Foto: Morten Helgesen)

Hull som tettes

I slutten av september var jeg igjen klar for en ny formtest, denne gangen litt mer uformell. Det ble en forrykende 3000 meter på Brandbu stadion sammen med Kondistreninga Harestua. Tiden ble 13.10, og nok en gang kjente jeg at formen blir stadig bedre. Det anbefales å tette «hull» i hjertet, effekten har sannelig vært upåklagelig.

Men et annet hull i hjertet har også blitt «tettet» i løpet av året. Jeg har vært så heldig å finne kjærligheten på nytt, og det gjør rett og slett godt! Vi er to gamle (i mer enn én forstand) mennesker med mye varme inni oss, og minst en av oss har et klokt hode. Den felles interessen for fjell og tur, for løping, for gode samtaler, gir meg håp om et langt liv sammen – eller kanskje et kort liv for man vet faktisk aldri når et liv tar slutt. Det viktigste for meg er å stoppe litt opp, og kjenne at jeg har et godt liv – for alt vi har er her og nå.

Det ble ikke maraton på meg i år, men det fine er at det er faktisk ikke hjerneslaget som gjorde det umulig å trene mot maraton. Det var jo bare et tullefall (aldri gå med snuten ned i mobilen i trappa…) i ei trapp, og det kan skje også andre som ikke har hatt slag.

Jeg valgte å avslutte løpeåret med å løpe halvmaraton på Jessheim sammen Jon Erik fra Trønderbataljonen. Det kjentes ut som om ringen nå var sluttet. Vi løp maraton i Stockholm for litt over ett år siden, og nå avsluttet vi med halvmaraton på Jessheim. Dette året har gått fort, og det har vært både opp- og nedturer.

Løpelykke på Jessheim: Halvmaratonløpet i Vintermaraton ble en nydelig avslutning på løpeåret for Anne Woldmo som løp sammen med John Erik Lein. (Foto: Bjørn Hytjanstorp)

Større bevissthet

Har hjerneslaget forandret meg? Både ja og nei. Det har ikke vært slik at jeg har «våknet» opp og blitt et helt nytt menneske. Jeg er jo fortsatt meg, med mine grunnleggende kjerneverdier og syn på livet.

Likevel er det noe som har endret seg. Vissheten om at livet kan ende brått og uten forvarsel gjør at jeg har større bevissthet på hvordan resten av livet mitt skal leves. Livskvalitet for meg er å ha gode relasjoner, å være i aktivitet, å lære meg nye ting, å bruke mine styrker og talenter og å bidra over for andre. Jeg trenger å være til stede mer i mitt eget liv og overfor mine nærmeste, å reflektere over erfaringer og det som skjer rundt meg. Det handler for meg om å stoppe opp og kjenne etter.

Oppsummert har året brakt meg mye godt, så dette har ikke vært et annus horribilis – snarere tvert imot. Dette har vært et godt år! Jeg har fått lov å vokse litt, og lære mye om både livet, kjærligheten, løping og andre eksistensielle spørsmål.

Til stede: «Alt vi har er her og nå – nyt det», er oppfordringen fra artikkelforfatteren. (Foto: privat)